«I Hardanger som paa Vestlandet i det hele var det almindelig Skik og Brug at Jorden enten laa i Sameie eller i Teigblanding», skrev Olaf Olafsen, prest og bygdebokforfatter i Ullensvang, i 1907. Rundt århundreskiftet var denne driftsformen på vei ut av norsk gårdsdrift. En 40 år gammel jordskiftereform hadde revolusjonert jordbruket og skapt et nytt kulturlandskap.

Ikke lønnsomt lenger

Omveltningene etter jordskiftereformen i 1859 er temaet for doktorgraden til Mads Langnes ved Universitetet i Bergen.

– Innmarksutskiftingene var med på å skape det kulturlandskapet og de bygdemiljøene vi kjenner fra 1900-talet og fram til i dag. Både den materielle og mentale effekten på det norske bondesamfunnet kan vanskelig bli overvurdert, slår han fast i avhandlingen sin.

Jordskifteloven var bare en av mange sosiale, økonomiske og kulturelle endringer som preget jordbrukssamfunnet på 1800-tallet. Omlegging fra selvberging til produksjon for salg, jordbruksteknologi og urbanisering var pådrivere for mer rasjonell og effektiv gårdsdrift. I denne utviklingen var ikke tradisjonell teigblanding og sameie av jord lenger lønnsomt.

Gårder samlet i fellestun

Århundrer av arveskifter og medgifte hadde delt opp jordeiendommene i et lappeteppe av jordflekker som tilhørte ulike bønder. Forskjellige gårder var ofte samlet rundt fellestun – i noen tilfeller store nok til å danne små «landsbyer», som for eksempel det bevarte Agatunet i Ullensvang.

– Før en innmarksutskifting kunne for eksempel en vestlandsbonde bo i et tettbygd klyngetun sammen med flere naboer, ha innmarka på gårdsbruket sitt oppdelt og spredd i flere titalls små og store teiger, og i mangt og mye være underlagt normer og sosiale bånd både i tunfellesskapet og i gårdsdriften, skriver Langnes.

Enkeltgårder med privat familiesfære

Alt dette endret seg etter den nye jordskifteloven. Teigblanding ble oppløst på de fleste gårdene. Jorda ble samlet i mer effektive enheter under enkeltgårder, der bonden sto fritt til å velge driftsformen han fant mest rasjonell. Det ga ringvirkninger både sosialt og landskapsmessig.

– I stedet for spredte åkerteiger og engteiger vokste det fram et langt mer ensartet kulturlandskap med større sammenhengende områder som var oppdyrket, ryddet for stein og gjerne innhegnet, forklarer Langnes.

– De sosiale relasjonene endret seg, siden de nye enkelttunene ble en mer lukket og privat familiesfære enn det gamle «landsbyfellesskapet».

Mindre endringer i Nord-Gudbrandsdal

Men endringene var ikke like store over hele landet.

Blant de tre områdene Langnes har undersøkt – Hardanger, Romsdal og Nord-Gudbrandsdal – var teigblanding og fellestun mye mer utbredt i vest, mens jordbruket i Nord-Gudbrandsdal alt hadde gått over til mer individuell gårdsdrift. Her ble «kultursjokket» mye mindre etter jordskiftereformen.

Senere reform enn i andre land

Norge kom relativt sent på banen med jordskiftereform. England, Danmark, Sverige og Preussen hadde alt begynt dette arbeidet på 1700-tallet, med varierende grad av statlig styring. Den norske jordskifteloven og omstruktureringen av jordbruket ble spesielt preget av reformene i Danmark og Sverige.

Men jordskiftelover i andre land var oftest del av en større prosess som inkluderte andre jordbruksreformer.

– De utenlandske utskiftingsreformene kan sies å være tuftet på andre mål enn bare en økonomisk nyttemaksimering for bøndene, da også sosiale reformer var viktige faktorer både i debatten rundt reformene og i selve utføringen i flere av landene, påpeker Mads Langnes.

Her til lands førte den særegne eiendomsstrukturen til at man kunne løse utskiftingene som en selvstendig prosess – og førte til enda større fokus på avskaffelsen av teigblanding og innføring av effektiv enkeltgårdsdrift.

Referanse:

Mads Langnes: Utskiftingsrett og gardsskipnad: Innmarksutskiftingar, tun og teigblanding i tre ulike landslutar. Doktoravhandling, Universitetet i Bergen.