Bakgrunn: Skarpsindig havjeger i kjole og hvitt

Selv om spekkhoggeren er sosial og leken, er den også en skarpsindig og nådeløs jeger. Havets ulv, er det noen som kaller den. Spekkhoggere har faktisk drept store hvithaier, og er ikke redde for noen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Med sitt slående svarte og hvite mønster, og en verdensomspennende utbredelse, er spekkhoggeren en av de mest gjenkjennelige av hvalene. Norskekysten besøkes jevnlig av mellom 1 000 og 5 000 individer.

Spekkhoggeren har fire forskjellige moduser for aktivitet; den jakter, reiser, hviler og sosialiserer. For det meste jakter eller reiser den, men familiebåndene er sterke, og de kan reise i grupper på opp til 50 individer.

Verdensborger

Spekkhoggeren er den mest utbredte hvalarten i hele verden, men dyrene er mest tallrike i kaldere tempererte til polare farvann. Man har observert spekkhoggere i de aller fleste regionene i verden; Svalbard, Sibir, ved iskanten av Antarktis - og helt inntil ekvator - en ekte verdensborger, med andre ord. Men flokkene holder seg til et avgrenset område, og vandrer ikke mellom kontinenter slik de største hvalene kan gjøre.

Spekkhoggere er sosiale dyr, og viser sterke sosiale bindinger i form av familiegrupper. Individer av begge kjønn lever vanligvis hele livet i samme gruppe som moren. Innavl begrenses trolig ved at flokker danner midlertidige større grupper, slik at individer i de ulike grupper kan parre seg, og ved at enkelte hanndyr tar små avstikkere. Men genetiske undersøkelser viser at forplanting mellom nært beslektede individer forekommer.

- Dette har både fordeler og ulemper. På den ene siden fører det til noe innavl, men på den andre siden kan flokker med spekkhoggere være alene om næringsvaner og jaktteknikker som må læres, forklarer Dag Vongraven ved Norsk polarinstitutt. Han har undersøkt spekkhoggere siden han var hovedfagsstudent i 1987.

Familien

Fordi hunnene kan leve opp til de er over 80 år gamle, får sin første kalv når de er ca 15 år, og sin siste når de er ca 40, kan en familie inneholde mange generasjoner av individer som avstammer fra én hunn. En typisk spekkhoggerfamilie er satt sammen av den eldste hunnen i familien, hennes sønner og døtre, og avkommet av hennes døtre.

Båndene mellom familiemedlemmene er sterke, og individer blir sjelden sett vekk fra gruppen mer enn noen få timer av gangen. Ungene blir fostret opp kollektivt av hele flokken.

- I Tysfjorden har vi sett store hanner som svømmer alene med små kalver flere ganger, forteler Vongraven. I denne fjorden overvintrer silda, og derfor er den også et fast tilholdssted for både spekkhoggere og spekkhoggerforskere.

 

Flokken, klanen og samfunnet

Det neste nivået i spekkhoggernes sosiale organisering er flokken; en gruppe individer som stammer fra en felles mor en eller annen gang i relativt nær fortid. Flokkene er mindre stabile enn familiene.

Over flokken igjen finner vi klanen, som er definert av den akustiske oppførselen til flokkene. En klan er satt sammen av flokker som har lignende vokale dialekter.

- Vi kan faktisk kjenne igjen mange flokker på lyden. For eksempel kjenner vi bare en flokk med lyder som går nedover; så når vi hører det, vet vi hvem det er, sier Vongraven.

Det øverste nivået på den sosiale strukturen er et slags samfunn, satt sammen av flokker som regelmessig møter hverandre.

Dreper blåhval og hvithai

Spekkhoggeren dreper ikke bare fisk, men også andre sjøpattedyr, inkludert voksen blåhval. Spekkhoggeren spesialiserer seg gjerne på det byttet som er mest tilgjengelig.

Drap av blåhval er mulig ved at hele gruppen går sammen om angrepet, og presser offeret opp i vannoverflaten. Man har observert spekkhoggere bite ut store stykker av hvalen slik at den blør i hjel. Det er også dokumentert at store hvithaier er blitt tatt av spekkhoggere.

På den sørlige halvkule finnes flere populasjoner med spekkhoggere som har spesialisert seg på fangst av sel. Spesielt spektakulær og kjent er spekkhoggernes fangst av pelssel i Argentina. Her svømmer de nærmest opp på stranda og “snapper” sel fra fjærekanten.

- Vi har identifisert flokker som har spist sel i Norge ved noen anledninger, men der virker ikke som spekkhoggerne i Norge er like spesialiserte som for eksempel utenfor vestkysten av Canada og Nord-Amerika, sier Vongraven.

Spesialiserer seg

Her er det dokumentert ulike grupper spekkhoggere som lever side om side, og som har spesialisert seg på fangst av henholdsvis sjøpattedyr og fisk. Man har klassifisert de forskjellige spekkhoggerne i to raser, og antar at de vil utvikle seg til å bli to arter over tid.

- Noen spiser bare fisk, mens noen spiser bare sjøpattedyr. Fiskespiserne svømmer i større flokker og er fastboende (residents), mens de som spiser sel er færre og lager mindre lyd for ikke å skremme dyrene. De er også mindre forutsigbare når det gjelder bruk av områder, og er såkalte reisende spekkhoggere (transients), forklarer Vongraven.

Sjøpattedyr inneholder ofte høyere nivåer av miljøgifter enn fisk, og man har funnet alarmerende høye miljøgiftnivåer hos spekkhoggerflokkene som i hovedsak tar sjøpattedyr. Dette skjer fordi miljøgifter samles opp gjennom næringskjeden, og fordi sjøpatteyr inneholder mye fett, hvor miljøgiftene lagres. Den samme problematikken er kjent hos isbjørnene.

I Norge spiser man sild

I norske farvann er spekkhoggeren mest knyttet til sild, og den har spesialisert seg på å jage stimer. Den nordatlantiske spekkhoggeren har utviklet en eiendommelig fangstteknikk, såkalt karuselljakt, hvor spekkhoggere ringer inn sildestimen, og gjerne driver den opp mot overflaten. Dette gjøres ved hjelp av slag med halefinnen, utslipp av luftbobler, og ved å “flashe” den hvite undersiden til fiskestimen.

Når stimen er pakket tilstrekkelig i en tett ball, svømmer spekkhoggerne gjennom den, og slår kraftige slag med halefinnen slik at silda rett og slett besvimer av smellet. Den svimeslåtte fisken spises så en for en.

- At spekkhoggeren er en grådig og blodtørstig skapning er bare vås. De har næringsbehov som alle andre arter, og spiser bare det de trenger for å overleve. Når de jakter er de grasiøse, nesten lekne; det er ingen som ser ut som de jobber særlig hardt, sier Vongraven, som selv har svømt smed spekkhoggere.

De kan jage silda opp bratte skråninger, og grupper med hval kan også jage sildestimer mer en 150 meter vertikalt, før de klasker til stimen med halen. En velvoksen hval kan spise opptil 100 kilo sild om dagen, i følge Havforskningsinstituttet.

Vandrer med fiskestimene

I norske farvann vandrer de fleste spekkhoggere i takt med vandringene til sildestammene. De fleste familiegruppene observeres også i sildas overvintringsområder inne i fjordene i Nordland, og på gytefeltene utenfor Møre, men hvalfangere og fiskere har gjort observasjoner som indikerer at hvalene er til stede i alle områder langs Norskekysten og i Norskehavet.

Havforskningsinstituttet har i en lengre periode hatt påmontert satellittsendere på flere spekkhoggere i Lofoten. Instituttet mistet signalet fra den siste hvalen, Elling, for et par uker siden, men forskerne har nå en stor mengde data som skal analyseres. Noe av informasjonen kan du finne på deres nettsider .

Spekkhoggeren er en delfin

Spekkhoggeren (Orcinus orca) hører til familien delfiner (Delphinidae), som består av 17 slekter med til sammen 71 arter. Men spekkhoggeren er ingen klassisk delfin. Den har kortere kjeve, mangler det karakteristiske “nebbet” som er vanlig hos de klassiske delfinene, og snuten er butt. Den har også et redusert antall tenner, og en bredere munn.

Enkelte systematikere klassifiserer derfor dyr som spekkhoggeren og grindhvalen inn i en egen familie - Globicephalidae, men det finnes ingen generell aksept for denne inndelingen.

Spekkhoggeren ble klassifisert av Linnaeus i 1758 som Dephinus orca - demondelfinen. I 1860 ble navnet skiftet til Orcinus orca, i en erkjennelse av at den har karakteristiske trekk som er forskjellige fra de klassiske delfinene.

Staurkval på nordnorsk

I Nord-Norge kalles spekkhoggeren staurkval (den enorme ryggfinnen kan jo ligne på en staur), noe som kanskje er et mer passende navn, siden spekkhoggerne langs Norskekysten ikke ofte blir tatt på fersken mens de hogger spekk - de er tydeligvis mest glad i sild. På engelsk heter spekkhoggerne killer whales eller orcas, etter det latinske ordet orca, som betyr “en slags hval”.

Grovt sett kan man si at spekkhoggeren er svart på ryggen og hvit på magen. På ryggen bak ryggfinnen er det et grått felt (sadel), og videre har den flere avrundede hvite felt. Den har ett bak hvert øye, og ett stort felt på undersiden av underkjevene. Det fortsetter langsetter magen til undersiden av haleroten, hvor det ender i en tretagget gaffel. Undersiden av haleroten er svart, mens undersiden av halefinnen er hvit.

Hannen har en enorm ryggfinne

Spekkhoggerens hode er bredt og avrundet, og kroppen robust. Munnen er bred og har 10-12 par store tenner i henholdsvis under- og overkjeven. Hannene kan bli inntil 10 meter lange og veie maksimalt 10 tonn, hunnen er noe mindre med maksimalt 8,5 meter og 7,5 tonn. Normalstørrelser er fire til seks tonn for hanner og to til tre tonn for hunner.

I tillegg til at hannen har større kropp enn hunnen, har den også større luffer, ryggfinne og halefinne. I motsetning til hunnen, som har en avrundet ryggfinne, står hannens ryggfinne rett til værs, og kan bli opp til 1,8 meter høy. Ingen andre hvaler har så lange ryggfinner.

Lever lenge

I nordøstatlanteren blir hunnene kjønnsmodne når de er rundt 15 år gamle, og drektighetsperioden er på ca 515 døgn. Hunnene føder en unge i gjennomsnitt hvert sjuende år, og er reproduktive i en periode på 20 til 25 år. En hunn kan dermed få fem til seks unger i løpet av livet.

- Hunnen fortsetter å leve etter at hun har sluttet å være fruktbar. Det er få arter i verden hvor dette skjer, og det er typisk for store pattedyr som har utviklet kompliserte sosiale systemer, som for eksempel menneskene, grindhvalene og elefantene, sier Vongraven.

Siden spekkhoggerhunner slutter å være fruktbare når hun er ca 40 år gammel, og kan leve til de blir 80, er det noen av dem som lever halve livet sitt uten å reprodusere. Dette tyder på at de gamle dyrene har en annen funksjon; for eksempel ved å lære opp de unge dyrene.

Fikk skylda for sildekrakket

I Norge var det fangst på spekkhoggere helt frem til 1981, men det ble ikke fanget så mange dyr i året. Fra 1938 til 1981 ble det offisielt skutt 2 452 spekkhoggere. Men da spekkhoggerne fikk skylda for at silda forsvant i 1969, ble det gjort større inngrep. Under sildekrakket drepte man 250-300 hval i løpet av bare noen få måneder flere år på rad.

Og det var slettes ikke spekkhoggerne som hadde skylda for at silda forsvant, det var effektiviseringen av fisket som var årsaken, særlig innføringen av den såkalte kraftblokka som vinsjer inn garnet.

- Dette er bare en til to hvalgenerasjoner siden, og vi tror det fikk dramatiske konsekvenser for flokkene, som vi fremdeles ser effekten av i dag. For eksempel er ikke flokkene vi studerer like tett knyttet sammen som de er i Canada. Det kan tyde på at dyrene ikke helt har funnet tilbake til den gamle flokkstrukturen, eller at den sosiale strukturen i de norkse flokkene har endret seg permanent, sier Vongraven.

Helleristning

I Tysfjord finnes det en 8,5 meter lang fullskala spekkhogger inngravert i fjellsiden over fjorden. Teknikken er annerledes enn de helleristningene som finnes andre plasser i landet vårt, og man mener helleristningen er 9 000 år gammel. Den finnes i et stort felt med andre dyretegninger.

I tegningen peker ryggfinnen til den store hannen feil vei. Man mener dette var fordi forfedrene våre var redde for at tegningen skulle kalle på spekkhoggeren.

De siste årene er det blitt utviklet muligheter for hvalsafari i norske farvann, for spekkhoggeren er safari i Tysfjord i Nord-Norge (spesielt vinterstid) godt etablert og populært.

Linker

Havforskningsinstituttet: The herring - killer whale interaction project
NTNU: Hval i norske og tilstøtende farvann
NTNU: Delfiner

Bilde av helleristning: Dag Vongraven, Norsk Polarinstitutt>

Powered by Labrador CMS