Britiske Amanda Fielding, grevinne av Wemyss og March, sponser en rekke forskningsprosjekter for å bevise det hun har ment i over 40 år, nemlig at risikoen ved å ta psykedeliske stoffer som ecstasy og LSD er overdrevet og at de kan brukes til å behandle depresjon, avhengighet og angst.

Vitenskapens psykedelika-pushere

Stadig mer penger blir gitt til forskning på LSD, ecstasy og fleinsopp. På toppen av pengesekken sitter en gammel grevinne og en politisk aktivist.

6.4 2016 04:00

– Uansett hva myndighetene sier, gjør det motsatte.

Rådet kommer fra Amanda Fielding, grevinnen av Wemyss og March. Hun har viet livet og ikke minst familiearven til å forsøke å endre narkotikalovgivningen verden over. Først som kunstner, de siste tiårene som sponsor av forskning på psykedeliske stoffer som LSD, ecstasy og fleinsopp. Hun forsker også selv. 

– Ingen bryr seg om kunst. Jeg innså etter hvert at jeg kunne ha mer innflytelse gjennom vitenskapen, sier Fielding i et intervju med The Guardian i fjor.

Fielding er et ekte barn av Flower Power-generasjonen og begynte å eksperimentere med psykedelika da hun som 22-åring møtte den nederlandske kjemikeren Bart Huges i 1966. Huges var spesielt interessert i hvordan blodet sirkulerer i hjernen og påvirker menneskesinnet. En av teoriene hans var at blodsirkulasjonen i hjernen blir bedre dersom man borer hull i hodeskallen. Blodgjennomstrømmingen blir slik den var da du var barn, ifølge Fielding. 

I 1970 boret Amanda Fielding hull i skallen på seg selv. Det hele endte opp som kunstfilmen Heartbeat in the Brain. I dag finnes den kun som små utdrag på YouTube. (Foto: klipp fra YouTube)

Metoden kalles trepanasjon – en eldgammel, men ikke spesielt anerkjent medisinsk tradisjon – som har satt sine spor både i pannen og sinnet til Amanda Fielding. Googler du navnet hennes, dukker det nemlig opp bilder og videoklipp fra da hun i 1970 surret hodet inn i bandasjer og boret hull i pannen på seg selv. 

– For hvert hjerteslag får du med denne metoden mer blod til hjernen, noe som også renser ut giftstoffer. Dette har hatt en varig positiv effekt for meg og andre. Jeg tenker at cannabis og psykedelika virker på samme måte, uttaler Fielding i samme intervju.

En ny generasjon 

(Dr. Bronner’s Magic Soap er et amerikansk såpefirma som er en av hovedsponsorene til MAPS.(Foto: Twitter)

The Beckley Foundation, som Fielding opprettet i 1998, er nå en av fire organisasjoner som finansierer en stadig voksende bunke med psykedelikastudier. De tre andre er Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies (MAPS), the Hefftner Research Institute og Council on Spiritual Practices, alle grunnlagt for å jobbe for økt tilgang på lovlig psykedelika, med en bevisst bruk av vitenskap som strategi. 

Så langt ser strategien ut til å ha virket ganske bra. Opp fra asken etter den mislykkede psykedelikaforskningen på 1960-tallet vokser det nå opp en ny generasjon psykedelikaforskere. De taler den etablerte forskningen midt imot og mener at LSD, ecstasy og fleinsopp kan kurere både angst, depresjon, posttraumatisk stress og avhengighet, vel å merke om stoffene inntas i kontrollerte omgivelser.

Forskningen har derfor flyttet bort fra dansegulvet og inn i laboratorier og terapirom. Nye forskningsgrupper etableres, sist ved Yale University, og i Norge har det det siste året dukket opp to studentforeninger i regi av interesseorganisasjonen Emmasofia, på Universitetet i Oslo og ved NTNU.

Miljøene er små sammenlignet med etablerte forskningsmiljøer, men forventningene og optimismen er stor. Blant annet til det store FN-toppmøtet UNGASS 2016, som i midten av april skal vedta fremtidige løsninger på narkotikaproblemene i verden. Det er her psykedelikaaktivistene for alvor skal måle krefter mot de som fortsatt argumenterer for en streng narkotikapolitikk.

Organisasjoner som MAPS og Beckley Foundation har derfor flere lobbyister i sving for å overbevise verdens rusmiddellovgivere om at veien til en sunnere ruspolitikk blant annet er å avkriminalisere narkotika til eget bruk og at tilgangen på medisinsk marihuana og psykedelika blir bedre. I dette arbeidet er det viktig å kunne underbygge argumentene med tyngde, for eksempel forskning. 

Vitenskapelig hype?

Psykedelikamiljøet har trolig aldri vært så opptatt av forskning og vitenskap som det er nå. Ifølge den amerikanske sosiologen Michelle Corbin handler det om at den nye bølgen psykedelikaforskere i enda større grad enn tidligere bruker vitenskapen som «taktikk» for å få anerkjennelse og bli en del av det gode selskap. 

Dette er psykedelika

Fellesbetegnelsen på stoffer som kan endre bevisstheten eller sansene, blant annet ved å påvirke serotoninreseptorene. Ved store doser kan dette gi hallusinasjoner. 

LSD, MDMA/ecstasy, fleinsopp (psilocybin), peyote (kaktusplante) og ayahuasca er eksempler på psykedeliske stoffer som enten er fremstilt syntetisk eller finnes i naturen. 

Kilde: Wikipedia

Ifølge antropologen Nicolas Langlitz har hypen rundt de nye nevrovitenskapene på 1990-tallet bidratt til denne utviklingen. I boken Neuropsychedelia tar han for seg spenningsfeltet han mener oppstår når de religiøse, eller spirituelle, opplevelsene du får ved å ta psykedelika underlegges vitenskapens krav til måling og testing.

Flere av studiene som er gjort på psykedelika, særlig på 1960-tallet, har vært opptatt av å avdekke de spirituelle effektene ved bruk av LSD og fleinsopp. 

Michelle Corbin er kritisk til det hun kaller en enda tydeligere vitenskapeliggjøring av disse effektene. Hun er redd kunnskapen om nettopp det åndelige vil gå tapt i iveren etter å putte høyst subjektive, spirituelle erfaringer inn i den objektive rammen som vitenskapen krever.   

For går det egentlig an å fange en spirituell opplevelse i et laboratorium? Og hvordan skal vi forholde oss til forskning som er en del av en politisk strategi?

Penger, makt og PR

Forskning er ikke bare resultater, data og funn. Forskning handler også om penger og makt, relasjoner, politikk og PR. Forhold som til syvende og sist kan påvirke folkeopinionen og beslutningstakere, kanskje til og med på tross av etablert kunnskap. 

Derfor har forskning.no gjort et dypdykk i forskningsaktivitetene rundt psykedelika. 

Vi har gått aktørene nærmere etter i sømmene og sett på relasjonene mellom dem. Vi har fulgt pengene og de vitenskapelige publikasjonene, og vi har pløyd gjennom utallige strategidokumenter, nyhetsbrev, YouTube-sendinger, Twitter-meldinger, Facebook-sider, bøker og medieoppslag.

Det viser seg at psykedelikaforskningen er et godt eksempel på hvordan et lite forskningsmiljø vokser og får oppmerksomhet, og på hvordan enkeltpersoner ved å inneha flere nøkkelroller i nettverket, kan utøve mye makt.

Grafikken under illustrerer dette. Ved å klikke på tidsintervallene (nederst i grafikken) ser du hvordan nettverket vokser. Klikker du på personene i nettverket, kommer det frem hvilke roller de har. 

Trenger mer penger

Disse har gitt mest penger

Ashawna Hailey, IT-gründer og transperson. Hun satt i styret i MAPS og donerte 5 millioner dollar til organisasjonen før hun døde i 2011.

Joseph «Joby» Pritzker, arving av Pritzker-familien som startet Hyatt hotell-kjeden og en av USAs rikeste familier. Han er styreleder i Marijuana Policy Project (MPP) og styremedlem i Libra Foundation, som er en av hovedbidragsyterne til MAPS. Pritzker-familien har også sterke bånd til Hillary Clintons og Barack Obamas presidentkampanjer. Joby Pritzker sitter i styret i MAPS og har de siste årene bidratt med 200 000 dollar årlig.

David Bronner. Arving etter såpeimperiet Dr. Bronner’s Magic Soap. Bronner er aktiv innen hamp-industrien i USA og har sponset MAPS med flere hundre tusen dollar. 

David Rockefeller Fund: 800 000 dollar i 2014-15. David Rockefeller er en av verdens 200 rikeste og den eldste gjenlevende arvingen etter Rockefeller-familien. Sønnen og legen Richard, som døde i en flyulykke i 2014, ga penger et spesifikt MDMA-prosjekt i 2013. 

Timothy (Tim) Butcher, kunstner, musiker og filantrop, døde i 2012. Har siden 1996 gitt store beløp til MAPS. Etter at han døde, ble formuen hans delt mellom MAPS og Amnesty International, som fikk 1,9 millioner dollar hver i 2014.

John Gilmore, IT-gründer, open source-forkjemper og styremedlem i MPP og MAPS, der han har bidratt med større pengebeløp i flere år. Sist med 90 000 dollar. 

Her er hele listen over MAPS’ bidragsytere i 2014-15. 

En av de mest innflytelsesrike aktørene i psykedelikanettverket er organisasjonen MAPS. Organisasjonen startet som en liten protestgruppe, men teller nå over 2500 finansielle bidragsytere – alt fra enkeltpersoner som gir småbeløp, til familiefond som bidrar med flere millioner kroner. Siden oppstarten har organisasjonen samlet inn over 220 millioner kroner. Dette holder liv i en rekke forskningsprosjekter. Men det trengs mer. Mye mer.

Skal organisasjonen få gjennomført såkalte fase 3-studier med ecstasy, som innebærer opp mot 400 deltakere og som utgjør det siste nåløyet for å få godkjent stoffet som legemiddel, trengs det ytterligere 200 millioner kroner. 

Fase 3-studier er større kontrollerte studier som måler effekt, sikkerhet og bivirkninger ved et stoff. Når fase 3 er avsluttet, har man som regel tilstrekkelig dokumentasjon til å søke om markedsføringstillatelse for legemiddelet.

– Vi forsøker nå å samle inn det resterende beløpet gjennom bidrag fra enkeltpersoner og fond. Vi håper også å motta støtte fra myndighetene, men det har ikke skjedd ennå, uttaler markeds- og kommunikasjonsdirektør i MAPS Brad Burge til forskning.no. 

Derfor trenger de flere bidragsytere, og tempoet på pengeinnsamlingen må øke. Nylig lanserte MAPS kampanjen Global Psychedelic Dinners, der du registrerer deg som vert og inviterer venner og bekjente til middag mot at de donerer en slant med penger til MAPS. De beste pengeinnsamlerne vinner billetter til konferansen Psychedelic Science i 2017. 

I spissen for alt dette står Rick Doblin, en mann som ifølge forskning.nos kartlegging er både pengeinnsamler, talsperson, forsker, fagfelle, YouTube-hit, aktivist, lobbyist og finansieringskilde. 

Selv ble han introdusert for LSD i studietiden, en gang på 1970-tallet. Det er denne personlige historien han pleier å innlede alle sine foredrag og intervjuer rundt omkring i verden. Etter hvert ble det så mye LSD at han hoppet av collegestudiene og startet sitt eget byggefirma. 

– Jeg var ute av balanse, intellektuelt overutviklet, følelsesmessig og spirituelt underutviklet, forteller han i et YouTube-intervju. Psykedelika skal likevel bli det som holder han på plass, som gjør at han får mer kontakt med følelsene sine. 

«If you can’t beat ‘em, join ‘em»

På 1980-tallet oppdager Doblin sitt nye favorittdop ecstasy, også kalt Molly. Molly er egentlig kallenavnet på MDMA, som er forkortelsen på det kjemiske molekylet 3,4-metylendioksymetamfetamin, selve virkestoffet i ecstasy. I sin reneste utgave slipper det løs både hjernens nytelsesstoff serotonin og kjærlighetshormonet oksytocin.

Til sammen skaper dette «den beste følelsen du noensinne har hatt, ganger ti», som en av forsøkspersonene i en studie fra 2010 beskriver det. 

Doblin føler at han har funnet vidunderkuren som gjør at han takler livets små og store motbakker. Men ikke før har han kommet i balanse, så blir partydopet ecstasy forbudt. I protest mot den verdensomspennende krigen mot narkotika oppretter derfor Doblin organisasjonen MAPS i 1986.

Det skal ikke være en protestbevegelse i tradisjonell forstand. For som Doblin skriver i sitt første nyhetsbrev:

 «If you can’t beat ‘em, join ‘em».

Helt konkret skulle strategien gå ut på å «lytte til rusmyndighetenes bekymringer, lære språket deres og drive forskning.» Ikke ulikt slik de store legemiddelfirmaene jobber for å få godkjent medisiner. MAPS skulle «operere som et legemiddelfirma for psykedelisk og medisinsk marihuana», ifølge organisasjonens stiftelseserklæring.

Nei, nei og atter nei

Rick Doblin satser nå alt på MDMA.

MDMA fordi det ifølge Doblin er tryggere enn de andre psykedeliske stoffene, fordi effekten ikke varer mer enn rundt fire timer, fordi MDMA påvirker følelsene mer enn de kognitive, eller intellektuelle, prosessene i hjernen og fordi han mener det allerede er gjort lovende studier på både mennesker og dyr. 

På 90-tallet, mens house- og ecstasykulturen er på sitt mest ekstatiske, jobber altså Doblin døgnet rundt for å overbevise amerikanske legemiddelmyndigheter (FDA) om at de må tillate testing av MDMA. Han prøver seg først med angst, depresjon og smerter hos kreftpasienter. 

Men svaret er nei, nei og atter nei. 

Vendepunktet kommer da Doblin møter ekteparet Michael og Ann Mithoefer på en ayahuasca-konferanse (ayahuasca er en urtete som sjamaner bruker for å gå inn i transer) i San Francisco sommeren 2000. Det skal vise seg at diagnosen som kan gi MDMA den medisinske statusen som Doblin drømmer om, er posttraumatisk stresslidelse, forkortet PTSD. 

Det er ekteparet Mithoefer som de senere årene har stått bak de mest profilerte MAPS-sponsede studiene der MDMA er testet ut på pasienter med PTSD. Bare to av dem er hittil publisert og inkluderer 20 pasienter – hovedsakelig kvinner utsatt for seksuelle overgrep. Dette er små studier, som viser en positiv effekt. I tillegg er det publisert en sveitsisk studie, men denne viste ingen signifikant effekt. MAPS har likevel flere pågående studier der MDMA testes ut på PTSD, blant annet i USA, Israel og Canada. 

Men hvorfor akkurat posttraumatisk stress?

Tidslinjen under gir et tilbakeblikk på små og store øyeblikk i psykedelikaforskningens historie. 

Jakten på en pasientgruppe

Det er ikke tilfeldig at det nettopp ble posttraumatisk stress som ble den store diagnosesatsingen for MAPS. 

I et nyhetsbrev til organisasjonens bidragsytere i 2002 beskriver Rick Doblin strategien bak valget av nettopp denne diagnosen. 

På jakt etter en perfekt pasientgruppe er det ifølge Doblin viktig at MDMA kan tilby «dramatiske forbedringer». For det andre måtte det være en gruppe som folk flest hadde stor medfølelse med, nettopp «for å bidra til å overvinne motstanden mot ideen om terapeutisk bruk av psykedelika», som Doblin skriver.

Han mente også det ville være smart å velge en lidelse som ikke var forårsaket av biologiske eller genetiske faktorer, men heller pasienter som trengte hjelp til å håndtere vanskelige følelser, med en dyp komponent av frykt eller angst.

Forskningen skulle foregå etter mal fra legemiddelfirmaet Pfizers studier på legemiddelet Zoloft mot PTSD. Doblin mente at dersom Pfizer hadde fått grønt lys fra legemiddelmyndighetene, så måtte også MAPS få det. 

Da Rick Doblin planla å bli far for første gang, var det en så skremmende tanke at han og kona tok MDMA/ecstasy. – MDMA har fått meg mer i kontakt med følelsene mine. Jeg følte meg mer balansert og fikk en dypere forståelse av meg selv, sier han. (Foto: YouTube)

I ettertid har det vist seg at Zoloft, USAs mest solgte legemiddel mot depresjon og PTSD, kan gi alvorlige fødselsskader hos nyfødte. Bare i fjor mottok Pfzier mer enn tusen søksmål. 

Doblin og hans tilhengere er uansett optimister. For dem er 2021 det store målet. Da ser de for seg at fase 3-studiene med MDMA og PTSD er gjennomført, publisert – med positive resultater, og de amerikanske legemiddelmyndighetene har godkjent MDMA som legemiddel. 

– Vi vil oppleve en verden med mer helbredelse og spiritualitet, der det har funnet sted et skift fra en fundamentalistisk til mer en mer direkte spirituell tilnærming, uttaler Doblin i en paneldebatt når han får spørsmål om hva vi kan se frem til når psykedelika blir gjeninnført i samfunnet.

Skepsisen er imidlertid stor til disse vyene, selv innad i psykedelikanettverket. Den sveitsiske nevroforskeren Franz X. Vollenweider forsker selv på MDMA og psilocybin, og ser på sikt for seg et legemiddel uten de psykedeliske «bivirkningene». Han er imidlertid svært kritisk til MAPS.

– De irriterer meg fordi de later til å vite alle resultatene før en eneste studie er gjennomført. Det er en politisk organisasjon som håper å avkriminalisere stoffet, uttalte Vollenweider til tidsskriftet Science i 2014. Han mener Doblin er en drømmer, som mangler både ekspertisen og pengene som trengs for å organisere en fase 3-studie. 

Dette preller av på Rick Doblin. Til Science forteller han at han føler seg trygg på at målet om legalisering i 2021 er innen rekkevidde og påpeker at det er en «grunnleggende rettighet å bruke molekyler til å utforske bevisstheten».

– Vi er i en ganske god posisjon til å nå dette målet, gjentar Doblin på den årlige konferansen Horizons: Perspectives on Psychedelics i oktober 2015. 

MAPS har nå etablert en egen organisasjon som skal ta seg av produksjon og salg av MDMA og marihuana «etter FDA-godkjenningen». Organisasjonen skal også sørge for å trene opp terapeuter og hvis alt går etter planen, håper Doblin å rulle ut flere psykedeliske klinikker der det skal foregå samtaleterapi med MDMA.

Rick Doblin tror MDMA blir godkjent som legemiddel i 2021. Fem år senere ser han for seg at det etableres en rekke klinikker der det foregår lovlig terapi med psykedelika. – Kanskje jeg kan få startet en karriere som psykedelisk psykoterapeut rett før jeg fyller 70, uttalte Doblin i et intervju i Science. (Illustrasjon: Breaking Convention 2015)

Mer penger betyr mer forskning

De siste femten årene har vi sett en betydelig økning i antall studier av psykedelika, ikke minst på MDMA.

Sentrale forskningsmiljøer

Johns Hopkins University: psilocybin og kreft, psilocybin og spiritualisme, LSD/psilocybin og alkoholisme.

University of California Los Angeles (UCLA): psilocybin og kreft/angst, MDMA og sosial angst. 

University of New Mexico: psilocybin og alkoholisme

University of Arizona Medical Center: psilocybin og tvangslidelser.

New York University: psilocybin og kreft/angst. 

Imperial College London: LSD, MDMA og psilocybin og hjernefunksjoner, psilocybin og depresjon.

University of Zürich: psilocybin og serotonin-reseptor

Søker du på nettstedet pubmed.gov, viser det seg at fra 2000 til 2015 er det publisert 5500 studier på stoffene LSD, MDMA (ecstasy) og psilocybin (fleinsopp). 

MDMA-studier utgjør 43 prosent av disse. 

Til sammenligning ble det publisert bare 1560 fra 1984 til 1999. Den årlige produksjonen av studier har økt fra rundt 100 i året på 1990-tallet til over 400 hvert år de fire siste årene.

Økningen skyldes blant annet den nye generasjonen psykedelikaforskere, som med et sterkt engasjement og en jevn pengestrøm fra private bidragsytere produserer vitenskapelige studier, alle med positive og gjerne oppsiktsvekkende konklusjoner.

Dette er nyheter som klinger godt i ørene på journalister og kommentatorer som alltid er på jakt etter vinklinger som overrasker eller provoserer. 

Dominerer den offentlige debatten

forskning.no har gått gjennom de siste årenes medieoppslag om psykedelika i de største engelskspråklige avisene. Gjennomgangen viser en stor overvekt av titler som «LSD-studie bryter 40 år gammelt tabu»​, «Ny studie oppdager det biologiske grunnlaget for hvordan fleinsoppen utvider sinnet», ​«MDMA-psykoterapi kan bli lov om bare fem år» og «Psykedelika kan bidra til et paradigmeskifte i psykisk helsevern»​. Og oppslagene har bare økt i omfang.

Organisasjonen MAPS registrerte alene over 500 mediesiteringer i 2015, en økning på 50 prosent fra året før, og 60 positive rene TV- eller avisoppslag. I 2011 var det bare fire. Likevel rapporterer MAPS i årsmeldingen for dette året at de «aldri før har fått så positiv og fremtredende oppmerksomhet i mainstrem media». Organisasjonen har også en voksende tilhengerskare på Facebook og Twitter med henholdsvis 170 000 og 35 000 følgere. 

I Norge er det ekteparet Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs i interesseorganisasjonen Emmasofia som har sørget for overskrifter. I fjor høst hadde blant annet Morgenbladet og Aftenposten hver sin omfattende reportasje på at ekteparet skulle søke Legemiddelverket om å behandle en alkoholiker med fleinsopp. Legemiddelverket har fortsatt ikke mottatt en slik søknad.

Det er ikke bare media som bruker store ord om de nye forskningsresultatene. Psykedelikaforskerne selv snakker for eksempel ubeskjedent om både «paradigmeskifte», «historisk», «mind blowing» og «vitenskapelig momentum».

– Dette er gode tider. Det føles som om vi har satt pengene på den rette hesten, uttaler Robin Carhart-Harris fra sin Amanda Fielding-sponsede lab ved prestisjetunge Imperial College i London.

Det føles som om vi har satt pengene på den rette hesten.

Robin Carhart-Harris

Han er en av de unge, produktive hjerneforskerne som ved hjelp av skanning av psykedelikapåvirkede hjerner har som mål å skape et mer vitenskapelig fundament under Freuds drømmeteorier.  

– Hvis drømmene er kongeveien til underbevisstheten, så kan psykedelika vise seg å være motorveien, ifølge Carhart-Harris, som har blitt en medieyndling og et YouTube-fenomen. Kanskje fordi han har en egen evne til å formidle komplisert hjerneforskning slik at folk flest forstår.

I YouTube-klippet under forklarer han for eksempel hvordan informasjonsstrømmene i hjernen fungerer. Ved å lage bilder vi kjenner igjen i hverdagen, som «veikryss», «gjetere» eller en «orkesterdirigent», er det lett å følge logikken. Ifølge Carhart-Harris fører nemlig inntak av psilocybin overraskende nok til at aktiviteten i hjernen minker, altså stikk motsatt av det folk forteller om etter en tur på fleinsopp. Det er nettopp denne evnen til å forstyrre tilvendte og negative tankemønstre som gjør at psilocybin kan kurere depresjon, ifølge nevroforskeren. Hvorvidt forklaringen stemmer strides det imidlertid om innad i psykedelikamiljøet. 

Carhart-Harris er bare en av mange pro-psykedelikaforskerne som dominerer den offentlige debatten, som får medieoppslag hver gang det dukker opp en vitenskapelig artikkel og som kan tilby sterke pasienthistorier når de vil ha oppmerksomhet.​ 

Som i innslaget under. Rachel Hope, en av forsøkspersonene i en av de MAPS-sponsede studiene, har blitt behandlet med MDMA mot posttraumatisk stress. Hope har stått frem ved flere anledninger med sin historie, blant annet på CNN. 

– Dette er ikke vitenskap

forskning.nos gjennomgang av psykedelikanettverket viser at store deler av denne forskningen både er grunnlagt og drevet ut fra en politisk overbevisning, noe som er uvanlig og kontroversielt innenfor naturvitenskapelig forskning. Flere av de vi har snakket med i det etablerte forskningsmiljøet, er også kritiske til denne måten å drive forskning på.

– Det de holder på med er politisert, og det er ingen tvil om at en del av aktørene er inne i dette for å bevise at psykedelika har positive effekter. Det er med andre ord ikke vitenskap, der man også er fornøyd med et negativt resultat, sier Jørgen Bramness, professor og forskningsdirektør ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) til forskning.no.

I 2013 introduserte professor Jørgen Bramness en av de mektigste aktørene i psykedelikanettverket, professor David Nutt, under en debatt om veien videre for rusforskningen. (Foto: fra YouTube)

På spørsmål om pro-psykedelikaforskningen vil rokke ved de etablerte sannhetene om LSD, ecstasy og fleinsopp, er svaret nei. 

– Jeg synes ikke de terapeutiske gevinstene er godt nok klarlagt. Det betyr ikke at jeg er uinteressert i forskningen, men jeg ser ikke grunnlaget for disse folkenes optimisme. Jeg skjønner at de er overbeviste som individer og mange som brukere, men i mine øyne holder ikke dette vann, sier Bramness. 

Markeds- og kommunikasjonsdirektør Brad Burge i MAPS forstår ikke kritikken og hevder i stedet at det er kritikerne som er fordomsfulle ved å ignorere denne forskningen.

Han viser til at MAPS både har dialog med amerikanske, canadiske og israelske legemiddelmyndigheter, og at studiene følger strenge etiske og vitenskapelige prinsipper nettopp for å unngå skjevheter og for å vise, på en slik måte både internasjonale og amerikanske myndigheter krever, at MDMA er trygt og effektivt i behandling av PTSD. 

– Hvis resultatene ikke viser dette, så vil vi heller ikke fortsette forskningen. Hittil har imidlertid resultatene vært ekstremt lovende, uttaler Burge til forskning.no. 

– Skaper mistenksomhet

Burge innrømmer at studiene er små, men påpeker at resultatene er tydelige og at de er publisert i fagfellevurderte tidsskrifter. Fagfellevurdering er en metode for å kvalitetssikre studier før publisering, en metode som i stor grad er basert på tillit. Uavhengighet til utgiver og forsker er derfor et ideal i denne prosessen. Samtidig er det ikke uvanlig at fagfeller tilhører samme fagfelt, men det kan være spesielt sårbart innenfor små miljøer. Både fordi relasjonene er tette, noe som kan svekke objektiviteten og fordi enkelte personer innehar en rekke ulike roller. 

Ta for eksempel professor David Nutt. Han har bygd opp et eget fagmiljø ved Imperial College for å fremme forskning på psykedelika. Han sitter i styret i Beckeley Foundation, der han sammen med Amanda Fielding finansierer forskningsprosjekter. Han er en profilert talsperson for legalisering av psykedelika og han er redaktør i Journal of Psychopharmacology, det vitenskapelige tidsskriftet der mange av psykedelikastudiene blir publisert. Stikkprøver forskning.no har gjort på bruken av fagfeller i dette tidsskriftet, viser at fagfellene på noen av de mest profilerte psykedelikastudiene har tette koblinger til de samme forskerne og miljøene. 

Etikkekspert Helene Ingierd mener det er et problem når forskningen blir veldig agiterende og bindingene sterke. (Foto: De nasjonale forskningsetiske komiteene)

Helene Ingierd, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT), mener dette er et problem og et godt eksempel på det etikkekspertene omtaler som interessekonflikter, et område de forskningsetiske komiteene jobber spesielt med i år. 

– Når det er slik at noen få aktører med en tydelig agenda styrer forskningen i én retning og de har flere hatter, så er dette et problem i seg selv, sier Ingierd til forskning.no. 

For selv med full åpenhet rundt finansieringskilder og andre bindinger, slik for eksempel MAPS har, så kan det aldri bøte på den usikkerheten det skaper når bindingene blir veldig sterke og forskningsformidlingen veldig agiterende, ifølge etikkeksperten.

– Det kan skape en mistenksomhet og tvil som uansett hvor god selve forskningen er, kan bidra til at den blir skadelidende, sier Ingierd. Hun påpeker at disse forholdene hører inn under en større debatt om hvordan dagens forskning er under press når forskerne blir så avhengig av finansieringskildene. Det eksisterer nemlig få sanksjonsmuligheter for etikkorganer som hun selv leder, annet enn å gi gode råd og å skape debatt. 

– Vitenskapen er i stor grad basert på tillit, sier Ingierd. 

David Nutt svarer i en e-post til forskning.no at den eneste agendaen han har, er å drive god forskning og utvikle gode behandlingsmetoder.

– Psykedelika tilbyr begge deler og forbudet mot stoffene og forskningen på dem er den verste form for sensur i hele forskningshistorien, mener han. 

Hvorfor så stille?

Professor David Nutt har dominert mye av rusdebatten i Storbritannia i flere år, slik Rick Doblin og MAPS har dominert den i USA. 

Så hvorfor er det da så stille fra etablissementet? For hvis pro-psykedelikaforskerne er helt på jordet, hvorfor tar ikke flere til motmæle? Er det fordi de ikke tar dem på alvor? Eller har de gitt opp? Det kan være lett å avfeie forskning som foregår i utkanten av den etablerte, det forskerne kaller «fringe science». Men hva hvis den er i ferd med å vinne opinionen, uansett hvor små og smale studiene er?

Professor i psykiatri Jeffrey Lieberman ved Columbia University i New York har vært ute og advart mot nettopp denne tausheten og det han oppfatter som en økende begeistring og legitimering i opinionen rundt psykedelika. 

– Vi trenger nå å vite hvordan vi skal reagere på dette økende kravet om behandling, som tiden ikke nødvendigvis er moden for, skrev han på nettstedet Medscape i fjor.

Ifølge Lieberman vet vi fortsatt for lite om hvordan psykedelika påvirker hjernen og hvor godt stoffene faktisk virker i behandlingen av mentale lidelser. 

– Kjedelige nyheter

Andy Parrott, psykologiprofessor ved Swansea University i Wales, regnes som en av verdens fremste forskere på skadevirkningene av MDMA. Han har forsket på rusmiddelet i over 20 år og er en av få som har tatt på seg rollen som offentlig forsvarer av den etablerte forskningen. Forskningen som i flere tiår har slått fast at MDMA kan ha store skadevirkninger, både depresjon, angst, hukommelsessvikt og kognitive problemer, også når stoffet brukes i psykoterapi. 

Dette har blant annet ført til åpenlyse krangler med David Nutt.

– Folk som David Nutt er veldig innflytelsesrike. Det er ingen penger å tjene på å si at narkotika ikke er særlig bra for deg. Nyheter om at narkotika er skadelig, er veldig kjedelig, uttalte Parrott i et intervju med Morgenbladet i fjor. 

Ifølge Parrott kan MDMA gi store skadevirkninger, både depresjon, angst, hukommelsessvikt og kognitive problemer, også når stoffet brukes i psykoterapi. 

I en av hans siste studier advarer han mot effekten en eventuell godkjenning av MDMA til medisinsk bruk vil ha. 

– Mange vil tro at hvis myndighetene har godkjent stoffet, så vil det også være trygt å bruke på egen hånd. 

Etterlyser offentlig forskning

Steinar Madsen, fagdirektør i Statens legemiddelverk påpeker at det er de som ønsker å øke bruken av psykedelika som sitter på bevisbyrden. (Foto: Berit Roald, NTB scanpix)

Steinar Madsen, medisinsk fagdirektør i Statens legemiddelverk, tror veien frem til en slik eventuell godkjenning er lang. Både fordi det hittil ikke finnes gode nok studier og fordi stoffene er såpass kontroversielle at bevisbyrden er spesielt høy.

Madsen har imidlertid ingen problemer med å åpne for medisinsk bruk av stoffene dersom det dukker opp solide vitenskapelige studier. Med solide studier menes store studier med opptil 400 pasienter, der halvparten får placebo og som følges over en viss tidsperiode. 

– Men hittil finnes det ingen slike høykvalitetsstudier, konstaterer Madsen, som mener tiden er moden for mer offentlig forskning og flere uavhengige kunnskapsoppsummeringer på dette feltet, nettopp for å få mer objektive data på bordet.  

– Det er flere som har etterlyst dette. Det er vanskelig for private å gjøre dette, blant annet fordi det er veldig dyrt. 

– Hva tror du er årsaken til at offentlige aktører hittil har skygget banen?

– Jeg tror generelt at holdningen er at disse stoffene ikke har noen berettigelse og at vi ikke får noe mer ut av denne forskningen. Det er vanskelig å rekruttere, mange sikkerhetsrutiner og en rekke etiske problemer. Mange mener nok at det derfor ikke er verdt det, mener Madsen, som tror dette kan være grunnen til at heller ikke legemiddelindustrien har vist den store interessen. 

– De tviler vel på om virkningen er god nok. Dessuten er dette såpass kontroversielt at de nok er redd for at det skal påvirke omdømmet til firmaet,sier han.

– Så jo mer stueren forskningen fremstår, jo større vil interessen være?

– Det tror jeg absolutt. Og er resultatene gode, vil kanskje legemiddelfirmaene også se på muligheten for å lage lignende stoffer med bedre virkning og færre bivirkninger, sier Madsen. 

Han har liten tro på at MDMA vil bli godkjent som legemiddel innen 2021. Han ser imidlertid ikke bort fra at politikerne kan ta beslutninger som går i motsatt retning av det den etablerte kunnskapen tilsier og sammenligner med debatten om medisinsk cannabis. 

– Krigen mot narkotika har vært en kald krig, som nå ser ut til å ha kommet over i et annet spor. Vi ser at land liberaliserer praksis. Det kommer snart en folkeavstemning i California om cannabis. Det er klart at dersom det blir flertall for det der, i en stat med 40 millioner innbyggere, så vil det gi et ekko i hele verden, sier Madsen. 

Så spørs det da, om ekkoet vil vare lenge nok til at Rick Doblins drøm om en verden fylt av spiritualitet og helbredelse går i oppfyllelse. Eller om vi sitter igjen med en pille strippet for psykedeliske virkninger. 

Referanser: 

Andrew Parrott. The potential dangers of using MDMA for psychotherapy, Journal of Psychoactive Drugs, 46 (1), 2014. Sammendrag

Kai Kupferschmidt. High hopes. Science, vol. 345, nr. 6192, juli 2014

Mithoefer, Michael, mfl. Durability of improvement in posttraumatic stress disorder symptoms and absence of harmful effects or drug dependency after 3,4-methylenedioxymethamphetamineassisted psychotherapy: a prospective longterm follow-up study, Journal of Psychopharmacology, 1-12, 2012. DOI: 10.1177/0269881112456611

Jonathan P. Caulkins, mfl. Basing drug scheduling decisions on scientific ranking of harmfulness: false promise from false premises, Addiction, september 2011. Sammendrag. 

Mithoefer, Michael, mfl. The safety and efficacy of 3,4-methylenedioxymethamphetamineassisted psychotherapy in subjects with chronic, treatment-resistant posttraumatic stress disorder: the first randomized controlled pilot study, Journal of Psychopharmacology, 1-14, 2010. DOI: 10.1177/0269881110378371

Andrew Parrott. Conscious awareness versus optimistic beliefs in recreational Ecstasy/MDMA users i New Horizons in the Neuroscience of Consciousness, Elaine K. Perry (red.),  John Benjamins Publishing Company, 2010. Sammendrag

Michelle Dawn Corbin. Spirituality in the laboratory: Negotiating the politics of knowledge in the psychedelic science, PhD University of Maryland, 2010.

D. Nutt, mfl. Development of a rational scale to assess the harm of drugs of potential misuse, the Lancet, 2007.

Nicolas Langlitz. Neuropsychedelia, The Revival of Hallucinogen Research since the Decade of the Brain. University of California Press, 2007. Sammendrag. 

R. Griffiths, Psilocybin Can Occasion Mystical-Type Experiences Having Substantial and Sustained Personal Meaning and Spiritual Significance, Psychopharmacology, august 2006. Sammendrag.

Roland W. Freudenmann, mfl. The origin of MDMA (ecstasy) revisited: the true story reconstructed from the original documents, 2006 

Eva Montané, mfl. Scientific Drug Information in Newspapers: Sensationalism and low quality.The example of therapeutic use of cannabinoids. European Journal of Clinical Pharmacology, 61, 2005. Sammendrag.

Rick Doblin. A clinical plan for MDMA (ecstasy) in the treatment of post-traumatic stress disorder (PTSD): Partnering with the FDA, Journal of Psychoactive Drugs, april 2002/MAPS nyhetsbrev, vol. xii, nr. 3, 2002. Sammendrag

W. Stoll, LSD-Ein Phantasticum aus der Mutterkorn-gruppe (LSD-a phantasticum of the ergot group). Schweizer Archiv fiir Neurologie und Psychiatric, 1947, 60: 279-323

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.