Hjelp for de innbilt syke

- Hypokondere har et diagnoseproblem. De får gjerne vite hva de ikke lider av, men ikke hva de faktisk lider av, nemlig hypokondri, sier Ingvard Wilhelmsen. Han driver Norges eneste klinikk for hypokondere. Det å tro man er syk selv om man ikke er det kan nemlig være en forferdelig tilstand.
11.1 2006 05:00

Ingvard Wilhelmsen er professor ved Universitetet i Bergen og forfatter av en rekke bøker. Wilhelmsen driver også Norges eneste hypokonderklinikk. Klinikken er en liten seksjon av Medisinsk Poliklinikk ved Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen. Siden 1995 har rundt 100 pasienter i året blitt henvist hit.

Så hvordan får man det for seg at man skal åpne en klinikk for folk som ikke egentlig er syke?

Kropp og sjel

- Jeg er både indremedisiner og psykiater, og har i alle år vært interessert i samspillet mellom kropp, sjel og ånd. Etter å ha jobbet noen år i psykiatrien gikk jeg tilbake til indremedisinen, og skulle for ti år siden starte en liten psykosomatisk poliklinikk.

Wilhelmsen bestemte seg da for å starte en ren hypokonderklinikk. Grunnen var at han synes hypokonderne fikk dårlig behandling i helsevesenet.

- De fikk stort sett vite hva de ikke har, kreft og hjertesykdom og så videre. Derimot fikk de ikke vite hva de faktisk har, nemlig en overdreven helseangst. De fikk heller ikke vite hva de måtte gjøre for å bli bra.

Det bestemte Wilhelmsen seg for å gjøre noe med. Inspirasjonen kom blant annet fra studier som tydet på at hypokondri kan helbredes. Særlig så det ut til at kognitiv terapi, altså påvirkning av pasientens tanker og holdninger, var en nyttig tilnærming. Dersom hypokondrien er en effekt av depresjon, noe som slett ikke er uvanlig, kan medikamenter også ha en positiv virkning.

Dette er gode nyheter. For selv om det er lett å trekke på smilebåndet av hypokondri, kan tilstanden være veldig alvorlig for den som rammes.

Uutholdelig hypokondri

- Hypokondri er til tider nesten uutholdelig. Det kan sammenlignes med å ha en ladd pistol mot tinningen mer eller mindre hele tiden.


“Ingvard Wilhelmsen.”

I tillegg til denne konstante balanseringen på dødens rand, mener den jevne hypokonder at det passer utrolig dårlig å være døende akkurat nå. Derfor gjør hypokonderen det han tror han må for å overleve, og hypokondrien tar fort over hele livet. Kroppen sjekkes etter tegn på sykdom, og legebøker og nettsider finleses. Hvert vage symptom tolkes i verste mening, og enhver hodepine blir tegn på en hjernesvulst.

I en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening skildrer Wilhelsen hvor langt dette kan gå. “Pasientene kan tro at de er døende, ta avskjed med familien og nesten ikke våge å legge seg av frykt for hva som kan skje i løpet av natten. Lidelsen og ensomheten kan da oppleves like sterkt som om de faktisk hadde langt fremskreden kreft.”

- I tillegg til den enkelte hypokonders lidelser, er dette også et samfunnsproblem? Koster disse sykdommene som ikke egentlig finnes mye penger for helsevesenet?

- Det er vanskelig å si. Omtrent én prosent av befolkningen tilfredsstiller kriteriene for diagnosen hypokondrisk lidelse, og disse tar ofte mange og dyre unødvendige undersøkelser.

- Nå er det imidlertid også mange andre grupper enn hypokonderne som er storforbrukere av helsetjenester, og det er vanskelig å si hvor mye det koster i kroner og øre. Det psykiske lidelsespresset er nok det verste, understreker Wilhelmsen.


“Noen hypokondere har også legeskrekk.”

Han minner om at det faktisk også er en del mennesker som lider av legeskrekk i tillegg til hypokondrien.

Kreative hypokondere

- Finnes det noen typisk hypokonder?

- Nei, de er en sammensatt gruppe. Kvinner og menn er ganske likt fordelt, men det er flest kvinner som søker terapi. Hypkondri kan starte ganske tidlig i livet, men de fleste jeg kommer i kontakt med er i 30-40-årene.

- Hypokonderne, og i grunnen alle mennesker med angstlidelser, er kreative og utholdende mennesker. Dette er fellestrekk ved dem. For dersom man ikke er kreativ, har man ikke fantasi til å innbille seg det man må innbille seg for å ta helt av! Problemet er at hypokonderne stoler for mye på tankene sine, understreker Wilhelmsen.

Derfor består en del av terapien Wilhelmsen bruker i å lære pasientene å skille mellom tanker og sannheter.

Må være villig til å dø

Mye av hypokonderens problem er at det de er redde for, nemlig sykdom, er noe vi ikke kan kontrollere.

- Med en gang man begynner å bruke krefter, energi og penger på å kontrollere noe som er prinsipielt ukontrollerbart, får man problemer. En del av terapien er derfor å be pasienten ta stilling til om han er villig til å være dødelig. Han behøver ikke like det, men er han villig til ikke lenger å ville kontrollere døden? Når en hypokonder er villig til å være dødelig, er mye gjort.


“Hypokonderen må innfinne seg med å ende opp her.”

- Hvordan kan man vite at man er hypokonder, og ikke lider av en sykdom som legen ikke klarer å finne?

- Det kan man aldri vite helt sikkert. Her i verden må vi hele tiden ta avgjørelser under tvil. Dersom man forsøker å bli 100 prosent sikker på et eller annet, vil man bruke mye energi på et prosjekt som er dømt til å mislykkes.

- Leger kan ta feil, men det kan også pasienter! Hvem skal man stole på? En velutdannet lege eller en livredd pasient? Det må man velge selv. Dersom man nærmest har det som krav ikke å dø eller bli alvorlig syk, bruker mye tid og energi på å oppdage alvorlig sykdom tidlig, og allerede har opplevd å tolke symptomer feil noen ganger - da vil jeg si at man har for mye helseangst.

Likevel kan man selvsagt være syk selv om man er hypokonder. Wilhelmsen mener likevel at poenget er å kunne forholde seg nøkternt til sin egen dødelighet.

- Hva vil du bruke livet til? Man kan bruke mye energi på ikke å dø, eller man kan bruke den på å leve.

Vitenskapskafé om hypokondri

Ingvard Wilhelmsen snakker om sitt arbeid med hypokondri på Vitenskapskafeens arrangement i Bergen torsdag 12. januar.

Arrangementet begynner kl. 18, og finner sted i annen etasje på Inside Rock Café i Vaskerelvsmuget 7. Det er gratis inngang og åpent for alle, og det blir god anledning til å stille spørsmål.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Emneord