Spøkelsesinsektene, bedre kjent som pinnedyr eller vandrende blader, er noen merkelige skapninger. Noen av dem ser ut som kvister, og noen av dem klarer tydeligvis seg fullstendig uten mannfolk.

Minst fem av spøkelsesinsektartene kalt timimaer har nemlig ”jomfrufødsler” som standard fremgangsmåte. I slike tilfeller, som kalles aseksuell eller ukjønnet reproduksjon, produserer hunnen en genetisk klone av seg selv, uten at det er noen hann tilstede som befrukter eggene hennes.

Mange biologer mener en slik form for reproduksjon må være en evolusjonær blindvei, fordi artene ikke lenger har mulighet til å blande to sett med gener i den nye generasjonen. Slik genblanding trengs for at nye og potensielt fordelaktige mutasjoner kan oppstå, og dermed antar forskerne at aseksuelt reproduktive arter vil dø ut relativt kjapt.

• Les også: Sex er et våpenkappløp

Men den pinnelignende kryperen utfordrer nå den antagelsen. Disse damene har nemlig klart seg helt fint uten pinnemenn i en million år. Dermed er timemaene de lengstlevende aseksuelle insektene vi kjenner til.

Fem arter er over 500 000 år gamle

Forskerne, ledet av Tanja Schwander ved Simon Fraser University i Canada, har gjort genetiske undersøkelser av insektene, og på den måten funnet ut når timemaene delte seg i forskjellige arter.

Resultatene viser at fem av artene er eldgamle, og har eksistert i mer enn 500 000 år. To av artene var enda elder:

– Bevisene peker mot at Timema tahoe og Timema genevievae har eksistert i over en millioner år uten sex, sier Schwander til BBC.

– Dette støtter opp om det voksende bevismaterialet for at aseksualitet ikke nødvendigvis fører til en rask død for artene.

Kan være fordel i stabilt miljø

Fossilfunn har tidligere vist at både muslingkreps og de mikroskopiske bdelloide hjuldyrene også har eksistert lenge uten å nyte en kjapp hyrdestund.

• Les mer: 40 millioner år uten sex

(Det er forøvrig ikke det eneste området der muslingkrepsen har spesielle sengeegenskaper. Les bare her: Miniskalldyr med gigasperm.)

– Kjønnet formering har en stor kostnad, i og med bare halvparten av individene i bestanden reproduserer, forklarer Nils Christian Stenseth, leder for Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved Universitetet i Oslo.

Det produseres altså ”dødvekt”: hanner. Uten slike ville bestanden vokst langt raskere, i og med at samtlige individer hadde kunnet få unger.

Lever arten i et miljø som forandrer seg ofte og mye, vil kostnaden ved seksuell reproduksjon kunne oppveie ulempene, fordi sex gir mulighet for større evolusjonære tilpasninger til miljøet.

– Om miljøet derimot er forholdsvis stabilt, vil det være motsatt. I slike tilfeller kan aseksuell reproduksjon være den best tilpassningsdyktige reproduksjonsformen, sier Stenseth.

Vet fortsatt ikke hvorfor

Timemaene lever kun i de vestlige delene av Nord-Amerika, og har kanskje ikke blitt utsatt for så store påvirkninger fra omgivelsene at sex har blitt verdt bryet. Om det er et stabilt miljø som har latt damene råde, eller om det kan være en annen, ukjent forklaring på fenomenet, vet forskerne imidlertid ikke for sikkert ennå.

Schwander sier til BBC at hun og resten av forskerteamet nå er i ferd med å undersøke hvorfor timemaene har klart seg så lenge, på tross av de negative konsekvensene slike arter er forventet å råke på.

Studien er publisert i tidsskriftet Current Biology.

Kilde:

T. Schwander, L. Henry og B.J. Crespi: Molecular Evidence for Ancient Asexuality in Timema Stick Insects Current Biology, vol. 21, nr. 13, side 1129-1134 (les sammendrag)