Kvinner vinner ikke forskningspriser

Menn vinner 95 prosent av forskningsprisene hvis menn får bestemme. Og når kvinner først vinner, er det ikke for forskningen sin de hedres.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Cornelia Isabella Bargmann, Jane X. Luu, Mildred Dresselhaus og Ann M. Graybiel ble i 2012 de første kvinnene som vant Kavliprisen. Disse fire er blant de svært få kvinnene her i verden som har vunnet en slik pris. (Foto: Heeun Jang/Carlos Munoz-Yague/Eurelios/Science Photo Library/Donna Coveney/MIT)

I forrige uke var fire av de syv vinnerne av Kavliprisen kvinner.

Disse forskerne havnet dermed i eksklusivt selskap sammen med de svært få kvinnene her i verden som  har vunnet utmerkelser for forskning på de harde naturvitenskapene.

Gjennom de 109 årene Nobelprisene i fysikk, kjemi og medisin har eksistert, har kun 15 kvinner vunnet medalje. Foreløpig har ingen kvinner vunnet Abelprisen, en matematikkpris som deles ut i Norge.

Disse eksemplene er del av et større mønster, viser en studie fra USA:

Kvinners forskningsbidrag premieres langt sjeldnere enn menns når forskningspriser skal deles ut. Det gjelder selv om kvinner nomineres til prisene, og skjevfordelingen forverres når menn leder utvelgelseskomiteene.

Da vinner menn hele 95,1 prosent av prisene.

Bare 10 prosent av prisene for forskningen

Forskere fra fire amerikanske forskningsinstitusjoner, deriblant University of Pennsylvania, har gått gjennom forskningsprisene som har blitt delt ut fra 1991 til 2010 av 13 forskjellige vitenskapsselskap, som for eksempel The American Physical Society.

Forskerne har kun tatt med priser for de harde vitenskapsdisiplinene i oversikten, det vil si forskningspriser for naturfagene som fysikk og kjemi, samt teknologi, ingeniørkunst og medisin.

De har sortert rundt 500 separate priser etter hva slags type pris det var, og delt opp i priser for forskningsresultater, for unge forskere, for undervisning eller formidling, og såkalte ”service awards”, som er priser for eksempel for bidrag med laboratoriearbeid, eller for lang og tro tjeneste generelt.

Kvinner har vunnet om lag 15,5 prosent av de 500 utdelingene, viser analysen. Kanskje ikke så verst, når kvinner utgjorde omtrent 20 prosent av de nominerte, men tallene skjuler store ulikheter i hva slags type pris som deles ut til kvinner:

Når kvinner først får priser, er det ikke for den harde forskningen, men heller for undervisning eller tjenestepriser. 32,2 prosent av undervisningsprisene og 37,1 prosent av tjenesteprisene gikk til kvinner.

Bare 10 prosent av de rene forskningsutmerkelsene gikk samme veien.

Denne oversikten viser hvor få kvinner som faktisk har vunnet en Nobelpris for enten fysikk, kjemi, medisin eller økonomi. (Foto: (Bilde: Girona7/Wikimedia Creative Commons/forskning.no))

– Ikke overraskende

Totalt sett var det åtte ganger mer sannsynlig at en mann vant en ren forskningspris enn at en kvinne gjorde det, og omtrent tre ganger så sannsynlig at en ung mannlig forsker vant en pris for fremadstormende forskning enn at en kvinne gjorde det.

Kjønnsskjevheten i forskningen har vært kjent lenge, og kalles Matilda-effekten, etter kvinneaktivisten Matilda J. Gage, som først skrev om den.

Et kjent tilfelle er den østerriksk-svenske fysikeren Lise Meitner. Hun arbeidet på teamet som oppdaget fisjon, som hennes mannlige kollega Otto Hahn fikk Nobelpris for.

I dag er det bred aksept for at Meitner burde vært blant vinnerne av den prisen, men at hennes kjønn gjorde at hun ble oversett.

- Ikke overrasket over tallene

Gerd Bjørhovde er professor ved Universitetet i Tromsø og leder for Komité for kjønnsbalanse i forskning. Hun er ikke overrasket over funnene i den nye studien.

– Jeg synes det er veldig fint at det lages slike studier, for vi trenger tall og statistikk. Jeg skulle ønske vi hadde enda mer av det i Norge.

Bjørhovde har arbeidet med likestilling i forskningen siden 2007, og sier det er en langsiktig jobb å øke kvinneandelen, enten det gjelder prisutdelinger, tilsetningssaker eller professoropprykk.

– Det er en mannsdominans som gjennomsyrer mye av forskningsverdenen. At kvinner gjorde det bedre når det gjaldt service- og undervisningspriser kan tyde på at man kanskje forsøker å kompensere, å ”sukre pillen” litt, sier hun.

“Kvinnepriser” dekker over ulikheter

Lise Meitner (t.v.) var sterkt delaktig i oppdagelsen av fisjon, men ble oversett av Nobelkomiteen. Prisen gikk heller til Meitners kollega Otto Hahn (t.h). (Foto: DoE Office of Public Affairs/Wikimedia Creative Commons)

Flere av vitenskapsselskapene i denne studien har forsøkt å bøte på problemet, blant annet med å opprette egne priser som kun kan gå til kvinner. Disse kan imidlertid gjøre vondt verre, mener forskerne:

– Kvinnepriser kan kamuflere underrepresentasjonen ved å blåse opp vinnertallene for kvinner og dermed skape et inntrykk av at det ikke er noen skjevhet, skriver de i studien.

I et vitenskapsselskap fra studien vant kvinner 22 av de 108 prisene som ble delt ut mellom 2001 og 2010. Det utgjør 20,4 prosent, og virker ikke så galt.

Men 10 av de 22 prisene i den oversikten er priser der kun kvinner har mulighet til å vinne.

Tas det med i statistikken, faller kvinneandelen i dette ene vitenskapsselskapet til bare rett over 12 prosent av totalen.

Flaskehalsteorien stemmer ikke

Forskerne spekulerer i om dette er et problem som er på vei ut. Tross alt har det svært lenge vært flere mannlige forskere totalt, og at de dermed får en stor del av utmerkelsene er sånn sett naturlig.

Kanskje vil skjevheten rette seg selv når flere kvinner har drevet på lenger?

Forskerne tror imidlertid ikke dette er et slikt flaskehalsproblem. Selv om det var flere kvinner som mottok forskningspriser i andre halvdel av tidsperioden studien dekker, ble det nemlig delt ut færre priser for kvinners faktiske forskning på 2000-tallet enn på 1990-tallet.

Økningen skjedde heller som nevnt innen formidlings- og undervisningsprisfeltet.

Det stemmer dårlig med flaskehalsteorien, skriver de fire forskerne. Den skulle tilsi at det hadde vært en jevn økning på alle felt. Bjørhovde mener det er en farlig tanke å anta at dette ordner seg av seg selv.

– Man hører det en del i medisinermiljøene - at her er det så mange kvinnelige studenter at det nå vil gå av seg selv å få kjønnsbalanse. Men egentlig går det ganske tregt å få opp andelen kvinner i toppstillinger, også der, sier hun.

– Hvis man tenker at dette bare er en treghet, at nå skjer gjennombruddet om et år eller to år, så senker man fokuset – ”vi trenger jo ikke tenke på det, for det skjer automatisk”. Jeg vil advare mot å tenke sånn.

Må inn, og helt mer enn én

Det er imidlertid mulig å gjøre noe med skjevfordelingen, skriver forskerne i studien som er publisert i Social Studies of Science:

Først og fremst viste det seg at det å ha kvinner i vurderingskomiteen økte kvinneandelen av vinnerne med nesten det firedobbelte. Dermed kan det være en idé å ha et krav til en viss kjønnsbalanse når de nominerte skal vurderes, foreslår forskerne.

Særlig ser det ut til å være viktig å ha kvinnelige ledere av komiteene.

Én naturlig forklaring på det er at både kvinner og menn gjerne har størst nettverk av folk med samme kjønn. Dermed strekker menn seg ut til mannlige kolleger når de skal ha tips og innspill om hvem som bør få forskningsprisen det året, og de får tips om menn som svar.

Kavliprisenes utdelingskomiteer har alle minst ett kvinnelig medlem. En slik kjønnsbalansen har dessuten vist seg å være effektivt i noen tilfeller her i Norge – med et lite forbehold:

– Hvis den ene kvinnen i komiteen er bevisst hvilke mekanismer som er i sving, og orker å ta kampen, så kan det hjelpe å ha en kvinne med. Men det sies ofte at bare én lett kan bli et gissel, og at man må ha minst to for at det virkelig skal skje noe, sier Bjørhovde.

Kilder:

A. E. Lincoln m.fl. (2012) The Matilda Effect in science: Awards and prices in the US, 1990s and 2000s. Social Studies of Science, publisert 20. februar 2012

Powered by Labrador CMS