Tre etasjer under jorden og under 25 meter med eldgammel granitt, finner man deler av magasinet til Riksarkivet. Man omgis av tjukke murvegger og tilsynelatende uendelige reoler fulle av bøker og dokumenter. Rør fulle av ledninger åler seg gjennom trange hull i veggene. Før disse hullene ble laget, var veggene så solide at de skulle tåle et atomangrep.

På en hvit vegg er det festet et malplassert dusjhode der skulle man kunne vaske av seg radioaktive stoffer hvis uhellet var ute. Både murveggene og den ubrukte dusjen forteller en historie om en annen tid.

Her nede i magasinet finnes flere fortellinger om tidligere tider. Reolene er nemlig fulle av alskens dokumenter knyttet til den norske staten, som har blitt samlet her siden Riksarkivet ble opprettet i 1817. Her finner man gamle protokoller fra Fredrikshald tollsted og statistisk materiale av alle slag, for å nevne noe.

Jakten på dokumentfragmentene

Her finnes også papirene Tor Weidling og Espen Karlsen jobber med. De to er ansatt i henholdsvis Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket, og samarbeider om et prosjekt hvor de leter etter biter av flere hundre år gamle dokumenter, såkalte dokumentfragmenter.

Ved hjelp av gamle regnskapsbøker, prøver de å finne biter av enda eldre dokumenter. De ser hovedsakelig på regnskapsbøker som ble sendt fra Norge til Danmark på 1500- og 1600-tallet. Pergamentene ble sydd sammen i ryggen med tråd, men noen ganger kunne tråden skjære seg gjennom arkene. For å unngå at bøkene skulle falle fra hverandre, satte man på biter fra gamle pergamenter for å styrke ryggen.

Det er disse bitene Weidling og Karlsen er opptatt av. En del av dem inneholder nemlig tekst, og utgjør deler av enda eldre manuskripter.

Mer spesifikt går prosjektet deres ut på å identifisere rester av boksamlingen fra gamle Halsnøy kloster på Vestlandet. Hittil har de funnet dokumenter som til sammen utgjør nesten 40 bøker.

– Det eneste som nå eksisterer fra Halsnøy er disse fragmentene som vi har funnet, sier Karlsen.

Disse funnene vil dermed bidra til ny kunnskap om middelalderen og Norges kulturhistorie.

Stammer fra Norge

Karlsen øynet først interesse for dette da han så forskjellen i størrelsen mellom fragmenter. Mens de fleste fragmentene fra den tida var små, var fragmentene fra Halsnøy store.

Weidling og Karlsen mener det er sikkert at fragmentene stammer fra Norge, selv om mange av regnskapsbøkene ble sendt til Danmark. For det første har man funnet fragmenter på regnskaper som aldri ble sendt ut av Norge. De mener dette tyder på at fragmentene må ha blitt satt på i Norge.

– Det er ikke et eneste fragment som beviselig er satt på i København. Derimot finnes det flere eksempler på at fragmenter beviselig har blitt satt på i Norge, sier Karlsen.

Weidling bruker materiale fra Akershus som eksempel. Lensherrene, de som rådde over ulike landområder, delte ut materiale til fogdene, offentlige tjenestemenn. Hver av disse hadde gjerne sin egen måte å binde inn på, og man kunne dermed se forskjeller fra landsdel til landsdel. Dokumenter fra Akershus skilte seg altså fra dokumenter fra Bergen eller Trondheim.

Weidling anser det som lite sannsynlig at danskene lagde egne metoder for de norske landsdelene, spesielt siden de også skilte seg fra den danske metoden.

Dokumentbitene som ble brukt i for eksempel Akershus, kunne stamme fra flere ulike kirker. Fordi det fantes så mange kirker, kunne man ikke fastslå nøyaktig hvilken kirke fragmentene kom fra.

Dette var lettere på mindre steder, og det er nettopp det som gjør at Halsnøy kloster skiller seg ut. Lenet lå et godt stykke fra Bergen og fra annen bebyggelse, og det var dermed mye lettere å fastslå nøyaktig hvor bitene kom fra.

I tillegg visste man at Halsnøy lens administrasjon holdt til i det tidligere klosteret, og det var dermed nærliggende å tro at de hadde hentet materialene fra et eget lager: det gamle klosteret.

Datidens resirkulering

Dokumentene fra Halsnøy kloster ble skrevet på latin, i likhet med alle dokumentbitene Weidling og Karlsen jakter etter. Det har blitt gjennomført lignende prosjekter på biter av gamle norrøne dokumenter tidligere.   

Blant de latinske dokumentene er det stort sett liturgisk litteratur som har blitt brukt, altså dokumenter tilknyttet gudstjenesten. Blant annet har de funnet en del sangbøker. I takt med at samfunnet endret seg, forkastet man ting man ikke lenger hadde bruk for.

– Det var i aller høyeste grad gjenbruk, sier Weidling.

Men det var begrenset tilgang på pergament, og man måtte bruke det man hadde tilgjengelig. Pergament var et slitesterkt materiale, men også dyrt – det ble nemlig laget fra dyreskinn, som oftest fra kalv eller sau. Trengte man store pergamenter, måtte man gjerne slakte en sau for hver side.

– Det mest ekstreme jeg har hørt om var en bok man måtte slakte 500 sauer for å lage, forteller Karlsen.

Dette gjorde sitt til at bøker var dyre. I tillegg til dyra som gikk med til produksjonen, lå det enormt med arbeid bak hver bok. Omgjort til dagens verdi kunne en enkelt bok koste hundretusener av kroner.

Midlertidig praksis

Praksisen med gjenbruk av pergamenter var mest utbredt på 1500- og 1600-tallet. Fra midten av 1600-tallet begynte det likevel å avta.

– Noe av det seneste vi har funnet fra Halsnøy er fra 1647, sier Karlsen.

Det finnes eksempler på dokumenter fra etter dette også, men det er lite. Da 1700-tallet begynte å nærme seg, tok man i større grad nytt pergament i bruk. Weidling og Karlsen vet ikke sikkert hvorfor denne praksisen endret seg, men tror at det ha en naturlig forklaring.

– Kanskje var det bare fordi forrådene var brukt opp. Selv på Halsnøy tok lageret slutt, sier Karlsen.