Den 11. mars i 2011 rammet et kjempejordskjelv vestkysten til Japan. Skjelvet utløste en tsunami som skyldte inn over øystaten, og sannsynligvis døde mer enn 16 000 mennesker i ødeleggelsene.
Hele verdens oppmerksomhet ble også rettet mot atomkraftverket Fukushima Daiichi som ligger helt nede ved sjøen på vestkysten.
Flodbølgen gjorde store skader på kraftverket, og kjølingssystemet brøt sammen. Radioaktivt materiale lakk ut i området rundt kraftverket og ut i havet.
Myndighetene satte i gang en storstilt evakuering rundt atomkraftverket, og rundt 200 000 mennesker ble sendt vekk fra området i dagene etterpå.
Men hvor mye av dette radioaktive materialet har endt opp i fisken som lever i innsjøer og i havet rundt Japan? Og hva er det egentlig denne radioaktive forurensningen betyr for oss mennesker, som eventuelt skal spise fisken?
– De er ekstremt opptatt av radioaktiv forurensning av fisk i Japan, sier Lavrans Skuterud til forskning.no. Han er seniorforsker ved Statens strålevern.
Japanske helsemyndigheter har prøvd å spore radioaktive isotoper i både saltvanns- og ferskvannsfisk i årene etter ulykken, men måleresultatene har vært veldig sprikende.
Denne artikkelen i tidsskriftet Science sier at de radioaktive nivåene i fisk som lever på havbunnen ikke hadde sunket ett år etter ulykken. Annen forskning har vist at forurensningen i den japanske fisken har rast nedover i de siste årene.
Nå har en japansk forskergruppe prøvd å lage en metode for å undersøke hvor mye radioaktiv forurensning som har endt opp i forskjellige typer fisk. Resultatet er publisert i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS).
Forskerne har kommet frem til at det meste av fisken egentlig er lite forurenset, og at sannsynligheten for å få i seg fisk som er over de japanske grenseverdiene er veldig lav. Det er bare noen få ferskvannsfisk og –skalldyr som kan være i nærheten av de japanske grensene.
Radioaktiviteten kommer av isotoper av cesium, kalt cesium-134 og cesium-137. Dette er stoffer som lakk ut av Fukushima-reaktorene etter ulykken.
Men hva er disse grenseverdiene, og hva betyr det egentlig for forbrukerne som skal spise denne fisken?
Fisk er en viktig del av det japanske kjøkkenet. Dette er tunfisk-markedet for grossister i Tokyo. (Foto: Toru Hanai/Reuters/NTB Scanpix)
Lave grenser
I Japan er det ikke mye som skal til før varsellampene blinker.
– De har valgt å ha veldig strenge grenseverdier i Japan, sier Skuterud til forskning.no.
Annonse
Forskerne bak den nye artikkelen har nesten ikke sett noen prøver som går over 100 Becquerel (Bq) per kilo fisk, som er den japanske grensen. I Norge er denne grensen satt til 600 Bq per kilo fisk.
Til sammenligning har bananer en naturlig radioaktivitet på rundt 100 Bq per kilo. Bananer inneholder små mengder av den radioaktive isotopen kalium-40.
Becquerel er måleenheten som sier hvor mye radioaktivitet som er tilstede, for eksempel i fiskekjøttet. Det finnes ulike naturlige radioaktive stoffer i fisk, men grenseverdien i den japanske fisken som forskerne har studert, kommer fra fra cesium-isotopene.
De norske kostholdsrådene sier at vi helst ikke skal bli utsatt for mer stråling enn det som tilsvarer 80 000 Bq med radioaktivt cesium i året. Grensen er lavere for småbarn og gravide kvinner.
Hvis vi hadde spist fisk med 100 Bq per kilo, betyr det at du må spise 800 kilo fisk i året for å nå denne grensen, hvis vi ser bort ifra annen stråling. Det er 2,2 kilo fisk om dagen.
Liten årsdose
De fleste norske forbrukere ligger langt under den anbefalte grensen på 80 000 Bq i året, ifølge matportalen.no.
– Hvis du blir utsatt for hundre årsdoser i løpet av et år, vet vi at det kan være helseskadelig, sier Lavrans Skuterud ved Statens strålevern.
– Det er ikke sannsynlig at du får helseskader hvis du kommer over 80 000 Bq i året, men vi kan ikke utelukke det heller ut fra det vi vet om hvordan stråling virker på cellene våre.
– Vi kan sammenligne det med fartsgrensen på veier. Det er større risiko jo fortere vi kjører, men vi har ingen garanti mot ulykker fordi om vi kjører godt under fartsgrensen heller.
Derfor er grensen satt såpass lavt. Egentlig kommer svært lite av strålingen vi blir utsatt for fra mat. Det meste kommer fra bakken og verdensrommet i form av kosmisk stråling. Et besøk til tannlegen hvor du tar røntgen er også en stor del av den årlige dosen, ifølge denne presentasjonen.
Etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 fikk vi en del radioaktiv forurensning i Norge. Det gikk også hardt utover ferskvannsfisk som levde i noen fjellvann, og de ble utsatt for de samme cesium-isotopene som lakk fra Fukushima-reaktoren.
– Da kunne det være opp mot 20–30 000 Bq per kilo i denne fisken, forteller Skuterud.
– Hva skjer hvis man spiser denne fisken?
– Det får ikke noen direkte konsekvenser. Det tar en stor bit av den årlige dosen, og det er heller ikke anbefalt at man spiser mat som inneholder mer enn 20 000 Bq per kilo.
Cesium-isotoper blir ikke i kroppen, og du blir bare utsatt for stråling i perioden da partiklene er inne i kroppen.
Skuterud synes at den nye, japanske artikkelen gir en grei oversikt, men at det ikke har så mye praktisk betydning.
– Det er snakk om ganske små verdier, og det har ikke så stor praktisk betydning.
Han er mer opptatt av langtidseffektene av selve evakueringen av Fukushima-området. Skuterud har selv vært i området for å hjelpe til med løsninger på konsekvenser etter ulykken.
– Det er fortsatt en del områder rundt Fukushima hvor folk ikke har kunnet flytte tilbake til enda, og det fører til mange problemer for de som bodde der.
Annonse
Blant annet har folk måtte gi opp butikkene og jobbene sine, og de har til og med måttet tåle stigmatisering for å ha blitt «bestrålt» da ulykken skjedde, skriver han på sin blogg.
Skuterud etterlyser mer fokus på hvordan det egentlig går med alle de som fortsatt ikke har kunnet flytte hjem.
Referanse:
Hiroshi Okamura mfl: Risk assessment of radioisotope contamination for aquatic living resources in and around Japan. PNAS, mars 2016. DOI: 10.1073/pnas.1519792113. Sammendrag.
