– En brukte språket for å snakke seg imellom, for eksempel hvis påtalemyndighetene skulle hive dem vekk fra campingen. Men i dag ville det være rart om det skulle være hemmelig, sier Linda Aleksandersen, styreleder i Landsorganisasjonen for Romanifolket. Som en av romanifolket er hun vokst opp med språket norsk romani. Her er hun og familien på reise i 1964 på Gjøvik. Moren Dagny Aleksandersen holder Linda på armen og Lindas søster Marie Sylvia Aleksandersen står ved siden av. Faren Magnus Aleksandersen ved bilen og tanten Laura Magnussen Griffenfeldt til venstre.

Det hemmelige taterspråket

Frykten for myndighetene gjorde norsk romani til et hemmelig språk for taterne. Hemmelighold og uenigheter i romanimiljøet i dag kan gjøre det vanskelig å bevare språket, mener forsker.

22.6 2017 04:00

«Le dåva tafflan og bæsja døy». Det betyr omtrent «Ta det bordet og sett det der» på norsk romani, også kalt rotipa.

Romanifolket, taterne, kom fra India til Europa for kanskje så lenge som 900 år siden, og språkene til etterkommerne har fortsatt mange ord fra hindi. For eksempel når du teller til tre på norsk romani: jikk/jekk, dy, trinn. På hindi blir det: ek, do, tin.

«Hvis vi vil at andre ikke skal forstå, så prater vi jo bare rotipa».

Det sier Knut, som er intervjuet i Norges første doktorgrad om språket som snakkes av romanifolket i Norge.

For noen er det et hemmelig språk.

Gjennom en mørk historie har romanispråket vært en trygg havn der de reisende kunne beskytte seg mot undertrykkingen fra det norske storsamfunnet. For bare en generasjon siden var det helt nødvendig å kunne gi hverandre viktige beskjeder som nordmenn flest ikke forsto.

En del romanifolk vil fortsatt hindre at mennesker utenfor miljøet får innblikk i språket. De er skeptiske til at myndigheter eller forskere skal blande seg inn.

Vanskelig hemmelighold

Norsk er førstespråket, det de bruker mest. Marit er en annen av de elleve som er intervjuet i forskningsprosjektet. Når hun og Knut er sammen med andre av romanifolket, har de ikke behov for å snakke norsk romani.

Marit sier: «Da prater jeg mest norsk, helt ærlig, og et annet taterord, men ellers… (…) For da er det ingen vits på en måte å bruke.»

Men hemmelighold gjør det vanskelig å jobbe for å bevare språket, mener forsker Jakob Wiedner. Det er han som har skrevet doktoravhandlingen om norsk romani.

– For å lage et system for språkopplæring må romanifolk komme i kontakt med språkeksperter og pedagoger. Uten kontakt med verdenen utenfor er det ikke mulig, sier Wiedner til forskning.no.

Lærerne skal være av romanifolket, men trenger lærebøker og pedagogisk utdanning, forklarer han.

Ville beskytte seg selv

Det mener også Linda Aleksandersen, styreleder i Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR).

– Mange har blitt fratatt språket sitt. Skal ikke de få muligheten til å lære det nå? Vi trenger både kurs og lærebøker, men det er viktig at det gjøres i samarbeid med folket, sier hun til forskning.no.

Hun understreker at hun snakker på vegne av seg selv, ikke organisasjonen. Det er nemlig ulike syn blant romanifolket på dette.

Forskning.no har forsøkt å få til et opptak av talespråket, men det har vist seg å være vanskelig blant annet på grunn av konfliktene knyttet til hemmelighold.

– Det hemmelige språket var viktig for å beskytte seg selv. En brukte språket for å snakke seg imellom, for eksempel hvis påtalemyndighetene skulle hive dem vekk fra campingen. Men i dag ville det være rart om det skulle være hemmelig, sier Aleksandersen.

Anna Gustavsen er enig. Hun sitter i styret til Taternes landsforening og mener de som vil holde språket hemmelig, har misforstått.

– Det kom en ordbok allerede under krigen, så språket har ikke vært hemmelig på minst en generasjon, sier hun til forskning.no.

Hun mener også at uenigheter i miljøet gjør det vanskelig å bevare språket.

Samarbeider med fagfolk


– Gamle oppfatninger om at det er et primitivt språk, ikke et ordentlig språk, påvirker romanifolket i dag, sier forsker Jakob Wiedner. (Foto: privat)

Taterne er helt avhengige av samarbeid med språkutdannede fagfolk, sier Gustavsen.

Selv har hun vært med på et prosjekt som munnet ut i boka «Vandriane rakkrar» (Taterne forteller).

– Det er viktig at vi har et skriftspråk. Hvis vi ikke tar vare på språket, blir det borte. Det var det vi tenkte på da vi laget boka, sier hun.

Boka ble til i samarbeid med språkforsker Rolf Theil.

Den pensjonerte professoren fra Universitetet i Oslo har jobbet med romanispråket i mange år.

Hemmelighold er vanlig i minoritetsspråk, forteller Theil, som har vært veilederen til Wiedner i arbeidet med doktorgraden.

– Minoriteter står ofte i en spesielt vanskelig situasjon som gjør at de føler behov for å skjule for omgivelsene hva de snakker om, sier han.

Mange overgrep

På 1900-tallet ble romanifolket i Norge jaget vekk, plassert i arbeidskolonier, kvinner ble sterilisert og barn ble tatt fra foreldrene. Levesettet deres ble slått hardt ned på.

Utredningen fra Tater-/romaniutvalget som kom i 2015 konkluderte med at norske myndigheter drev en hardhendt assimileringspolitikk. Mange mistet språket sitt på veien.

– Språket er identiteten vår, sier Anna Gustavsen.

73-åringen har brukt norsk romani hele livet, både hjemme og ute, men mener at mange av dem som snakker det godt er i ferd med å bli borte.

– Nå haster det å ta vare på språket, for blant ungdommene som vokser opp i dag, blir det færre og færre som snakker det.

Opplæringen skjer i stor grad gjennom muntlig overlevering mellom generasjonene.

«Jeg har spurt de eldre, som er både besteforeldre og mamma, pappa: «Hva betyr det» og «hva blir det på rotipa», sier Knut, som er intervjuet i doktoravhandlingen til Wiedner.

Skal sikre språket

Romani er et minoritetsspråk i likhet med samisk, kvensk og romanés. I 1998 sluttet Norge seg til den europeiske minoritetsspråkpakten. Dermed har vi forpliktet oss til å bidra til at romanifolket får muligheter til å videreføre språket.

Men hvordan skal myndighetene sikre at flere lærer norsk romani og hindre at språket dør ut? Doktorgraden til Wiedner er et ledd i arbeidet for å finne ut av det.

I tillegg til bøker og hjelp fra fagfolk må språket brukes for å holdes levende, påpeker Wiedner. Noen av dem han har intervjuet legger vekt på at det må snakkes i flere sammenhenger, ikke bare når de vil holde dem som ikke kan språket utenfor.

Østerrikeren har både intervjuet folk som bruker språket og studert historiske framstillinger av romanifolket, samt to stortingsmeldinger om minoritetsspråk.

«Et dårlig språk»

Wiedner fant flere språklige uenigheter blant de reisende han intervjuet.

Gjennom århundrene har den lokale varianten av romani blitt et blandingsspråk. Norsk romani har en norsk grammatikk med en ganske norsk uttale av romaniord.

Ordene deler de med folkegruppa rom, sigøynerne, som snakker romanés. Folkene har felles opphav og kom fra India en gang mellom 1100 og 1300-tallet, forklarer språkforsker Rolf Theil.

Mange av ordene stammer fra hindi, urdu og bengalske språk. På veien til Europa plukket de også opp ord fra Iran, armensk og gresk. Og på ruta til Norge fikk romanifolket med seg blant annet fransk, tysk og nederlandsk.

Nå bruker de fleste romanifolk ordene blandet med norske ord. Har romanispråket i Norge blitt for utvannet?

Wiedner har studert historiske kilder og mener han kan spore negative oppfatninger fra fortida blant dagens språkbrukere.

– Gamle oppfatninger om at det er et primitivt språk, ikke et ordentlig språk, påvirker romanifolket i dag. De får minoritetskomplekser, sier han.

Ole er blant dem som mener at dagens norsk romani er ufullstendig.

«Norsk romani er jo ikke et fullverdig språk», sier han til Wiedner. «Nå har vi ikke et veldig levende språk, da. Det er jo et veldig dårlig språk. Med lite ord og sånn.»

Han synes egentlig at språket ikke hører hjemme i skolen, fordi det er så knyttet til dagliglivet i romanimiljøer.

Men også han tror bøker er nødvendig for at det skal bli et levende språk som flere kan lære.

«Ringenes herre på romani, liksom. Det hadde jo vært veldig kult, da.»

Tilbake til røttene


– Mange har blitt fratatt språket sitt, sier Linda Aleksandersen, som selv er av romanifolket. (Foto: privat)

Noen få vil tilbake til røttene. De vil gjenoppta det «ekte» og «opprinnelige» romani, med en egen romanigrammatikk.

­Men de fleste er fornøyde med at norsk romani er et blandingsspråk, ifølge Weidner.

For romanigrammatikken forsvant fra norsk romani allerede på 1800-tallet eller før. Etter det er det ingen spor etter den i skriftlige kilder.

– Den har vært borte i 200 år, så det ville være som å lære seg et nytt språk, sier forskeren.

Språkforsker Rolf Theil mener mange romanifolk dyrker ideen om at det finnes et «fullstendig» romani, som brukes i hele setninger.

Han har skrevet bok på romani for å bidra til å gjenskape et slikt språk.

– Men det å lage en tekst bare på romani er på grensen til å være kunstig. Det er få som bruker språket slik i dag, sier han.

Moderne romani

Det finnes allerede noen ordbøker og bøker på norsk romani. Men språket er i liten grad formalisert.

For å gjøre det til et skriftspråk som kan læres bort i skolen, må språkbrukerne først bli enige om hva språket skal være, mener språkforsker Jakob Wiedner.

Han støtter romanifolket uansett hva de måtte velge, men tror det mest realistiske er at norsk romani forblir et blandingsspråk.

Det mener også Linda Aleksandersen.

– Et språk må jo oppdateres som andre ting – telefon, data, biler og campingvogner. Da TV-en kom, laget folket ordet alidikka, sier hun.

Ordet kommer av «ali» for glass og «dikka» som betyr å se, forklarer Aleksandersen.

Verken hun eller Wiedner utelukker at to versjoner av språket kan eksistere side om side.

– Det kan godt være et eget hefte for å beskrive den gamle måten, så folk kan studere videre i språket om de vil det, sier Aleksandersen.

– Et splittet miljø


– Miljøet er så splittet at jeg tror de må satse på fortsatt muntlig overlevering av språket, sier språkforsker Rolf Theil. (Foto: UiO)

Anna Gustavsen i Taternes landsforening vil også beholde dagens versjon, men ser gjerne at språkforskerne går tilbake til India for å finne fram flere opprinnelige ord som norske tatere kan bruke i blandingsspråket. Hun er imidlertid opptatt av å skille mellom romanispråket og andre språk med felles opphav, som sigøynerspråket romanés.

Rolf Theil tror det er urealistisk at gruppene skal bli enige.

– Jeg er pessimistisk, sier språkforskeren.

– Miljøet er så splittet at jeg tror de må satse på fortsatt muntlig overlevering av språket.

Theils erfaring er at det er svært vanskelig å nå fram med lærebøker i romanimiljøet. Boka han skrev, «Vandriane rakkrar» (Taterne forteller), har norsk oversettelse, ordliste og grammatikk og kunne fungert som lærebok.

– Men mange er kritiske til boka. Vi får ofte høre at språket blir feil framstilt, sier språkforskeren.

Han skrev boka i samarbeid med Taternes landsforening, men fikk ikke et øre for arbeidet som foreningen fikk penger fra myndighetene til å gjøre.

Pengerot

De siste årene har det stormet rundt Stiftelsen romanifolket/taternes kulturfond, som skal støtte tiltak som tar vare på og fremmer taternes språk, kultur og historie. Du kan lese mer i bladet Kapital om hvordan pengene i stedet kan ha beriket enkeltpersoner.

For to år siden stoppet myndighetene bevilgningene til stiftelsen på grunn av manglende tillit til at midlene går til formålet. Tre av fire styremedlemmer ble avsatt tidligere i år etter en knusende rapport fra Stiftelsestilsynet. Inhabilitet, høye styrehonorarer og urettmessige utbetalinger er bare noen av punktene. Regjeringen politianmeldte romanistiftelsen for underslag, bedrageri og korrupsjon, men politiet henla saken om grovt bedrageri.

Linda Aleksandersen i Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR) er lei pengerotet. Det betyr mindre penger til språkkurs i organisasjonen, sier hun.

Men styrelederen og andre medlemmer svarer fortsatt ofte på språkspørsmål i sosiale medier.

– Folk kommer stadig og spør hva ord betyr, så det blir jo til at man kurser dem litt likevel. Vi gjør det for å bevare tradisjonen.

Mistror myndighetene

Det er bare en generasjon siden de omfattende overgrepene mot romanifolket i Norge. Myndighetene beklaget først i 1998. Så seint som i 2015 kom det en offisiell unnskyldning fra Kirkens Sosialtjeneste, arvtakerne til Norsk misjon blant hjemløse, som var pådrivere for tvangssterilisering og tvangsflytting.

Mange romanifolk mangler fortsatt tiltro til storsamfunnet.

Det kan være noe av grunnen til at det var vanskelig for språkforsker Jakob Wiedner ved Universitetet i Oslo å få en del av dem til å la seg intervjue i forskningen hans, tror Wiedner selv.

I arbeidet med doktorgraden kontaktet han alle romaniorganisasjonene, men fikk bare svar fra to.

Til slutt endte østerrikeren opp med elleve personer som snakker språket og ønsket å fortelle om det.

– Men jeg måtte lære meg norsk først. Det tok nesten ett år før jeg kunne gjøre det første intervjuet, sier han.

Skam og stolthet

De han har intervjuet forteller om stolthet knyttet til språket sitt, men også om skam.

Marit ble mobbet på skolen: «Du var stolt selv, og du var stolt blant ditt eget folk, men når du sto alene på en skolegård med hundre unger som mer eller mindre hadde lyst til å steine deg, så var det ikke det du var stoltest av der og da, for å si det sånn.»

Knut sier at han tidlig ble bevisst på å lære seg mest mulig norsk romani:

«Jeg var stolt av det, jeg ville være det, jeg ville leve som det.»

 

Referanse:

Jakob Anton Paul Wiedner: (De)mystifying Norwegian Romani – the discursive construction of a minority language. Doktoravhandling ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, 2016.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Taterne/romanifolket i Norge

Folket kom til Norge fra Europa allerede på 1500-tallet. De var gjerne omreisende handels- og håndverksfolk og hadde mye kontakt med de fastboende.

I dag er det usikkert hvor mange romanifolk det er i landet. Det finnes ikke offentlige registre over etnisk tilhørighet i Norge. Utredningen fra Tater-/romaniutvalget som kom i 2015 anslår noen tusen.

Det er også høyst uklart hvor mange som snakker språket norsk romani. Språkforsker Jakob Wiedner tror det kan dreie seg om noen tusen.

Norsk romani ordliste

Sju ord som språket norsk romani har plukket opp på veien fra India til Norge.

Gav = landsby. Gammelindisk: grāma.

Tåvvre = øks. Persisk: tæbær. Kurdisk: tewr.

Bov = ovn. Armensk: bov.

Dråmm = vei. Gresk: ðrómos.

Hispa = lite hus. Russisk og serbokroatisk: izba (hytte).

Buro = bonde, ikke-tater. Tysk: Buer.

Vanta = vegg. Nederlandsk: wand.

Kilde: Rolf Theil