Mange som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, kontakter ikke hjelpeapparatet.

Noe av grunnen kan være måten de blir møtt på når de forteller om overgrepet til sine nærmeste. Det viser en norsk studie der ni overgrepsutsatte er intervjuet.

For om de ikke blir trodd eller til og med får høre at overgrepet er deres egen skyld, kan skammen bidra til at de lar være å søke hjelp.

«Reaksjonen deres var veldig, noe som ikke skulle ha skjedd, som var at jeg fikk beskjed om at jeg skulle gå inn og legge meg og ikke si det til noen.»

Det forteller en kvinne i studien om reaksjonen hun fikk fra foreldrene etter å ha blitt utsatt for en grov voldtekt på et nachspiel. Hun tok på seg skylden og tenkte at hun var naiv som kom i den situasjonen.

«Jeg holdt det helt inni meg og det gjorde jeg overfor alle andre rundt også. Jeg fikk jo beskjed om ikke å si det til noen og det var veldig viktig for meg å overholde det overfor mora og faren min.»

Det tok to år før hun sa det til en venninne. Først da fikk hun støtte til å oppsøke profesjonell hjelp.

– Anerkjennelse betyr masse

To av tre som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, forteller om det som skjedde, men det er langt vanligere å si det til noen i omgivelsene enn til helsepersonell, ifølge en undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, som intervjuet mer enn 4000 nordmenn i 2013.

De første samtalene med familie, partner, venner eller kolleger kan være avgjørende for om de tar kontakt med hjelpeapparatet.

– Det å bli trodd på det de forteller, og få anerkjennelse for den reaksjonen de har, betyr masse. Det letter den psykiske belastningen og gjør det også enklere å søke profesjonell hjelp, uttaler Lene Østby ved VID vitenskapelige høgskole på nettsidene til Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (Napha).

Hun intervjuet åtte kvinner og en mann i 2011 og snakket også med 13 fagfolk som jobbet med seksuelle overgrep – leger, sykepleiere, psykologer, sosionomer og advokater.

Østby hadde jobbet på overgrepsmottaket ved Oslo kommunale legevakt og ville vite hva som kunne hindre folk i å oppsøke hjelp. Du kan lese mer om funnene i denne rapporten fra 2012.

Voldtektsmyter

I en ny artikkel i Tidsskrift for psykisk helsearbeid konsentrerer Østby og forsker Kari Stefansen ved Høgskolen i Oslo og Akershus seg om hva reaksjonene fra omgivelsene kan bety.

De intervjuede var stort sett mellom 16 og 20 år gamle da overgrepet skjedde. Ingen av dem tok kontakt med hjelpeapparatet med en gang. En viktig grunn til det var at de ikke skjønte at de var blitt utsatt for et seksuelt overgrep. Flere følte selv ansvar for overgrepet.

Alle de ni hadde blitt utsatt for overgrep av en de kjente. I to av tilfellene var overgriperen deres egen partner. Det stemte ikke overens med forestillingen om at en voldtekt involverer en fremmed person og bruk av fysisk vold.

Denne voldtektsmyten kan forsterkes av personene rundt dem. Alle hadde fortalt om overgrepet til noen, men flere fryktet for reaksjonene på forhånd. Det hadde de i en del tilfeller grunn til. Noen av de nærmeste trakk seg unna, andre skyldte på offeret.

– Hvor betydningsfull den ene personen som trodde på dem var, i forhold til å søke hjelp, overrasket oss. Det samme hvor betydningsfull den ene som ikke trodde dem var, i forhold til hvor mye skam de ble påført, og hvor mye ansvar de selv følte for det som hadde skjedd, sier Østby ifølge Napha.

Vil at helsepersonell skal tenke på nettverket

Når omgangskretsen har så stor innflytelse, er det viktig at hjelpeapparatet involverer den, mener forskeren.

Det gjorde de 13 fagfolkene hun snakket med i liten grad. De var blant annet bekymret for at det kunne føre til at den utsatte kunne bli påført skam og skyld av sine nærmeste.

Fagfolk må undersøke hvem de utsatte har fortalt det til og hvilke reaksjoner de har fått, synes Østby og Stefansen. Da kan de hjelpe den utsatte med å forholde seg til familie og venner. De må gjøre dem oppmerksomme på at reaksjonene kan bli negative og hjelpe dem med å takle dette. Om de mangler støtte i nettverket, kan et gruppetilbud der de kan snakke med andre være et alternativ.

De profesjonelle bør også lære venner og familie å gi den støtten den utsatte trenger. Kanskje mangler de kunnskap om hva et overgrep er.

Trygge møter

Alle deltakerne i studien hadde likevel opplevd positiv støtte fra noen. Noen som lyttet og trodde på dem, ga informasjon om hvor de kunne søke hjelp eller tok dem med til lege eller politi.

«Hun viste forståelse og tok det seriøst og var veldig trygg i møte med det, og det var godt», sier en av kvinnene.

En del av dem som først ga negative tilbakemeldinger, ble mer aksepterende etter hvert.

Noen av overgrepene lå mange år tilbake i tid, og holdningene i samfunnet kan også ha endret seg med årene. Uansett kan de få som er intervjuet i denne studien ikke fortelle oss hvordan kjærester eller familie generelt reagerer på å få høre om overgrep.

Feilslått omtanke

Uheldige reaksjoner fra omgivelsene handler ikke bare om avvisning. Selv når tanken er god, kan resultatet bli helt feil.

Sinne og sorg hos de nærmeste kan føles som en lettelse for en som har blitt voldtatt, men følelsene deres kan også ende med å ta så stor plass at det begynner å handle mer om dem enn om den som trenger hjelp.

Og når overivrige venner eller foreldre sleper den utsatte ned til politiet for å anmelde overgrepet, kan det føles som en ekstra belastning. Under overgrepet mistet hun kontrollen. Nå mister hun den på ny.

«Det å bli overkjørt og dirigert etter overgrepet, selv om det er med de beste intensjoner, kan bidra til en opplevelse av umyndiggjøring og forsterke opplevelsen av ikke å ha kontroll», skriver forskerne i artikkelen.

Referanser:

Lene Østby og Kari Stefansen: Nettverkets betydning etter seksuelle overgrep. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, vol 14, nr. 3, 2017. DOI: 10.18261/issn.1504-3010-2017-03-02. Sammendrag.

Lene Østby: Hva hindrer utsatte for seksuelle overgrep i å søke hjelp? Innspill til utformingen av en nettportal for overgrepsutsatte. Diakonhjemmet høgskole, rapport 6/2012.