Bare det å snakke med noen kan hjelpe mot depresjon. Kvinnen til venstre er trent i samtale, men er ikke fagperson.

Mindre depresjon med bestemor på en benk

Når du ikke får psykolog, kan det være hjelp i en erfaren kvinne som lytter.

8.1 2017 04:00

I Zimbabwe finnes det bare 10 psykiatere og 15 psykologer. Det er et land med rundt 15 millioner mennesker. Til sammenligning har lille Norge med sine fem millioner innbyggere 8000 psykologer, ifølge anslag fra Tidsskrift for Norsk psykologforening.

Når hver fjerde pasient som er innom Zimbabwes helsevesen har en psykisk lidelse, sier det seg selv at det er et enormt underskudd på behandling. I likhet med i flere afrikanske land er tilbudet mangelfullt.

Noe av hjelpen kan komme selv med små ressurser. Det fant forskere som undersøkte effekten av det å sette seg ned på en benk og prate.

Helt vanlige innbyggere ble trent i å lytte til og støtte personer med angst, depresjon og andre utbredte psykiske plager.

Det gjorde pasientene friskere.

Mange problemer

Utenfor helsesentre i hovedstaden Harare står det benker av tre.

De har fått navnet vennskapsbenker, og på dem sitter kvinner klare for å høre om problemene.

På folkemunne kalles kvinnene bestemødre. Gjennomsnittsalderen til dem som deltok i studien var 53 år.

Mange av pasientene var yngre voksne.

De aller fleste var kvinner, og alle skåret høyt på et spørreskjema som måler symptomer på psykiske lidelser. I tillegg hadde de nok av andre problemer: Fire av ti hadde hiv og sju av ti hadde enten blitt utsatt for vold fra partneren sin eller hatt en fysisk sykdom.

De 573 pasientene fra 24 klinikker ble delt tilfeldig inn i to grupper. Den ene gruppa fikk prøve problemløsning med «bestemødrene» i mellom en halvtime og en time hver uke i seks uker. I tillegg fikk de tilbud om gruppesamtaler med andre med lignende problemer. De fikk også inntil seks telefonsamtaler eller SMS-er som skulle oppmuntre dem til å fortsette problemløsningen på egenhånd.

Den andre gruppa fikk standardtilbudet, det vil si lite oppfølging. De fikk en evaluering av en sykepleier, en kort rådgivning og tilbud om medisiner og henvisning til psykiatrisk klinikk dersom det var nødvendig. De fikk dessuten informasjon om vanlige psykiske lidelser og to-tre støttende telefonsamtaler eller SMS-er.

Stor bedring med samtaler

«Bestemødrene» er mer enn venner – de er trente i samtale. Men de har ingen formell utdanning. I snitt har de gått ti år på skole.

De jobber allerede i helsevesenet i Zimbabwe, der det er vanlig å ansette lekfolk i tillegg til utdannede helsearbeidere.

«Bestemødrene» som deltok i studien, fikk ni dagers opplæring i blant annet rådgivning, problemløsning og kunnskap om psykiske lidelser.

Resultatet var slående.

Etter seks måneder hadde pasientene som snakket ut på benken langt færre symptomer enn dem som hadde fått standard behandling. Selv om bare fire av ti hadde møtt til alle seks timene.

Nå hadde bare 14 prosent depresjon, mens det gjaldt halvparten av dem som ikke fikk samtaler.

Tallene var lignende for dem med angst.

Lærer å takle problemer

Problemløsningen på benken går ut på å gi deltakerne verktøy så de kan forholde seg til problemene sine og mestre livet på en bedre måte.

Den består av tre skritt. Gjennom spørsmål forsøker samtalepartneren å få pasienten til å åpne seg og fortelle om det som plager henne. De unngår å snakke om diagnoser og symptomer og oppmuntrer heller pasienten til å identifisere konkrete problemer, som for eksempel arbeidsledighet.

Så skal pasienten velge et problem som de to skal jobbe videre med og finne en løsning på. Deretter prøver samtalepartneren å styrke pasienten ved å sammen lage en handlingsplan som hun kan følge.

«Bestemødrene» har i sin tur kontakt med profesjonelle som de kan spørre til råds via mobiltelefon eller nettbrett.

Det kan minne om kognitiv terapi, men den terapiformen er langt mer kompleks og krever fagfolk med en spesiell utdanning.

Stoler på bestemødrene

En innvending mot metoden er at den ikke tar tak i problemer som er langt mer diffuse enn arbeidsledighet.

Men den ser altså ut til å virke, i hvert fall på kort sikt. Forskerne har bare fulgt deltakerne i seks måneder, så de vet ikke om de gode resultatene varer.

De vet heller ikke om det er problemløsningsmetoden i seg selv som virker, eller om en annen metode kan hjelpe like godt.

Noe av suksessen kommer nok av at pasientene stoler på kvinnene, tror forskerne.

Dette er vanlige kvinner fra nabolaget. De blir sett på som modne og nyter tillit i lokalsamfunnet.

Det øker sjansene for at forholdet mellom samtalepartnerne blir godt. På fagspråket kalles en slik vellykket kobling terapeutisk allianse, og mange mener forholdet mellom terapeut og pasient er noe av det viktigste for at samtaleterapi skal være vellykket.

Deler erfaringer med likesinnede

Pasientene på benken fikk ikke bare snakke med en bestemor. De fikk også tilbud om å være med i en gruppe med andre som tidligere hadde fått problemløsningsterapi. Her kunne de dele sine erfaringer. Sju av ti valgte å benytte seg av tilbudet minst en gang.

Det er ikke godt å si hva ved møtene som hjalp pasientene, eller om effekten var størst av møtene på benkene eller i gruppene.

Andre ting enn samtalene kan også ha påvirket deltakernes psykiske helse. En del av deltakerne hadde oppsøkt andre typer hjelp, som rådgivning eller besøk hos en spirituell healer. De kan også ha fått hjelp som forskerne ikke kjenner til.

Uansett kan det se ut til at det å snakke om problemene og oppleve støtte fra andre mennesker er viktig. Det kan neppe erstatte profesjonell helsehjelp, men det er et lavterskeltilbud som er realistisk å gjennomføre også i et land som Zimbabwe. Så langt har benkene sørget for at mer enn 27 000 får oppfølging.

 

Referanse:

Dixon Chibanda mfl: Effect of a Primary Care–Based Psychological Intervention on Symptoms of Common Mental Disorders in Zimbabwe. JAMA, vol. 316, nr. 24, 27. desember 2016. Doi: 10.1001/jama.2016.19102.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.