Beskyldningene sprer seg som ild i tørt gress gjennom sosiale medier. Tusenvis av mennesker kaster seg på bølgen av hat mot en person eller gruppe.

På engelsk kalles det gjerne online firestorm. Politikere, kjendiser, firmaer og helt vanlige folk kan rammes.

Uansett om påstandene er sanne eller ikke, kan de gjøre stor skade. Et eksempel er kvinnen som skrev en spøk på Twitter før hun gikk om bord på et fly: «Drar til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Bare tulla. Jeg er hvit!»

Innen hun hadde landet, hadde spøken blitt misforstått tusenvis av ganger verden over og en rasende menneskemengde skjelt henne ut virtuelt. Amerikanske Justine Sacco endte med å miste jobben, og gråt da avisa The New York Times intervjuet henne.

Svertekampanjer

Det er lett å tro at terskelen er lavere for personangrep og svertekampanjer om du kan være anonym.

Men mesteparten av hetsen kommer under fullt navn, fant forskere ved det sveitsiske Universität Zurich. De har analysert en halv million innlegg på et tysk nettsted mellom 2010 og 2013.

På nettstedet openpetition.de kan folk starte underskriftskampanjer om en rekke temaer – alt fra protester mot skatteordninger til krav om at en politiker må gå av.

De kan velge å være anonyme for andre brukere eller stå fram med navn. Samtidig kan de legge igjen en kommentar om temaet.

Også debattmotstandere kan koble seg på diskusjonen. Mange har sterke meninger. Ofte koker det over.

Banning og avsky

Forskerne telte antall aggressive ord i kommentarene. De fant banning og forakt for organisasjoner, personer eller politikk: «Faen ta den dritten!», «Jeg hater GEMA, de er komplette idioter og utsugere», «Deporteringspolitikken til tyske myndigheter er et avskyelig og inhumant rot!»

Hele 20 prosent av kommentarene inneholdt sinte setninger. I én av ti kommentarer var det mellom to og 15 slike ytringer.

De som sto fram med eget navn, brukte flere sinte uttrykk i kommentarene sine.

Forskerne tok stikkprøver for å sjekke at beskjedene virkelig uttrykte sinne mot noen. Helt sikre kan de likevel ikke være på at ordene de telte gir et godt bilde av aggresjonsnivået. Og de har trolig ikke fått med seg alle typer verbale angrep, som for eksempel når en leser bruker kynisme for å få fram sitt poeng.

Godtar vi mer?

Har det blitt større aksept for hatefulle ytringer på nett? Øyvind Solstad har også stilt seg det spørsmålet. Han er ansvarlig for sosiale medier i VG.

Bryr vi oss ikke lenger?, spurte han i april i en kommentar i VG der han ba leserne om å ta seg sammen. Arbeiderpartipolitiker Hadia Tajik ble utsatt for grov hets etter et intervju med VG der hun tok til orde for å avskaffe monarkiet i Norge.

Det skjedde i full åpenhet, for VG krever at leserne identifiserer seg når de kommenterer artiklene deres. De har valgt å bruke Facebook til det.

VG hadde aldri før kastet ut så mange brukere fra kommentarfeltet på én dag.

– Folk skriver så stygge ting. Det synes jeg er en trist utvikling, sier Solstad.

Selv om de fleste oppfører seg, synes han å se en hardere tone i kommentarfeltet under saker om for eksempel innvandring.

Solstad er ikke overrasket over at den sveitsiske studien viser at personangrepene også skjer under fullt navn.

– Folk sier det de mener uansett. Jeg tror den dempende effekten av å skrive under fullt navn var større da sosiale medier kom, sier Solstad.

Etter hvert ble nordmenn vant til å være synlige på nett. Solstad har ingen statistikk, men tviler på at det er mer sjikane på forumet VG Debatt, der deltakerne kan være anonyme.

Gir åpen hets status?

VG lar leserne angripe andres meninger, men redigerer stadig bort banning og personangrep. Likevel anslår Solstad at avisa bare fjerner et par prosent av flere tusen daglige innlegg.

Funnene fra den sveitsiske studien kan ikke uten videre overføres til avisenes kommentarfelt. Den som går inn på et nettsted som samler underskrifter har nok allerede sterke meninger om saken.

Dynamikken i sosiale medier kan øke ønsket om å stå fram, mener forskerne i Sveits. Når avsender er kjent, kan kommentaren hans bli mye delt i sosiale medier. Forskerne tror det øker statusen i gjengen av likesinnede. De mener også at det kan øke troverdigheten om påstandene kommer fra en som våger å stå fram.

Kanskje oppleves risikoen dessuten som lav når det er så mange som kaster seg på. Hvem har vel tid til å forfølge hver eneste av de mange tusen kommentarene som kommer når et selskap blir anklaget for en skandale?

Moralsk overlegne

Det er lite anstrengende å slenge noen sterke ord ut i universet via mobilen, uten tanke på mottakeren. I motsetning til mobbing på nett av noen du kjenner, møter du ikke mobbeofferet på skolen dagen etter.

Mobbeteori kan ikke forklare fenomenet «online firestorms», mener forskerne. Dette handler ikke om personlig hevn, men om moral.

De foreslår i stedet å bruke teorien om sosiale normer. Den går ut på at vi kontrollerer hverandre ved å slå hardt ned på det vi mener er brudd på felles standarder og det som truer vår egen posisjon i samfunnet. Typisk er angrep på de «politisk korrekte».

Når de moralsk indignerte skriver hatefulle kommentarer, mener de trolig at de er i sin fulle rett til å gjøre akkurat det. De får selskap av mange, noe som forsterker troen på at de står for riktige synspunkter. De har ikke noe å skjule – det er de andre som bør skamme seg.

De ser ut til å bry seg mindre om risikoen for å bli kastet ut av samtalen.

Men alt dette er altså bare teorier fra forskernes side. De vet ikke hvorfor noen velger å være anonyme eller å stå fram med fullt navn. De vet heller ikke om alle kommentarene er ekte eller generert av roboter eller folk som er betalt for å spre propaganda om en sak.

Vil overse nettrollene

Mange har trodd at det vil bli en mer ryddig debatt om mediene krever kommentarer under fullt navn. Men hvis det ikke hjelper, hva kan de gjøre da?

Øyvind Solstad i VG vil at mediene skal løfte fram kommentarer som er godt skrevet.

– Vi må begynne å belønne gode innlegg, sier han.

Faren er at lesere kan tro at redaktørene liker noen synspunkter bedre enn andre. Fordelen kan være at nettrollene tar mindre plass.

– Det blir som i et klasserom. De bråker ikke nødvendigvis mindre om de får oppmerksomhet.

Referanse:

Katja Rost, Lea Stahel og Bruno S. Frey: Digital Social Norm Enforcement: Online Firestorms in Social Media. PLOS ONE, 17. juni 2016. DOI: 10.1371/journal.pone.0155923