Fjellene på vest-kysten av Svalbard inspirerte i 1596 Willem Barentz til å navngi landet Spitsbergen. I dag er Spitsbergen blitt til navnet på Svalbards største øy.

Det er lett å forstå hva Barentz tenkte: fjellene står spisse til værs så langt horisonten rekker mot nord og sør. Men hvorfor har vi fjell her? Hva slags hemmeligheter skjuler fjellkjeden?

Det er ingen nyhet at det finnes fjell på Svalbard. Men at steinen der har vært med på å danne atskillig større fjellkjeder tidligere, er nok mindre kjent.

Geologer og fjellkjedeforskere var i sommer på øya Prins Karls Forland. Der avdekket vi helt ny viten om våre store fjellkjeder. I løpet av fire uker med feltarbeid i noen av Svalbards mest spektakulære fjellområder gjorde vi funn som viser at denne delen av Svalbard var med på å danne ikke bare en, men flere ulike fjellkjeder gjennom Jordas historie.

Stein med trøkk

Noen av de sterkeste kreftene vi kjenner, finnes i aktive fjellkjeder, og berggrunnen på Prins Karls Forland består av stein som har fått flere harde trøkker gjennom tidens løp. På øya finnes stein dannet av slam og sand som forteller om et forlengst forsvunnet hav. Det finnes også rester etter svære vulkaner som omkranset havet. 

Det forsvunnede havet har et navn: Iapetus eller proto-Atlanteren (i gresk mytologi var Iapetus faren til Atlas). På et tidspunkt forsvant det gamle havet og bunnlagene ble kvernet sammen til marmor, skifer og andre gøyale steintyper under avsindig høyt trykk, som så ble til en fjellkjede. Etter en god geologisk stund forsvant også mesteparten av den fjellkjeden, og vi står igjen med fjerne spor.

Alle disse steintypene er typisk for fjellkjeder. De ble dannet når tektoniske plater dundret inn i hverandre på vei til å danne dagens geografiske opplegg med kontinenter og hav, som egentlig bare er et øyeblikksbilde i en endeløs tidserie.

Ser en milliard år passere

En aktiv fjellkjede fungerer som en svær fabrikk som behandler jordskorpen. I vårt område har vi den kaledonske fjellkjeden, som var på sitt største i slutten av Silur-tida for 420 millioner år siden. Men det vi ser på Svalbard, er at ikke bare den kaledonske, men også andre fjellkjeder av lignende proporsjoner som har satt synlige spor i stein. Både i felten og gjennom analyser ser vi en geologisk utvikling som strekker seg over en milliard år.

Så spørsmålet vi lurer på nå, er hvorfor har Svalbard vært utsatt for så mange av disse gamle fjellkjedene? Hvordan passer geologien på Prins Karls Forland inn i sitt geologiske nabolag rundt dagens Nordatlanter og Polhav?

For å løse slike floker er det nødvendig med feltarbeid. Arbeidet bringer oss fjellkjedeforskere til områder de færreste ferdes: opp breer, over pass og til mange fjellrygger, ofte så lite besøkt at ingen har tatt bryet med å navnsette dem. Utsikten er ofte upåklagelig, både med løftet og senket blikk.

På sporet av gamle fjell og hav

Etter å ha samlet inn observasjoner/data og prøver fra felten kommer arbeidet med analyser. Tilbake i Tromsø har jeg saget steinprøvene opp i små skiver og bruker mikroskopet til å se på de aller minste delene. Håpet er å finne små korn som kan puttes i en maskin som måler alderen til stein.

Akkurat som når det er synlige spor etter flere fjellkjeder og hav i felten, kan jeg også se sporene i mikroskop eller som kjemiske spor i små mineralkorn. Da er det mulig å finne alderen på den opprinnelige steinen og dermed også alderen på den store fjellkjeden, eller kanskje det forsvunne havet. Er det virkelig Iapetushavet vi fant i sommer eller er det et annet, enda eldre hav?

Sammen med data fra feltarbeidet gir laboratoriedata ennå litt mer kunnskap til historien om fjellkjedene på Svalbard og om hvorfor planeten vår har blitt som den har blitt.