Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
De fleste kjenner det dramatiske glansbildet fra barndommens dinobøker: Tyrannosaurus Rex brøler hjelpeløst mot en himmel som flerres av røykstripene etter kjempemeteorer.
Kongen er dødsdømt, skrekkøglenes tyrann må abdisere. Dinosaurene fryses ut av evolusjonens gode selskap i den globale vinteren etter kometkrasjet ved Yucatanhalvøya for 65 millioner år siden.
Den siste kuldebølgen
Mindre kjent er det at noen forskere har tegnet det samme katastrofale endeliktet for lodne mammuter og andre nordamerikanske kjempedyr for rundt 12 500 år siden.
Også da ble klimaet på den nordlige halvkule kaldere. Perioden kalles Yngre Dryas. Den varte bare 1300 år, som en kort kuldekrampe i dødsriene etter siste istid.
Også i Norge kan vi se rester av disse frostriene. Morenene i raene ble dannet da innlandsisen rykket fram over landet for siste gang.
Selv om Yngre Dryas varte kort, var den tøff både for dyr og mennesker. Spydspisser av stein og andre spor av den ur-indianske Clovis-kulturen i Nord-Amerika opphører brått i denne perioden, og vender ikke tilbake i yngre avsetninger.
Kaldt vann stanser varm strøm
Den tradisjonelle forklaringen på Yngre Dryas har vært at store sjøer i Nord-Amerika ble demmet opp av isbreer i nord.
Når isen smeltet, brast demningene. Ferskvannet strømmet ut med drivisen i havet mellom Grønland og Svalbard.
- Det kalde ferskvannet ble liggende som et lokk over Norskehavet, og stengte for den varmere Golfstrømmen fra sør. Dette kan forklare hvorfor klimaet ble kaldere, forteller professor emeritus Jan Mangerud fra Institutt for geovitenskap og Bjerknessenteret i Bergen.
Ny forklaring
Ble mammutene og andre store dyr utslettet på grunn av et stort meteornedslag? En teori fra 2007 foreslår dette. (Foto: (Figur: NASA/Charles R. Knight/forskning.no, Wikimedia Commons))
I 2007 lanserte et kjent amerikansk forskerteam en helt annen hypotese: Et stort himmellegeme, kanskje en komet, eksploderte over Nord-Amerika for rundt 12 900 år siden.
Dermed blir Yngre Dryas som et mindre, men likevel viktig ekko av det store drønnet fra himmelen som frøs dinosaurene ut av livets historie for 65 millioner år siden.
Flere kuldeperioder
Men teorien er omstridt. Mangerud er blant de som har liten tro på en kometkollisjon.
- Det er alt for få positive observasjoner som støtter den, til tross for intens leting, sier han.
Annonse
Mangerud og medarbeiderne hans har også publisert en artikkel hvor de viser at klimaet endret seg på samme måte som i Yngre Dryas flere ganger under siste istid.
- Det er usannsynlig at det var så mange meteornedslag, sier han.
Feiltolkede tegn
Jan Mangerud. (Foto: Universitetet i Bergen)
Og nå får Mangerud støtte av en ny artikkel som er publisert i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS). Artikkelen viser at flere tegn på en kosmisk kollisjon kan være feiltolket.
Ett tegn er grunnstoffet iridium. Det er mer iridum og andre sjeldne sporelementer i steiner fra verdensrommet enn i steiner fra jorda.
Et annet tegn er små kuler av magnetisk materiale. Kulene kan være dråper av smeltet stein fra meteornedslaget som har størknet før de falt ned igjen.
Et tredje tegn er ørsmå diamanter i bakken. De blir laget når karbon i bergartene trykkes voldsomt sammen under kollisjonen med himmellegemet.
Fra flere tidsrom
Men det interessante i den nye artikkelen er at disse markørene finnes i lag med organisk materiale fra flere forskjellige tidsrom. Disse lagene er rester av torv fra gamle myrer og våtmarker.
Forfatterne har undersøkt slike gamle torvlag som er fra 8000 til 40 000 år gamle, og funnet markørene i de fleste lagene. De kan altså ikke skyldes ett enkelt stort meteornedslag.
Isteden kan opphopningen av de antatt kosmiske markørene forklares med jordiske prosesser. De kan rett og slett ha blitt fanget opp og sunket ned i de gamle myrene.
- Vi vet at vindblåst materiale i tørre landskap fanges opp der det er fuktig, slik som de tynne myrene der torvlagene er dannet, sier Mangerud.
Annonse
Kosmisk støv overalt
Når det gjelder en av markørene, de små kulene av magnetisk materiale, er han likevel enig i at de antagelig kommer fra verdensrommet. Problemet for kollisjonsteorien er bare at slikt støv regner ned fra rommet ustanselig.
- Forskere finner både masse kosmisk støv og større meteorer i Antarktis og på Grønland. Der er det jo liten annen støvforurensing. Når snøen og isen smelter, kommer nytt kosmisk støv fram hele tida, sier Mangerud.
- Denne artikkelen viser at kollisjonsteorien er mye mindre sannsynlig. Selv om forfatterne er forsiktige i sine uttalelser, vil jeg si at de nærmest har avkreftet teorien, fortsetter han.
Vulkan gjør kaldere
Sporene etter vulkaner ligner til forveksling de som en kjempemeteor etterlater seg. (Foto: www.colourbox.com) (Foto: Wikimedia Commons)
Diskusjonene går altså fortsatt høyt mellom forskerne om de lave temperaturene i Yngre Dryas.
Og usikkerheten forplanter seg videre bakover gjennom årmillionene, helt tilbake til dinosaurenes dramatiske endelikt. Kanskje ble de ikke utryddet av en kjempemeteor? Kanskje formørket en kjempevulkan himmelen til skrekkøglene.
- Vi så kraftige temperaturfall etter at øya Krakatau eksploderte i Indonesia i 1883, og ved andre nyere vulkanutbrudd, forteller Tom V. Segalstad, førsteamanuensis på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.
- Eksplosive vulkaner kan spy skyer av svoveldioksid høyt opp i stratosfæren. Der forbinder det seg med vann til ørsmå svovelsyredråper som stenger for sollyset. Dette forklarer at det blir kaldere, fortsetter han.
Samme spor
Ifølge Segalstad er det vanskelig å skille et vulkanutbrudd fra et meteornedslag. De etterlater omtrent de samme sporene.
Også vulkaner lager høyt trykk, slik at karbon kan trykkes sammen til små diamanter. Trykket kan også omforme kvarts, blant annet til særegne trekantede krystallegemer som kalles knusekjegler eller shatter cones på engelsk.
Annonse
- Dette kan skje både i de største eksplosive vulkankratre og i meteorkratre, sier Segalstad.
Også i berglagene fra slutten av Kritt-tiden, da dinosaurene forsvant, inneholder mer iridium enn normalt.
Sitter fortsatt på gjerdet
Tom V. Segalstad (Foto: NHM)
- Men forhøyede mengder iridium er ikke bare funnet rundt Yucatan-halvøya. Også i Danmark er det lagdelte bergarter med mye iridium. Hvordan kan et meteornedslag i Mexico spre iridium over så store områder, spør Segalstad.
Han påpeker at iridium også kan løses opp i vann og transporteres og felles ut igjen, uten at meteorer eller vulkaner er medvirkende.
- Forskerne diskuterer ennå fram og tilbake. Noen tror på kollisjonsteorien, andre på vulkanteorien. Argumentene fra begge fløyer er gode, og mange blir flakkende i blikket når man ber dem velge side. Selv sitter jeg fortsatt på gjerdet, avslutter han.
