Robotravn lurer andre fugler

Robotravnen ligner en fugl av kjøtt og fjær så mye at den har narret de ellers fortreffelige øynene til en hauk.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Video: UMD Robotics

Forskere har skapt en robotfugl som er så virkelighetstro at den faktisk kan narre en hauk. Hauken fikk nemlig øye på den kunstige fuglen og gikk til angrep, skriver LiveScience.

Fuglen er utviklet på Maryland Robotics Center. Den er produsert av karbonfiber, 3D-printet lettvektsplast – og så litt folie til hale og vinger. Den har fått navnet Robo Raven.

Designet er inspirert av fugler

Den nåværende modellen har vært under utvikling i seks år. Det har tatt ekstra lang tid fordi hver liten feil i prototypen har gjort at roboten styrtet og ble ødelagt.

Men nå er man altså kommet fram til et design som kan narre selv det skarpeste falkeblikket.

Vingene på Robo Raven kan bevege seg uavhengig av hverandre – akkurat som virkelige fugler.

Mens noen fugler forsøker å fly i formasjon med Robo Raven, er rovfuglene mer fiendtlig innstilt. (Foto: Colourbox)

Et normalt fugleskjelett er svært lett fordi det er hult, og den kunnskapen har forskerne benyttet seg av. Skroget på den mekaniske ravnen består av et hult karbonfiberskjelett.

Andre fugler blir lurt

Roboten er delvis finansiert av U.S. Army Research Laboratory. Her har man gjentatte ganger sett hvordan Robo Raven har lurt andre fugler. Måker og andre fugler har nemlig forsøkt å fly inn i en formasjon ledet av den kunstige fuglen.

Rovfuglene er derimot ikke så vennlig innstilt. De går faktisk til angrep, forteller en av ingeniørene fra det militære området i Maryland, John Gerdes til Military.com:

– De dykker ned og angriper ovenfra. Deretter flyr de typisk vekk.

Men nå er det jo ikke slik at man bruker over et halvt tiår på å utvikle en robotravn bare for å narre andre fugler. I området ved Maryland er man nemlig i gang med å undersøke om Robo Raven kan brukes til overvåking og andre militære oppdrag.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS