Det er flott med en lang, slank hals, synes vi mennesker. Det gjorde tydeligvis også en hel del reptiler som levde i havene for flere hundre millioner år siden.

I løpet av de siste 200 årene har vitenskapsfolk spadd opp skjelettet av en hel haug forskjellige medlemmer av protorosauriaordenen, med en betydelig avstand fra hodet til resten av skrotten.

Hos arten Tanystropheus longobardicus, som ble oppdaget i 1850-årene, kunne halsen for eksempel bli dobbelt så lang som resten av kroppen. Men hva var egentlig vitsen med hode på stilk? Akkurat det spørsmålet har opptatt en hel del forskere fra paleontologiens barndom og fram til i dag.

Nå mener imidlertid et team av engelske forskere at de vet svaret.

Suuuuuug!

Problemet med å jakte i det våte element, er at du hele tida skyver ei hel bølge av vann foran deg. Ethvert bytte med refleksene i orden vil oppdage trykkbølga di før du er framme, og dermed stikke av gårde så fort finnene kan flappe.

Dagens fisk og skilpadder bruker munnen for å kompensere for bølgen. I det de bestemmer seg for å glefse til, spretter smella opp på vid vegg, slik at vannet foran kjeften suges inn, med trykkbølge og bytte og det hele.

Nå tror kinesiske og amerikanske forskere at de forhistoriske øglene benyttet seg av en utvidet versjon av den samme teknikken: de sugde hele halsen full av
vann i det de skjøt hodene forover i et angrep. Dragsuget innefra den lange halsen kan ha vært stort nok til å svelge både trykkbølgen og eventuelle stakkarer i veien.

I tillegg var nok den lange halsen en sleip måte å gjemme unna en ganske diger kropp, tror forskerne. I grumsete vann ville nok ikke byttene ta rovreptilet for annet enn en middels fisk. Idet den klumpete kroppen i enden av halsen kom til syne, var det antageligvis allerede for sent.

Nytt funn

Den nye teorien ble til mens et team av forskere undersøkte et reptilskjelett som paleontologene nylig børstet fram fra det kinesiske jordsmonnet. Knoklene stammet fra triasperioden, og tilhørte en ekstra langhalset utgave av protorosauriaordenen.

I motsetning til Tanystropheus longobardicus’ 12 virvler, har den nye Dinocephalosaurus orientalis 25 virvler i halsen, med forlengede halsribben stikkende ut. Når dyret spilte ribbene utover, ble det nok plass til en god del vann der inne.

- Dette er viktig forskning, fordi vi endelig kan forklare den funksjonelle betydningen av den rare, lange halsen, sier Olivier Rieppel i ei pressemelding. Han er professor ved Chicago’s Field Museum og en av forskerne bak teorien.

- Det tillater et nærmest perfekt angrep på byttene, som vanligvis bestod av skvetne fisk og blekksprut.

Det skulle vel gi en helt ny mening til uttrykket ‘å komme halsende’, tenker jeg.

Referanse:

C. Li, O. Rieppel, M. C. LaBarbera, A Triassic Aquatic Protorosaur with an Extremely Long Neck, Science, Vol 305, Issue 5692, 1931, 24. september 2004.

Lenker:

Science: Sammendrag av artikkelen