De kontroversielle ideene om fortrengte minner går ut på at erindringene av traumatiske hendelser kan bli midlertidig utilgjengelige for bevisstheten - som en slags forsvarsmekanisme.

I Norge har disse ideene dukket opp igjen gjennom historiene fra Betania Malvik distriktspsykiatriske avdeling utenfor Trondheim.

Her hjelpes pasienter i dag til å huske groteske overgrep de ikke visste om selv, og som gjerne involverer et stort antall overgripere.

Dette har fått andre representanter fra fagmiljøet til å slå alarm (les også mer om denne saken her).

Gjennomgang av litteratur

Et søk i eldre litteratur tilfører nå en ny type dokumentasjon i diskusjonen.

For å undersøke hvor lenge ideen om fortrengte minner har eksistert, gikk en gruppe psykologer og litteraturvitere til historiske tekster.

De fant ikke en eneste beskrivelse av fortrengte minner i verken fiksjon eller faktatekster fra før 1800.

Forskerne bak studien foreslår derfor at fortrengte minner er et kulturavhengig syndrom, heller enn en nevrologisk tilstand.

Gjenoppretting av minner

Enkelte terapeuter har tidligere arbeidet ut fra teorier om at fortrengte, vonde minner kan gjenopprettes i en behandlingssituasjon.

Disse ideene har imidlertid en mildt sagt brokete fortid, og blir i dag avvist av de fleste psykologer og psykiatere.

Terapeutene vet nemlig hvor enkelt det kan være å konstruere eller plante minner om hendelser som aldri har skjedd.

De vet også at mennesker med psykiske problemer gjerne leter etter en årsak til problemene - og lurer på om det har skjedd noe med dem siden de har det vondt.

I slike tilfeller kan det - i samspillet mellom terapeut og pasient - oppstå falske minner om overgrep, som forklaring på ubehagelige følelser.

Skandaler

Ideene om fortrengte minner var populære på 1980- og 1990-tallet, men har havnet i bakgrunnen i dag etter at en lang rekke skandaler var knyttet til behandlingsformer som forsøkte å gjenopprette minner.

Flere kontroversielle rettssaker har vært basert på vitner som forteller om fortrengte minner - ofte i saker med påståtte overgrep mot barn. Fra Norge husker vi Bjugnsaken. I USA begynte søksmålene om feilbehandling å dukke opp på midten av 1990-tallet.

Enkelte psykologer mener fremdeles at barn forstår og reagerer på traumer annerledes enn voksne mennesker, og at traumer i barndommen kan forårsake problemer med lagringen av minner.

Dette kalles dissosiasjon, og de psykologene som tror på dette, mener minnene ikke blir tapt - men midlertidig utilgjengelige. De kan altså huskes igjen senere.

Forskerne avviser teorien

De aller fleste forskere på feltet argumenterer imidlertid med at det finnes lite eller ingen empirisk støtte for en slik teori.

Forskningslitteraturen i dag tyder på at fenomenet fortrengte minner i beste fall forekommer meget sjelden.

Både blant minneforskere og blant klinikere er det dessuten enighet om at de fleste mennesker som ble misbrukt som barn, husker alt eller deler av det som skjedde med dem.

Debatten har imidlertid ikke lagt seg enda, som illustrert gjennom behandlingen som gis ved Betania Malvik.

Søkte på nettet

Harrison Pope ved Harvard Medical School i Boston i USA har ledet en studie hvor forskerne brukte Internett til å samle inn informasjon om beskrivelser av fortrengte minner i litteraturen.

De averterte på mer enn 30 forskjellige nettsteder og diskusjonsgrupper, og utlyste en pris på 1 000 amerikanske dollar til den første personen som kunne fine et eksempel på fortrengte minner etter en traumatisk hendelse - i et arbeid som var publisert før 1800.

De argumenterer med at dersom slike tilfeller virkelig eksisterte, vil mennesker ha vært vitne til dem og beskrevet dem i litteraturen.

Andre psykologiske fenomener, som vrangforestillinger eller demens, har blitt dokumentert over tid på denne måten - uten at tilstandene plutselig dukker opp på et bestemt tidspunkt i historien.

Mer enn 100 mennesker svarte på forskernes utlysning, men de fant ingenting. Ingen av forslagene kvalifiserte til å være beskrivelser av fortrengte minner.

- Ingen nevrologisk realitet

Forskerne mener derfor at fortrengte minner ikke er en nevrologisk realitet, men en kulturell oppfinnelse fra tiden da Freuds teorier fikk fotfeste i psykologien på 1800-tallet.

Konseptet om fortrengte minner kommer fra Freud, men han avviste selv sin egen teori senere, etterhvert som han innså hvordan minnene og fantasiene i underbevisstheten lett kan manipuleres.

Han erstattet teorien med sitt impulsbaserte konsept om Id, Superegoet og Egoet. Freud konkluderte med at det heller er personlige begjær og fantasier som fortrenges i forhold til sosiale tabu.

Juridiske implikasjoner

- Jeg er ganske sikker på at dersom det fantes et tilfelle, ville det ha kommet til overflaten, sier Pope til tidsskriftet Nature

Han legger til at dette ikke betyr at tilstandene ikke trenger behandling. Selv ting som er uten biologisk basis må håndteres, sier han.

Pope mener ideen om at fortrengte minner ikke er en nevrologisk sinnslidelse har juridiske implikasjoner. Han advarer om at mennesker som føler at de husker fortrengte minner, kanskje ikke husker virkelige hendelser.

Referanse:

Harrison G. Pope, Michael B. Poliakoff, Michael P. Parker, Matthew Boynes og James I. Hudson; Is dissociative amnesia a culture-bound syndrome?; Psychological Medicine, 37: 225-233 Cambridge University Press; doi:10.1017/S0033291706009500.

Lenke:

Nature: Repressed memories a recent development?
American Psychological Association: Questions and answers about memories of childhood abuse