I et intervju på forskning.no 6. mars 2013, hevdet Knut H. Sørensen at “Såkalte klimaskeptikere har fått slippe til så mye i mediene, at det har satt et klart preg på den offentlige debatten om global oppvarming.”

Den samme påstanden ble framført av filosofiprofessor Johan Vetlesen på en filosofikafé på Bekkestua i Bærum i februar. Han hevdet at dekningen var 50/50.

Vi vet imidlertid at klimadekningen i norske aviser er ganske annerledes enn beskrevet av Sørensen og Vetlesen, fordi det ble fullført en mastergradoppgave om emnet i juni 2010 ved Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen.

Den er av Katherine Berrios Duarte, og heter: En ubehagelig sannhet om norsk klimadekning. Hvilke stemmer og holdninger blir presentert i norsk pressedekning av klimaendringer?

Sørensens og Vetlesens uttalelser viser at de er ukjente med, eller rett og slett ignorer, denne masteroppgaven, på samme måte som media unnlater å gjengi forskningsresultater som strider mot tesen om at menneskelig aktivitet fører til klimaendringer.

Kun 8 prosent skeptiske artikler

Duarte undersøkte klimadekningen i en periode fra oktober 2007 til april 2008. I denne perioden fikk Al Gore og IPCC Nobels fredspris, noe som førte til stor mediadekning. 2007 var også året hvor den fjerde IPCC rapporten ble offentliggjort og den norske regjering lanserte verdens mest ambisiøse klimapolitikk med blant annet fangst og lagring av CO2.

Klimadekningen i Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Bergens Tidende og Nordlys i denne perioden ble analysert. I det følgende gjengir vi noen hovedresultat fra denne masteroppgaven.

Ifølge IPCCs definisjon betyr klimaendringer menneskeskapte endringer som kommer i tillegg til naturlige klimavariasjoner. Duarte undersøkte i alt 441 artikler som omhandler klimaet og klassifiserte holdningene i hver artikkel. De kunne være negative, nøytrale eller positive til IPCCs konklusjoner om at menneskeskapte klimaendringer dominerer over naturlige variasjoner.

Hun fant at 73 prosent av artiklene var positive, 20 prosent var nøytrale, mens kun 8 prosent var negative eller skeptiske. Det er rimelig å tro at dette resultatet har generell gyldighet.

8 prosent er ikke å slippe mye til i mediene, slik som det ble hevdet av Sørensen og Vetlesen.

Minst skepsis i VG og Dagens Næringsliv

Duarte fant også forskjeller mellom avisenes formidling av holdninger. Mens 10-11 prosent av artiklene Aftenposten og Nordlys var negative eller skeptiske, var kun 3-4 prosent negative i VG og Dagens Næringsliv.

Funnene fra masteoppgaven til Duarte viser at ingen lederartikler i pressen uttrykker skepsis. Ifølge masterstudenten har avisene antakeligvis tatt stilling i klimadebatten, og slipper i liten grad skeptikere til. De har snarere kjørt kampanjer kalt Het klode (Aftenposten), Klimatrusselen (VG) og Klode i krise (Dagens Næringsliv).

Bakgrunnen er nok at avisene har hørt på slike som direktør Jan-Gunnar Winther ved Norsk Polarinstitutt som hevder at menneskeheten nå står ovenfor en global utfordring så betydningsfull at klimadebatten ikke kan få lov til å preges av misvisende påstander og seiglivede myter.

Slipper ikke til i avisene

Tar vi bort leserinnleggene er det bare 5,4 prosent av artiklene som er negative eller skeptiske til klimaendringene. Vi vet at BBC har fattet vedtak om å holde klimaskeptikerne ute av debatten, fordi referatet fra møtet er tilgjengelig. Vi har en mistanke om at noe tilsvarende har skjedd i Norge.

Vi har skrevet mange innlegg til norske aviser, og omtrent alle avvises. Det har kun lykkes en gang de siste 5 år å få publisert en kronikk i en landsdekkende avis om hvordan naturlige klimavariasjoner kan forklare dagens klima (Dagbladet 30.12.2009).

Holdningen til Winther møter vi ofte i klimadebatten, blant annet  slik som filosofen Vetlesen framfører den. Den finnes imidlertid også i andre akademiske miljøer, og i forskningsmiljøer generelt. Vi er overbevist om at den ligger som en premiss for avisenes dekning av klimastoff.

Utestenging fra Universitetet i Oslo

Dette er bekymringsfullt i en akademisk sammenheng, og truer etter vår oppfatning den frie forskning. Og det truer så definitivt det absolutte imperativ om at forskning skal arbeide med falsifisering.

Vi leser i Morgenbladet at Concerned Scientists har tatt initiativ ovenfor universitetsledelsen ved Universitetet i Oslo, om at klimaskeptikere ikke skal få benytte deres lokaler til møter, selv om de har verdenskjente forskere blant sine foredragsholdere.

Dette trekker i samme retning: forskere med en annen oppfatning skal ikke få ytre seg i mediene, og de skal ikke få slippe til på Universitetet i Oslo.

Fri forskning er truet

Bekymrer ikke dette? Bør ikke forskerne få presentere sine resultater uten hensyn til det som er politisk korrekt? Vi har i historien mange eksempler på forskning som misbrukes for å fremme makthavernes syn.

Vil vi ha det slik i Norge?

Avslutningsvis spør vi: hvilke kilder og publikasjoner ligger bak påstandene om at klimaskeptikere slipper til i norske medier, og som dermed imøtegår resultatene fra Duartes masteroppgave?