Integrering av innvandrere er ikke en kontorjobb

Når et helt samfunn engasjerer seg i å integrere innvandrere, blir resultatet langt bedre enn om bare profesjonelle blir satt til oppgaven. 
17.6 2014 05:00


Fins det en suksessoppskrift på hvordan kommuner best kan integrere innvandrere og flyktninger? Det ønsker Agderforskning å finne ut av.

Integrering av innvandrere og flyktninger er noe mange lokalsamfunn sliter med.

Fins det en suksessoppskrift? Hvordan ser den i så fall ut? Mange vil gjerne vite mer, og Agderforskning satser nå på å få fram mer kunnskap. Pilotstudier i to Agder-kommuner viser tydelig at det arbeides veldig forskjellig med integrering.

Mye mer enn norskopplæring

I Arendal jobber lærerne i voksenopplæringen med så altfor mye mer enn å undervise innvandrerne i norsk.

– Noen av lærerne i Arendal er i perioder engasjert nærmest døgnet rundt med å hjelpe elevene sine i å løse utfordringer i hverdagen.

Det forteller Eugene Guribye, seniorforsker ved Agderforskning. Han har sammen med Knut Hidle undersøkt lærerne i voksenopplæringen i Arendal. Guribye så på lærernes hjelperroller i forhold til nyankomne innvandrere.


Eugene Guribye mener at en viktig del av suksesshistoriene knyttet til integrering, handler om frivillig engasjement.

– Det kan dreie seg om praktiske gjøremål, som for eksempel å oversette et brev. Men det kan også dreie seg om mer krevende hjelp, for eksempel i sorgprosesser over døde slektninger eller i gjenforeningssaker. Noen ganger får de desperate rop om hjelp fra kvinner som er blitt banket opp av mannen sin eller innvandrere som ønsker å ta sitt eget liv i fortvilelse, forteller han.

Lærerne opplever at det er lite flyt i tjenesteapparatet rundt de nyankomne. Dermed blir det lærerne, som i utgangspunktet skal ha ansvaret for undervisningen, som får knutepunktfunksjonen mellom innvandrerne og tjenestene. Denne funksjonen kan til tider nærmest bli altoppslukende.

Lykkes i Lindesnes

I Lindesnes kommune har flyktningkontoret ansvaret for nyankomne flyktninger og innvandrere. Men de trekker også i stor grad med seg lokalsamfunnet, og flytter dermed mye av arbeidet ut av kontorene – fra de profesjonelle og ut i lokalsamfunnet.

– De ansatte ved flyktningkontoret arbeider aktivt med å involvere den norske lokalbefolkningen og allerede bosatte flyktninger, i arbeidet med å ta i mot og inkludere nyankomne flyktninger.


May Linda Magnussen har forsket på integrering av flyktninger i Lindesnes kommune.

Dette har gitt konkrete resultater, forteller forsker May-Linda Magnussen, som også deltar i forskningen på integreringsarbeidet i Agder-fylkene.

Integreringen i nettopp Lindesnes kommune blir av mange sett på som en suksess.

Kommunene har klart å få mange innvandrerkvinner ut i arbeids- og samfunnsliv. Her er det snakk om en gruppe det andre steder har vist seg ekstra vanskelig å få ut i arbeid, nemlig afghanske kvinner. Så å si alle kvinner fra Afghanistan som bor i Lindesnes kommune, har en jobb, et kurs eller en praksisplass å gå til.

Kan bruke likemenn

Mange flyktninger som kommer til Norge fra krigsherjede land, har fra hjemlandet med seg en grunnleggende mistillit til myndighetspersoner.

Intervjuer som Eugene Guribye har gjort med lærere i voksenopplæringen i Arendal, tyder likevel på at flyktningene der ofte utvikler en stor tillit til lærerne. Ofte har lærere høy status i land flyktningene kommer fra. Det kan være med på å forklare flyktningenes respektfulle forhold til denne yrkesgruppen. Derfor kan nettopp lærerne egne seg som loser i det norske samfunnet.

– Mange lærere jeg har intervjuet, har et ektefølt humanitært engasjement.

– Men flere av deres elever har et stort behov for hjelp og er desperate, usikre og fortvilet. Er det da effektivt at lærerne bruker så mye ressurser på å hjelpe dem? spør Guribye.

Forskeren forslår å prøve ut bruk av likemenn og andre kontaktpersoner som flyktningene kan ha like stor tillit til som de har til lærerne. Guribye har tidligere studert tamilske innvandrere i Bergen og Oslo. Han har funnet at en viktig del av suksesshistorier knyttet til integrering handler om frivillig engasjement i innvandrermiljøet.

Hver flyktning sin likemann


Lærere i voksenopplæringen, som i utgangspunktet skal ha ansvaret for undervisningen, jobber nærmest døgnet rundt med å hjelpe elevene sine med utfordringer de har i hverdagen.

I Lindesnes kommune starter integreringsarbeidet allerede når flyktningene sitter på mottaket.

Alle nyankomne får et brev fra kommunen hvor de blir ønsket velkommen. Deretter blir det gjort en avtale om at de blir hentet på mottaket. 

Når flyktningene kommer til Lindesnes, trekkes ofte eventuelle andre landsmenn og -kvinner inn som kontaktpersoner. I tillegg får hver enkelt flyktning en egen norsk, frivillig kontaktperson i lokalsamfunnet.

– Flyktningtjenesten i Lindesnes kommune isolerer seg ikke på et kontor. De er ute i samfunnet og skaper relasjoner. Og de vet at det er viktig å etablere disse relasjonene tidlig, forteller May-Linda Magnussen.

Hun kan vise til flere eksempler på hvordan norske kontaktfamilier gjør jobber som sparer det offentlige hjelpeapparatet for mye arbeid. For eksempel å lære dem praktiske ting som hører til et hjem, som å vaske gulv. Når noen kommer fra et sted hvor det bare har vært jordgulv, er det ikke en selvfølge at man vet hvordan et gulv skal vaskes.

Tvunget til suksess

Magnussen mener at Lindesnes-modellen sannsynligvis bidrar til at folk i kommunen jevnt over synes å være positive til de nyankomne flyktningene.

Kommunen har selv bevisst valgt å bosette afghanske flyktninger, fordi de har opparbeidet kunnskap om denne gruppen, og fordi nyankomne flyktninger på denne måten ofte møter godt integrerte landsmenn og -kvinner når de kommer til lokalsamfunnet.

– Lindesnes kommune har betydelige velferdsutfordringer og dårlig økonomi. Det har tvunget kommunen til å gjøre noen grep for å få ned uførestatistikken og holde folk unna NAV. Så på sett og vis kan man si at Lindesnes har hatt kniven på strupen og har vært nødt til å få integrering av flyktninger til å fungere. Den måten de har valgt å gjøre det på, har vist seg å bli en suksess, sier forskeren hos Agderforskning.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse