Har du lagt merke til at det nesten er umulig å tenke på minnet om en hendelse, uten å huske hvor sakene skjedde? Norske forskere har funnet ut hvorfor.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I den midterste og nederste delen av tinninglappen finnes det et temmelig nøyaktig kart over verden. Men dette er mye mer enn et enkelt redskap for å finne veien til butikken.
I en del av kartet, i et område ved navn hippocampus, er nemlig minnene våre plottet inn over selve kartet. De samme cellene som husker stedet, lagrer faktisk også hendelsene som skjer akkurat her.
- Hver nervecelle i hjernens hukommelsesområde har to forskjellige typer koder. Én for sted, og én for hva som skjer på stedet, sier professor Edvard Moser fra Centre for the Biology of Memory (CBM) ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).
Han er en av forskerne bak oppdagelsen, som er et gjennombrudd i internasjonal hjerneforskning og publiseres i det prestisjetunge fagtidsskriftet Science den 22. juli 2005.
Den nye kunnskapen har stor betydning for forståelsen av hvordan hodet virker, og framtidig behandling av sykdommer og skader i hjernen.
Ikke bare kart
- Helt siden 1970-tallet har forskerne hatt mistanke om at hippocampus jobber med gjenkjenning av steder, fordi cellene her alltid reagerer på nye plasser, forklarer Moser.
Mange mente at denne delen av hjernen var et instrument som kroppen brukte for å orientere seg. Men det var noe som ikke stemte. Det viste seg for eksempel at folk med skader i hippocampus fikk problemer med mye mer enn stedsansen.
Dessuten fant forskerne ut at hjernedelen hadde en lagringskapasitet som var enormt overdimensjonert for et skarve kartsystem. Hva var det egentlig hippocampus drev med?
Mer minnebase enn navigeringsverktøy
Stefan og Jill Leutgeb fra teamet på CMB har ført an arbeidet med å komme til bunns i saken. Nylig gjorde de en oppsiktsvekkende oppdagelse:
Hippocampus har faktisk et detaljert kart, hvor grupper av celler har ansvaret for å kjenne igjen ulike steder. Men dette kartet er overtatt fra andre deler av hjernen som nå står for orientering i hverdagen. Hippocampus bruker kartet sitt til noe mer.
Mye tyder på at hjernedelen er en slags minnebase, hvor hver enkelt hendelse er koblet med stedet der den skjedde.
To typer signaler
Leutgeb lot rotter oppleve samme hendelse i ulike rom, og ulike hendelser på samme sted, for å finne ut hvordan noen enkeltceller kan huske både steder og haugevis av hendelsene som har skjedd der.
- Inni hippocampus er det grupper av celler som reagerer på ett spesielt sted i verden. Det finnes for eksempel noen tusen celler som fyrer av signaler hver gang du er i et bestemt hjørne av kontoret ditt, eller tenker på det, forklarer Moser.
Men alle cellene sender ikke et like sterkt signal hver gang dette hjørnet er involvert. For hvert enkelt minne som knytter seg til stedet, lager alle kontorhjørne-cellene til sammen et unikt mønster av svake og sterke signaler.
Sammenkoblet
Annonse
Det at akkurat disse cellene sender ut impulser, betyr altså at minnet er koblet til det bestemte stedet de har ansvar for. Hvor sterkt signal de ulike cellene sender, avgjør hvilket minne det er snakk om.
- Dermed kan hippocampus lagre mange minner fra samme sted, samtidig som stedet kobles inn som en integrert del av hvert av minnene, oppsummerer Moser.
Nå blir en av de store utfordringene å forstå hvordan signaler om sted og hendelser holdes fra hverandre så langt inne i hjernen.
- Vi tror at hippocampus kobler sammen impulser fra områder i hjernebarken som har med orientering å gjøre, og områder som har med objekter eller hendelser å gjøre, sier Moser.
Vil forstå sykdommer
- Antageligvis blir minnet og stedsreferansen integrert som et helhetlig minne, fortsetter Moser.
- Etter lang tid kan det også hende at erindringen blir overført til andre deler av hjernen. Hendelser som skjer mange ganger, på flere ulike steder, vil nok etter hvert bli et uavhengig minne som ikke lenger er knyttet til et bestemt sted.
Den nye oppdagelsen er først og fremst viktig for forståelsen av hvordan hjernen og hukommelsen virker. Men på lengre sikt vil bedre kjennskap til innsida av hodet forhåpentligvis også føre til at vi blir flinkere til å behandle sykdommer og skader her oppe.
