Ekspertene har lenge debattert fisk og fosterutvikling. Forskning har vist at omega-3-fettsyrer fra fiskemat er gunstig for barnet som vokser i mors mage.

Men fisk er også en kilde til miljøgifter som kan ha negative effekter, for eksempel på utviklinga av nervesystemet til fosteret.

I USA kombinerer FDA sine oppfordringer om å spise mer fisk med en advarsel: Gravide bør ikke spise mer enn tre fiskemåltider i uka igjennom svangerskapet.    

Norske helsemyndigheter har derimot ingen øvre anbefalt grense.

Men nå kommer altså en stor studie med data fra 11 land, som peker mot en ny uheldig konsekvens av store mengder fisk i mors kosthold.

Kan skyldes miljøgifter

Resultatene viser at mødre som hadde spist fisk mer enn tre ganger i uka igjennom svangerskapet fikk barn som oftere vokste raskt, og som hadde større risiko for overvekt eller fedme både ved fire og seks års alder.

Dette kan skyldes at fisken inneholder miljøgifter som påvirker utviklinga til fosteret.

• Les også: Finnes det en x-faktor bak fedmeepidemien?

– Dette er et signal om at også de norske anbefalingene til gravide bør vurderes på nytt, sier seniorforsker Merete Eggesbø ved Folkehelseinstituttet, som en av forskerne bak den nye, internasjonale studien

– Men det er viktig at dette gjøres som ledd i en helhetlig risikovurdering. Det er bra å spise fisk, men ikke for mye.

Eggesbø viser til at det er Helsedirektoratet som må ta stilling til hvilke anbefalinger som skal gis.

Mer for jenter

Forskerne har undersøkt data fra 15 ulike studier som har fulgt til sammen 26 000 gravide kvinner og barna de fikk. Den norske HUMIS-studien var en av dem.

Det var stor variasjon i fiskespising mellom folk, men også mellom landene. I Nederland spiste den typiske deltageren bare et halvt fiskemåltid i uka, mens spanjolene spiste mellom fire og fem måltider.

Men både i Nederland og i Spania økte risikoen for rask vekst og overvekt hos barna, dersom mora hadde spist mer enn tre måltider med fisk i uka. I gjennomsnitt økte risikoen med rundt 20 prosent, og mer for jentebarn enn for guttebarn.

Tydelig tendens

Eggesbø mener det er en styrke at studien har data fra så mange land. Da øker sannsynligheten for at resultatene er reelle og ikke skyldes andre underliggende livsstilsfaktorer.

- Vi vet for eksempel at høyt utdannede ofte spiser mer fisk, forteller hun.

Samtidig er det godt kjent at det ofte er mindre fedme i nettopp grupper med høy utdanning. I en enkelt undersøkelse fra ett land kan den reelle effekten forstyrres av slike underliggende mønstre.

Men mønstrene er sjelden like i alle land. I Norge er det for eksempel ikke bare høyt utdannede som spiser mye fisk, og i Spania er fiskespising generelt mye vanligere i hele befolkningen.

Når forskerne sammenlignet data fra mange ulike land, ble det dermed lettere å se om det faktisk fantes noen helseeffekt av selve fisken.

– En annen styrke ved studien er at resultatene var svært konsistente på tvers av land. Da øker også sannsynligheten for at dette er en reell effekt, sier Eggesbø.

– Grundig arbeid

Professor Anders Goksøyr ved Universitetet i Bergen forsker selv på miljøgifter, men har ikke vært involvert i den internasjonale studien. Han mener den er solid.

– Den fremstår som et grundig og omfattende arbeid, publisert i et ledende tidsskrift med strenge krav til metode og dokumentasjon, sier han.

– Dette er viktige data som vi ikke kan ignorere. Resultatene gir grunn til å tenke seg om i forhold til kostholdsråd knyttet til fisk.

Da Vitenskapskommiteen for mattrygghet (VKM) vurderte nytten og risikoen ved fisk i kostholdet i 2014, konkluderte de med at det ikke var noen grunn til at gravide skulle begrense inntaket av fisk.

Selv mennesker som spiser mye fisk får ikke i seg skadelige mengder med dagens nivåer med PCB, dioksiner og kvikksølv i fet og mager fisk, sluttet VKM.

Goksøyr stiller seg kritisk til denne slutningen, og mener de nye resultatene viser at saken bør revurderes.

– Ikke aktuelt

Janneche Utne Skåre, leder av arbeidet med VKMs nytte- og risikovurdering, synes imidlertid ikke at den nye studien rokker ved konklusjonene fra 2014.

Studiene som var tilgjengelig da viste at økt fiskespising opp til tre-fire måltider i uka gir en positiv effekt i utviklingen av barnets nervesystem, sier hun.

– De som spiser lite fisk, det vil si mindre enn tilsvarende ett fiskemåltid i uken, kan gå glipp av helsefordelene.

Skåre mener at råd om en øvre grense for fiskespising ikke er så relevant, fordi svært få gravide spiser over tre fiskemåltider i uka igjennom svangerskapet.

– Etter hvert som ny kunnskap kommer, vil det kunne være aktuelt å se på dette på nytt, sier hun.

Trolig koblet til miljøgifter

Det er ingen tilfeldighet at forskere leter etter en sammenheng mellom fisk og fedme.

Goksøyr forteller at tidligere undersøkelser på både celler og dyr viser at såkalte persistente organiske miljøgifter – POPer – i fisk kan føre til økt fettlagring. Både han og Eggesbø mener det er sannsynlig at nettopp miljøgifter står bak vekteffekten i den nye studien også.

Men dette er foreløpig bare en hypotese.

Denne typen studier kan nemlig ikke si noe helt sikkert om hva som fører til hva. Kanskje har folk som spiser mye fisk en litt annen livsstil enn de som spiser lite – noe som i sin tur gir utslag på barnas vekt.

I tillegg var det ikke gode nok data til å kunne si om det var forskjell mellom ulike typer fisk – som fet og mager fisk, eller saltvannsfisk og ferskvannsfisk.

– Resultatene bør dessuten bekreftes av andre forskere, og i andre datasett, sier Eggesbø.

Likevel gir den nye studien grunn til å være forsiktig med å spise store mengder fisk når man er gravid, sier hun, men presiserer at hun uttaler seg på egne vegne og ikke som representant for Folkehelseinstituttet.

– Og her er det viktig å få fram nyansene.

– Fisk inneholder mange næringsstoffer som er viktig for fosteret og det er derfor bra å spise fisk. Både for lite og for mye er uheldig.

Referanse:

Nikos Stratakis m.fl., Fish Intake in Pregnancy and Child Growth A Pooled Analysis of 15 European and US Birth Cohorts, JAMA Pediatrics, februar 2016, doi:10.1001/jamapediatrics.2015.4430.