En ny undersøkelse av storani (Crotophaga major) i Panama viser at de finner sammen i felles rede, selv om de ikke er i slekt med hverandre.

På den måten kan de forsvare seg bedre mot slanger og andre rovdyr som mesker seg på egg og fugleunger.

De gjør felles front, og mobber inntrengerne bort med skrik og flaksing.

Undersøkelsen er gjort av Christina Riehl fra Princeton University og Max Planck-instituttet for ornitologi.

Hun har gentestet fuglene og fulgt dem gjennom flere generasjoner ved å merke egg og fugleunger.

Fugle-kollektiv

For første gang er det slått fast genetisk at fuglene som deler rede, sjelden er i slekt. Likevel er de tett knyttet til hverandre i rugesesongen.

De deler på å forsvare territoriet og på å ruge og mate fugleungene.

De ser faktisk ikke forskjell på egne og andres egg og unger, forteller Riehl i artikkelen i tidsskriftet Proceedings of The Royal Society B.

Riehl har også sett hvordan fuglene har ”fester” med fellessang, som trolig setter i gang eggleggingen og binder gruppen sammen.

Sammen tross ulike gener

At grupper som er i slekt har en fordel av å slå seg sammen, er bedre kjent. Hvis du hjelper slektninger, vil du til en viss grad spre dine egne gener, delvis slik som når du får egne barn.

Denne mekanismen finnes altså ikke hos storanien, som ikke er i slekt. Men likevel er fordelene ved felles beskyttelse større enn ulempene ved å dele rede.

Egg-sabotasje

For ulemper finnes også. Storaniene er ikke bare snille med hverandre. Mødrene vil gjerne ha sine egne egg klekket ut, og kaster ut eggene til de andre mødrene fra redet.

Dette er ikke så ille som det høres ut. Mødrene slutter nemlig med denne oppførselen når de har verpet sitt eget, første egg. Trolig vil de ikke risikere å kaste ut sine egne egg ved et uhell, mener Riehl.

Det betyr i praksis at den moren som legger egg først, må ta den verste støyten og mister flest egg. Hun må derfor legge enda flere egg for å oppveie tapet. Det klarer hun, men det koster tid og krefter.

Likevel, mødrene i et bokollektiv skiftes om å være først og sist. Det er ikke noen vanlig hakkeorden eller dominansstyring fra hannene, slik som hos andre arter.

To og to vanligst

Størrelsen på gruppen varierer. Nesten ingen par bygger rede alene. Rundt to tredjedeler går sammen i to og to par, mens en tredjedel danner grupper på tre par.

Opptil fem par i et rede kan forekomme, men det er sjelden. Jo større gruppen er, desto flere egg mister nemlig den første verperen.

Denne omkostningen balanseres tydeligvis best mot felles beskyttelse når to og to par slår seg sammen.

Referanse:

Christina Riehl: Living with strangers: direct benefits favour non-kin cooperation in a communally nesting bird, Proceedings of The Royal Society B, doi:10.1098, 10.11.2010