Det er mye å være redd for i rommet. Før den første månelandingen på slutten av 1960-tallet, lurte forskere for eksempel på om overflata kunne være dekket av et tykt lag med støv som landingsfartøyet ville forsvinne ned i.

Nå som vi leker med tanken på å kolonisere både månen og Mars, dukker den gamle bekymringen opp i ny utgave: Overflata på begge himmellegemer er skikkelig støvete, og mye tyder på at støvkornene kan være helseskadelige.

Månesnue

De første mistankene dukket opp allerede i 1972, etter at Apollo-astronauten Harrison Schmidt hadde jumpet rundt i månelandskapet ei stund, skriver NASA Det fine pulveret fra overflata klistret seg fast til drakta og under skoene hans, og ble med inn i romskipet.

Der inne føyk det fine støvet opp i lufta. Det første astronautene merket var ei karakteristisk kruttlukt. Senere ble Schmidt tett i brystet, og klaget over månehøysnue. Plagene var borte neste morgen, men dagens forskere er redde for at støvet kan ha verre virkninger på framtidas måneboere.

Silikose

- Det virkelige problemet er lungene, sier Russell Kerschmann fra NASA Ames Research Center.

- På mange måter kan månestøv minne om silika - jordlig steinstøv som kan forårsake den alvorlige lidelsen silikose hos gruvearbeidere.

Det er ikke det at de små steinpartiklene trenger å være giftige i seg selv. Kvartsstøv, som er den vanligste årsaken til silikose her på jorda, er så ufarlig at du godt kan ta deg en munnfull. Men nede i lungene trenger de små skarpe kornene seg dypt inn i vevet. De blir sittende fast så langt inne at det ikke går an å hoste dem opp igjen.

Hvite blodceller strømmer til, og prøver å sluke de kantete partiklene for å frakte dem vekk med blodet. Men i møte med støvkornene dør cellene, og blir liggende igjen i lungene. I alvorlige tilfeller fylles lungene med proteiner fra blodet, og pasienten blir sakte men sikkert kvalt.

Følger med inn

Siden månestøvet er like fint som kvartspartiklene, og skarpt som knust glass, er forskerne engstelige for at astronautenes lunger skal bli skadet. Romstøvet har nemlig en lei tendens til å klistre seg fast til alt. Det fine pulveret sitter limt til drakter og annet utstyr, og følger fort med inn i oppholdsrommene.

Og den dagen de første menneskene skritter ut i den røde sanda på Mars, kan det bli enda verre. Mye tyder nemlig på at sanda på overflata av Mars ikke bare er irriterende, men også etsende og giftig.

Skummel sand

- Hvis du får marsjord på huden, ville du få brennemerker, tror Stein Sture ved University of Colorado. Det er mulig at sanda er så etsende at den vil svi seg inn i både plast, gummi og hud, på samme måte som sterk lut.

I tillegg kan det hende at støvet inneholder arsenikk eller andre giftige metaller, skriver Science@NASA, som likevel minner om at vi fremdeles ikke har klart å få med prøver av marssanda tilbake til jorda. Dermed kan vi heller ikke være sikre på hva den egentlig er laget av.

NASA vil imidlertid ikke vente på utenomjordiske sandprøver før de begynner å løse de potensielle problemene. Snart starter Project Dust, et fireårig program for å utvikle teknikker som skal holde skadelige partikler på en armlengdes avstand.

Og hvem som skal utføre forskningen?

Antageligvis en god håndfull med støvete professorer.

Lenke:

NASA: Don’t Breathe the Moondust