En jeger finner en forlatt ulveunge. Han tar den med seg hjem til familien. De passer på den, og gjør den til en del av familien.

Ideen slår an hos flere i jaktsamfunnet, og etter hvert begynner de tamme ulvene å formere seg. De første ulvelignende tamme dyrene ser dagens lys.

Eller en ulveflokk interesserer seg for leiren til menneskene fordi de finner bein og rester etter det folkene har spist.

Ulvene som tør nærme seg og går best sammen med menneskene får en fordel, og gir egenskapene videre til sine valper. Etter hvert blir dette ulver med en større tilbøyelighet til å bli tamme.

Canis lupus familiaris

Ett eller annet sted i Europa eller Asia ble de første ulvene venner med de lange tobeinte, og etter hvert ble disse tamme dyrene til hunder.

Vi vet ikke hvordan, og heller ikke hvor. Det kan ha skjedd flere steder, på ulike måter, og på forskjellige tidspunkt.

Forskerne vet at bestemte trekk utviklet seg hos de tamme ulvene, men de vet ikke hvilke trekk, eller hvordan denne seleksjonen skjedde.

Forskerne vet også at dette skjedde i Europa eller Asia, fordi det er fastslått at hunder (Canis lupus familiaris) stammer fra de eurasiske gråulvene (Canis lupus).

Oppfatningen i dag er at dette skjedde for mellom 15 000 og 40 000 år siden.

Landsbyhunder

I 2002 ble det offentliggjort forskningsresultater som tydet på at de første hundene kom fra Øst-Asia. Peter Savolainen fra Kungliga Tekniska högskolan og kollegaene undersøkte 654 hunder fra hele verden og analyserte deres arvestoff.

De konkluderte med at den genetiske variasjonen var høyest hos hundene fra Øst-Asia, og at hunden altså mest sannsynlig stammet derfra.

- Det virker som det har vært en enighet i fagmiljøet om Øst-Asia, sier Morten Bakken, professor ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap ved Universitetet for miljø-og biovitenskap.

I et nytt forskningsarbeid går det imidlertid frem at en viktig feil kan ha blitt begått i Savolainens undersøkelse. I utvelgelsen av hunder kom det nemlig med mange landsbyhunder fra Øst-Asia, men få landsbyhunder fra andre regioner.

Like stor variasjon

Nå har et team av forskere gjort en ny studie som ser på den genetiske variasjonen hos afrikanske landsbyhunder, og konkluderer med at den genetiske variasjonen er like stor her. Studien er publisert i tidsskriftet PNAS.

Dermed ser det ut til at det vi trodde vi visste faktisk kan være feil. Forskerne mener forklaringene er at de afrikanske landsbyhundene er en mosaikk av innfødte hunder som stammer fra bikkjene til mennesker som migrerte til Afrika på et tidlig stadium.

- Det er de nye avanserte genetiske analysemetodene som gjør at vi får denne nye kunnskapen, kommenterer Bakken, som presiserer at han er ekspert på hundeadferd og ikke på hunders biologiske opprinnelse.

Bryllupsreise

Forskergruppen bak den nye studien har analysert blodprøver fra 318 halvville landsbyhunder i Egypt, Uganda og Namibia. Fokuset på afrikanske hunder kom fordi hovedforfatterens bror og kona hans reiste dit på bryllupsreise og samlet inn alle blodprøvene.

Årsaken til at forskerne ville se på landsbyhunder, er at slike hunder har mye mer genetisk variasjon enn hunder som er mer preget av avl.

Det kan altså hende at Savolainen egentlig målte en større genetisk variasjon hos landsbyhunder kontra andre hunder, og ikke en større genetisk variasjon hos østasiatiske hunder generelt.

Vil studere flere landsbyhunder

På grunn av den store genetiske variasjonen er det også sannsynlig at landsbyhundene bærer med seg mer informasjon om hvor verdens kjøtere egentlig stammer fra.

Konklusjonen om Øst-Asia som opprinnelsessted ser ut til å ha blitt trukket for raskt. Det betyr ikke at hundene ikke kommer herfra, men at de like gjerne kan komme fra andre steder i Europa og Asia, hvor mennesker og gråulver har levd side om side.

Neste skritt i forskningsarbeidet er å studere gatehunder og landsbyhunder i Europa og Asia, for å finne de områdene hvor den genetiske variasjonen faktisk er størst.

Fra Afrika eller ikke

Forskerne bak den nye studien så også på hunderaser som skal ha afrikansk avstamming, som persisk mynde, basenji, rhodesian ridgeback og faraohund.

Dataene ble sammenlignet med ikke-afrikanske hunder som gatehunder fra Puerto Rico, og ikke-rasehunder i USA.

Persisk mynde deler for eksempel arvestoff med moderne landsbyhunder fra Egypt, og det samme gjør den afghanske mynde, på tross av navnet.

Basenji er genetisk sett veldig lik enkelte namibiske og ugandiske landsbyhunder.

Men faraohund og rhodesian ridgeback har lite til felles med afrikanske innfødte hunder, og forskerne antyder at disse to rasene ikke har afrikansk opprinnelse.

Lenker:

Peter Savolainen, Ya-ping Zhang, Jing Luo, Joakim Lundeberg og Thomas Leitner; Genetic Evidence for an East Asian Origin of Domestic Dogs; Science 22. november 2002; vol. 298. no. 5598, ss. 1610 - 1613; doi: 10.1126/science.1073906.

Adam R. Boyko, Ryan H. Boyko, Corin M. Boyko, Heidi G. Parker, Marta Castelhano, Liz Corey, Jeremiah Degenhardt, Adam Auton, Marius Hedimbi, Robert Kityo, Elaine A. Ostrander, Jeffrey Schoenebeck, Rory J. Todhunter, Paul Jones og Carlos D. Bustamante; Complex population structure in African village dogs and its implications for inferring dog domestication history; PNAS; 3, august (online før print) 2009, doi: 10.1073/pnas.0902129106.