For psykologer er selvfølgelig speilbilder mer enn bare en optisk effekt.

I 1949 lanserte den franske psykoanalytikeren Jaques Lacan teorien om “speilstadiet”, fasen der et spebarn går fra å “speile” seg i moren til å gjenkjenne seg selv i speilet og for første gang skjønner at “det er meg” - atskilt fra resten av verden.

Psykologiske eksperimenter har vist at barn atskiller sitt eget speilbilde fra andres omkring ettårsalderen.

Forskere regner testpersoner og forsøksdyr som bevisste om sin egen kropp hvis de bruker speilbildet til å undersøke en malingflekk i ansiktet.

Mennesker klarer normalt denne testen når de er to år - mens aper og delfiner først består prøven i voksen alder.

Speil av glass, krystall og glimmer

Speilbilder har mennesker alltid hatt tilgjengelig, i den nærmeste elva eller vannpytten. Men første gangen mennesker laget sine egne speil var (så langt vi vet) omkring 6200 år f.Kr.

Steinalderfolk i Catal Höyük i Tyrkia polerte biter med svart vulkansk glass for å speile seg. Senere fulgte Egypt med en mer avansert variant fra ca. 4500 f.Kr.: En plate med polert selenitt-krystall ble funnet under utgravninger, komplett med rester av en treramme og skiferfot.

Også biter av glimmer (kråkesølv) ble funnet med gjennomboret hull, kanskje for å henge på veggen. Kineserne valgte en annen vri - de brukte små krukker med vann som speil.

Da bronse kom på banen ble det mer fart i speilbildene, siden polert metall ga bedre refleksjon. Det eldste kinesiske bronsespeilet som er funnet er mer enn 3200 år gammelt.

Her i vest dukket bronsespeilet opp både hos sumererne, egypterne og grekerne. Arkimedes skal omtrent egenhendig ha avverget et romersk angrep på Syrakus i 212 f.Kr. ved å bruke digre speil til å antenne den romerske flåten - skal man tro legenden.

Bragden har også blitt testet i moderne tid.

Forelsket i speilbildet

Speilbilder ble selvfølgelig en psykologisk godbit i den greske mytologien. Da Narcissus ble født ble moren advart mot å la ham se sitt eget speilbilde, så hun gjemte alle speil i hjemmet.

Men da han så seg selv i et skogstjern var det gjort: Han ble forelsket i speilbildet og klarte ikke å forlate stedet.

Medusa hadde heller ikke noe godt forhold til speil. Hun forsteinet seg selv da hun så sitt eget blikk i skjoldet til Perseus.

Og selvfølgelig ville et av symbolene til vakre Afrodite (romernes Venus) være et speil - “Venusspeilet” er symbolet vi i dag bruker som kvinnesymbol, med en sirkel over et korsformet håndtak.

Sju års ulykke

Speilet kunne ikke unngå å få rykte som magisk, siden det viste et bilde av den som speilet seg. En gammel overtro er at avbildninger fanget en del av essensen eller sjelen til den som var avbildet.

Hvis du knuste speilet, ville du dermed også knuse en del av deg selv (og få sju års ulykke på kjøpet). Av samme grunn hadde ikke vampyrer noe speilbilde - fordi de ikke har noen sjel.

Og skulle du se inn i framtiden, kunne speilet hjelpe deg med det også.

Romersk helfigurspeil

Romerne var minst like glade i speil som grekerne. De laget deluxe utgaver av sølv og gull, og lanserte det første helfigurspeilet. Keiser Domitian dekket veggene med polert stein så han kunne se om snikmordere prøvde å ta ham.

Over 1 000 år etter romerne, i middelalderen, var fortsatt speilteknologien den samme - en plate av polert metall, som regel sølv.

Men sent på 1100-tallet ble det oppdaget at en glassplate med et tynt lag av reflekterende metall på baksiden ga overlegent bedre speilbilde.

Først på 1500-tallet ble det imidlertid fart i sakene. Venezia masseproduserte glasspeil og kontrollerte markedet - til noen av speilmakerne stakk av gårde til fete jobber i andre byer.

Dyrere enn Rubens

Nøyaktig hvordan de beste speilene ble laget var en godt bevart hemmelighet som sørget for skyhøye priser. I 1683 ble et veneziansk speil i sølvramme solgt for tre ganger høyere pris enn et Rubens-maleri!

Den franske hertuginnen av Fiesque syntes hun hadde gjort et godt kjøp da hun byttet til seg et eksklusivt speil mot flere åkre “som ikke gir meg annet enn hvete”, som hun sa.

Men tidens største speilentusiast var nok Solkongen selv, franske Ludvig XIV. Hans umettelige behov dro igang den franske speilindustrien og fylte Versailles-palassets ballsaler med mengder av speil som overveldet gjestene.

Fra kvikksølv til sølv

Datidens speil brukte kvikksølv på baksiden - ikke helt sunt for speilmakerne. Da Justus von Liebig i 1835 oppdaget den kjemiske metoden med å dekke glasset med metallisk sølv, var det moderne speilet født.

I dag sprøytes et tynt lag av aluminium og sølv på glasset under vakuum.

Speilet har også reflektert samfunnsendringer gjennom tidene. I middelalderen var speilet skummelt fordi det kunne forvrenge bilder og friste til selvopptatthet.

Da opplysningstiden kom ble speilet et redskap for å utforske selvbildet og hvem man egentlig var.

Og i dag har speilet mistet all mystikk, som fast inventar i baderom, klesbutikker og helsestudioer.