Sist uke kunne vi lese at en amerikansk undersøkelse avslørte store mengder tungmetaller og arsenikk i ayurvedisk urtemedisin. Hvorvidt tungmetallene i de undersøkte produktene hadde havnet i medisinen ved et uhell, eller om produsentene hadde tilsatt dem som et virksomt middel, er uklart.

Tungmetaller inngår faktisk i klassisk ayurvedisk medisin, slik den praktiseres i India, og det er påvist at barn er blitt blyforgiftet av slik behandling. Gull, sølv, kvikksølv, jern, kobber, bly, sink, tinn - og arsenikk inngår blant annet i ayurvedisk kreftmedisin. Flere av disse metallene ble funnet i den refererte amerikanske undersøkelsen.

At giftige tungmetaller blir tilsatt for å helbrede er imidlertid bare én av flere merkelige sider ved denne saken.

Det som burde forundre oss mest, er at denne eldgamle indiske medisinen i det hele tatt er en del av helsetilbudet her i Vesten. Vestlige land har både kunnskap og penger til å helbrede langt flere og mer alvorlige sykdommer enn til noe annet sted eller tid. Da blir det paradoksalt at vi velger å bruke milliarder av kroner på en medisin fattige folk i den tredje verden mer enn gjerne hadde byttet ut, dersom de hadde hatt sjansen:

Talløse mennesker, særlig barn, dør årlig av alt fra meslinger til kronisk diaré, nettopp fordi de ikke har tilgang til ekte medisin. For dem er ayurvedisk medisin en nødløsning, det eneste de har råd til.

Det som burde forundre oss nesten like mye, er at brukerne av ayurvedisk medisin formodentlig tilhører det segmentet av den vestlige befolkning som er mest opptatt av helse, riktig kosthold og farene for skadelige bivirkninger av vitenskapelig medisin.

I 2001 kunne følgende leses i Klassekampen “- Vår politikk handler om å forebygge problemene, forteller Reiso. Et av problemene i helsevesenet er ifølge Reiso bruk av livsfarlige moderne medisiner i stedet for naturmedisin.”

Den omtalte Hallvard Reiso er eneimportør av ayurvedisk medisin til Norge og førstemann på Naturlovpartiets Hordaland-liste til Stortingsvalget 2001. Begge deler taler for at han er knyttet til Maharishi Mahesh Yogi, mannen som i 1980 konstruerte det som markedsføres i Vesten som eldgammel ayurvedisk medisin. Sannheten er at vestlig og indisk ayurvedisk medisin ikke alltid har så mye med hverandre å gjøre.

Klassekampen fortsetter: “I USA dør 100 000 mennesker hvert år etter bivirkninger fra moderne medisiner, hevder han.”

Jeg kan ikke gå god for disse tallene, men å sette vitenskapelig og ayurvedisk medisin opp mot hverandre på denne måten er uansett en logikk som ser bort fra de ovenfornevnte og talløse barn som dør i mangel av ekte medisiner.

Litt medisinsk historie

Indisk medisin var svært moderne og avansert på et meget tidlig tidspunkt.

Allerede rundt år 1000 f.Kr. kunne indiske leger fjerne nyrestein og sy igjen sår, men i motsetning til for eksempel den tids kinesiske medisin, var den indiske fremdeles sammenblandet med religiøse ritualer. Kineserne hadde på sin side gitt opp å forklare sykdom som gudenes straff, og snakket i stedet om å oppnå balanse mellom kreftene yin og yang, for eksempel gjennom akupunktur og massasje.

Vestlig medisin hentet sin inspirasjon fra Egypt, og fikk sin start rundt år 400 f.Kr., med grekeren Hippokrates og senere, romeren Claudius Galen, som rundt år 150 f.Kr. fikk kjørt seg på å operere skadete gladiatorer.

Hippokrates lånte også fritt fra Kina og India, og bragte til Vesten ideen om de fire kroppsvæsker og deres gjensidige balanse - et motiv vi kjenner fra yin og yang og fra den indiske ayurvediske medisin. Denne ble i sin klassiske form - altså ikke vår nåtidige og vestlige poputgave - utviklet rundt år 200 f.Kr. I forhold til den medisin man allerede hadde i India på den tiden, må den ayurvediske på mange måter sees som et skritt i feil retning.

Vata, pitta og kapha

Kjernekonseptet i ayurvedisk medisin er tre påstått grunnleggende fysiologiske prinsipper: vata, pitta og kapha. Som jeg allerede har antydet med tilsvarende vestlige og kinesiske varianter av det samme, gjelder det å holde disse i balanse - hvilket, hvis vi tenker etter, egentlig ikke betyr noe som helst.

En ayurvedisk lege vil registrere eventuell ubalanse, og dernest diagnostisere deg, gjennom å ta pulsen din. Han vil hevde å kunne skille 15 ulike pulstyper, som alle korresponderer til funksjonene i seks ulike indre organer.

Han vil videre påstå å kunne diagnostisere alt fra diabetes til magesår på denne måten, men vitenskapelige tester av denne påståtte diagnostiske evnen viser at ayurvediske leger ikke får det til. Til slike resultater svarer tilhengerne, som alltid, at de får det til, bare ingen ser på - alternativmedisinens mantra?

Når legen har tatt pulsen din, kommer han til å anbefale hvilken urtekur du skal gå på (alt ut fra hvilken personlighetstype du er og hvilket stjernetegn du er født under) - og kanskje lese noen besvergelser for å hjelpe helbredelsen i gang.

Ikke virus. Ubalanse!

Er det mer alvorlige lidelser på gang, kan legen komme til å ty til hardere midler. Vi har allerede hørt om tungmetallene. Andre klassiske ayurvediske kurer involverer bruk av dyreurin og avføring - hvilket ikke er så merkelig, egentlig. Vi snakker tross alt om en form for medisin som ble utviklet for mer enn 2 000 år siden, lenge før man ante noe om bakterier.

For den fattige inder skyldes forkjølelse altså ikke virus, men ubalanse. Det samme kan man si om kreft, AIDS osv. Av forståelige grunner, foretrekker velstående indere vitenskapelig medisin, dersom de er alvorlig syke.

Beatles

Ayurvedisk medisin, slik vi kjenner den i Vesten, ble som ovenfornevnt oppfunnet i 1980, av Beatles-guruen Maharishi Mahesh Yogi, som enda en filial i konsernet Transcendental Meditasjon.

I Maharishis popversjon av Østens visdom finner vi lite kubæsj og tungmetaller - selv om ulykker åpenbart kan skje, slik vi har sett den siste uken. Og selv om Virender Sodhi, direktør ved The American School of Ayurvedic Sciences i Washington State fastholder teorien om at kreft skyldes ubalanse.

På sitt beste kan vi betegne vestlig ayurveda som en sunn livsstil som fremmer vegetarisk diett, yoga og avslapping. På sitt verste kan vi si vestlig ayurveda er en millionindustri av svindelkurer basert på astrologi, krystallhealing, overnaturlig helbredelse, mantraer og forvirret “vitenskap”.

Den maharishiske versjonen av ayurvedisk medisin må for eksempel ses i sammenheng med andre sider av samme maharishis lære, for eksempel transcendental meditasjon, der yogisk flyging er sentralt. “Flygernes” kollektive hjernekraft skal spre fred til verden - noe tidligere omtalte Hallvard Reiso i Naturlovpartiet forklarte Klassekampens lesere i sitt intervju i 2001:

“- Under krigen i Libanon i 1993 sendte vi ned grupper med yogiske flygere som gikk ut og inn av fronten. Vi kunne se at dødsfallene gikk ned mens de gjennomførte programmet, forteller Reiso.”

(Det er vel unødvendig å fortelle at de yogiske flygerne slett ikke kan fly. De er dog under opplæring, får man høre. Det samme kan jeg for så vidt si om meg selv. Jeg kan løpe og vifte med armene - nå gjenstår bare det siste?)

Kvantehealing

De store pengene befinner seg imidlertid - ikke overraskende - i USA. Stjernen på den ayurvediske himmel er den tidligere avdelingsleder ved New England Memorial Hospital, nåværende “kvantehealer” Deepak Chopra. På hans nettsider kan du få kjøpt det meste innen assortert helbredelse.

Deepak Chopra er forfatter av et 20-talls bestselgende bøker, markedsfører av et antall andre kvanteremedier og med en imponerende liste internasjonale kjendiser blant sine kunder. De som ønsker å høre ham forelese, trenge bare å bla opp omlag 25 000 dollar. En litt billigere variant er å kjøpe bøkene. Her vil man finne at Chopra er en mann som liker å jåle seg med ord, særlig med begreper snauset fra vitenskapen.

Derav “kvantehealingen”: Ånd regjerer over (illusjonen om) materie, så hva skal vi egentlig med medisiner og kirurgi? Det er jo bare å bestemme seg for å ikke bli syk, eller gammel, skriver Chopra i boka “Ageless Body, Timeless Mind”. Få utsagn er vel mer egnet til å lokke fram lommebøkene?

“The physical world, including our bodies, is a response of the observer. We create our bodies as we create the experience of our world”, skriver han videre.

Chopra fortsetter med å slå fast at selve livsprosessene, på cellenivå, skapes av tro, tanker og følelser, og konkluderer dermed med at sykdom og alderdom kun er illusjoner og at vi kan oppnå “Ageless Body, Timeless Mind” gjennom rein viljestyrke.

Chopras babbel baserer seg først og fremst på at han betrakter kroppen som et kvantemekanisk system. Derfra følger han pseudofysikeren Fridtjof Capra, og bruker alle de angivelige likhetene mellom kvantefysikk og østlige tanker til å hevde at helbredelsen ligger i å vende oss vekk fra vårt vestlige Newton-baserte paradigme. Først når vi har lykkes med det, og tatt inn over oss at Universet er ett osv., kan vi begynne å endre virkeligheten rundt oss, og selvsagt kvitte oss med alle disse irriterende små detaljene som kalles sykdom og aldring.

Det forundrer kanskje ingen at Chopra klør sitt velstående middelklassepublikum ekstra godt i en av sine siste bøker, Golf for Enlightenment?

“Snarvisitt i Paradis”

Nå kan vi selvsagt si at Chopra er en ekstremutgave som ikke har så mye å gjøre med de ayurvediske urteteene som tilbys fra norske forhandlere, men også norske praktikere vet å strø om seg med kjendiser og store ord.

For den nette sum av kr 17 600 kan du for eksempel tilbringe en drøy uke på Maharishi Ayur-Veda senteret i Mesnali ved Lillehammer. Det anbefales på det sterkeste av Inger Lise Rypdal, Hege Schøyen og Hanne Krogh, og i løpet av oppholdet kan du helbredes for alt fra nakkesleng, bekkenløsning og fibromyalgi til utbrenthet og kronisk utmattelse. Allergi, astma, ufrivillig barnløshet, overvekt og psykiske problemer er også på listen over lidelser helsesenterets lege, Lars Bjørn Rasmussen, antyder han kan være behjelpelig med, gjennom “en ayurvedisk legekonsultasjon med pulsdiagnose og bestemmelse av eventuelle ubalanser”.

Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å bli forundret over den vestlige middelklasses naivitet. Det er klart at en uke på ryggen gjør, i hvert fall midlertidige, underverker med “kronisk utmattelse” - vel å merke hvis du utholder new age-musikken som sikkert siver ut av vegger og skap - men trenger vi å involvere stjerner og kvanter og puls og kumøkk? Er det sånn at man MÅ grave seg tilbake til sin egen, private mørke middelalder for å føle seg vel i våre dager? Hva skjedde med den gode, gammeldagse søndagsturen i skogen?

På den annen side: Vi lever i et land der man snart kan ta bachelorgrad i å servere folk reint vann.

––––––-

Lars Bjørn Rasmussen har skrevet et tilsvar til denne kommentaren. Du finner innlegget i diskusjonsforumet.