Du snakker kanskje ikke om det.

Du lar neppe andre se deg når det skjer.

Og du ser nesten helt sikkert ikke på andre mens de gjør det.

Likevel er det overveiende stor sannsynlighet for at du gjør det selv engang i mellom.

For vi gjør det nesten alle sammen: Plukker oss i nesen. Graver i snyteskaftet. Renser de nasale luftveiene manuelt.

Og plukker man seg i nesen, blir man før eller siden konfrontert med «produktet»: busemenn.

For noen er det kanskje et dilemma hvor man skal gjøre av dem, men for alle nesepillere gjelder det at busemenn ikke er til å komme utenom. Hvor uappetittlige de enn er.

Nese for vitenskap

En av Danmarks ledende eksperter på området, professor ved København universitets medisinske fakultet og overlege ved Rikshospitalets Øre-, nese-, hals-polyklinikk, Christian Buchwald, redegjør for de små grønne:

– Busemenn er tørket sekret. Nesen består av en slimhinne som skiller ut slim eller sekret. Når dette slimet tørker, blir det til skorper, og skorper er busemenn.

Busemenn er altså inntørket slim. Men hva er det egentlig nesen trenger alt det slimet til?

– Slimhinnen bidrar til det såkalte mukociliære apparatet, som er et renseanlegg i nesen. Renseanlegget virker ved at det dannes slim som fanger de partiklene som flyr rundt i luften og inn gjennom nesen.

- Partikler som for eksempel bakterier, pollen og forskjellige andre urenheter, forklarer Buchwald.

– Slimet transporteres vekk fra nesen via det mukociliære apparatet ned i svelget. Hvis det blir ubalanse i det systemet, dannes det skorper. Det er det samme som skjer i øret når det dannes ørevoks.

Så busemenn er et overskuddsprodukt som skyldes ubalanse i nesens renseanlegg. Og når dette overskuddsproduktet begynner å klø og irritere, er man altså nødt til å rense i renseanlegget. Og det foregår som kjent manuelt.

Nesepilling

Nesepilling kalles på medisinsk fagspråk for rhinotillexis (av gresk: rhino = nese og tillexis = å pille) En amerikansk undersøkelse om nesepilling fra 1995 definerte nesepilling som «innføring av finger (eller annet objekt) i nesen med intensjon om å fjerne inntørket nese-sekret».

Av de 1000 tilfeldig utvalgte voksne som ble spurt, svarte 254 på undersøkelsen. Av disse innrømmet 91 prosent å være nesepillere, men bare 75 prosent av disse trodde at alle gjorde det.

To av de spurte hevet å bruke mellom 15-30 minutter og en til to timer om dagen på å plukke seg i nesen.

Helseproblem

Nesepilling hevdes å medføre en rekke helsemessige risikoer og derfor anbefaler noen leger at man bruker servietter i stedet.

Risikoene kan inkludere neseinfeksjoner, i noen tilfeller neseblod, og i sjeldne tilfeller perforering av neseskilleveggen (såkalt selvforskyldt ethmoidectomi).

Nesepilling burde imidlertid ikke påvirke luktesansen, ettersom nesehulen, hvor de fleste luktenervene sitter, sitter for langt oppe til at man kan nå dem.

På grunn av den særlige formen for blodforsyning til nesen og det omliggende området er det for øvrig mulig for visse infeksjoner i neseområdet å spre seg til hjernen. Det er imidlertid usannsynlig i forbindelse med rhinotillexis.

Fortæring av nesesekret

Den britiske matskribenten og TV-verten Stefan Gates diskuterer fortæring av nesesekret i sin bok «Gastronaut».

Her hevder han at 44 prosent av de menneskene han har spurt, har spist sine egne busemenn etter at de er blitt voksne.

Ettersom nesesekretets formål er å filtrere luftbårne urenheter, er det naturlig å vurdere helserisikoen ved dette.

Gates hevder at «kroppene våre er bygget til å fortære snørr» fordi nese-sekret normalt svelges etter å være «snøftet» ned i svelget via bihulene.

Lenker

Den vitenskapelige artikkelen om nesepilling-undersøkelsen fra 1995 i The Journal of Clinical Psychiatry.

Les lungespesialisten Friedrich Bischinger påstand om at det å spise nesesekret styrker immunforsvaret (på tysk).

______________________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard og redigert av forskning.no.