I kjølvannet av Hellas-krisen og frykten for spredning til andre land, er en av konsekvensene her hjemme en enda sterkere EU-motstand. En måling har vist det tydeligste nei siden tidlig på 1990-tallet.

Professor Frank Aarebrot  har sagt at EU-debatten i Norge neppe kan bli mer ”steindød” enn nå. Det er stillhet blant norske politikere, i akademia og blant menigmann.

Husker du sist du diskuterte EU? Skal vi like gjerne reise en gravstein med inskripsjonen ”debatten avsluttet”?

Det finnes andre muligheter. Problemstillinger å diskutere er det nok av, langt flere enn datalagringsdirektivet, som bare er ett av flere tusen direktiver fra EU.

Helsen til det norske demokratiet

- Fraværet av en debatt i Norge om EU og hvilken tilknytningsform vi skal ha, betyr at det legges et lokk på diskusjoner om helsetilstanden på det norske demokratiet.

Det sier professor John Erik Fossum ved ARENA, Centre for European studies på Universitetet i Oslo, til forskning.no.

- Nordmenn flest er nok ikke klar over hvor omfattende innvevd vi allerede er i EU, for eksempel innen EUs såkalte justis- og innenrikspolitikk, blant annet i form av Schengen- og Dublin-samarbeidet, fortsetter Fossum.

- Kunnskapsnivået om hvordan EU påvirker Norge er dessverre lavt, det kan vi nok trygt si.

Schengen handler om oppheving av indre grensekontroll, felles yttergrensekontroll, politisamarbeid og informasjonsutveklsing.

Dublin-samarbeidet dreier seg om regler om hvor behandling av en asylsøknad skal skje, opplyser Fossum videre.

- Innlemmelse i stillhet

To ganger har det norske folk gitt politikerne råd om å si nei, gjennom folkeavstemmingene i 1972 og 1994.

Siden EØS-avtalen ble vedtatt i 1994, den som gir oss tilgang til EUs indre marked, har Norge akseptert flere enn 6 000 rettsakter; altså direktiver, vedtak og likende fra EU. Norge har ikke brukt vetoretten en eneste gang.

Fossum sier det er tydelig at det politiske etablissementet etter 1994 har akseptert Norges nære tilknytning til EU.

- Det som særlig er verdt å merke seg, er at innlemmelsen har utviklet seg i stillhet, med relativt få protester, skriver Fossum i en ny vitenskapelig artikkel i tidsskriftet European Review.

Han mener akkurat dét er en smule ironisk, med tanke på at ett av nei-sidens sentrale argumenter ved folkeavstemmingen i 1994 var at vi ville miste retten til å bestemme over oss selv hvis vi ble innlemmet i EU.

- Det er oppsiktsvekkende at man ikke har, og har hatt, mer debatt og motstand mot den norske innvevingsprosessen i EU, når demokratargumentet var så viktig for nei-siden, mener Fossum.

Måter å legge lokk på debatten

I Stortingsmelding nr 23 Om gjennomføring av europapolitikken heter det at ”EUs politikk påvirker store deler av det norske samfunn. Europapolitikk må derfor settes høyt på dagsorden og gis god oppfølging gjennom hele den politiske styringskjeden.”

Samtidig lever vi i et land der det rødgrønne regjeringsprosjektet (Ap, SV, SP) ville gå i  oppløsning dersom ett av partiene virkelig tok tak i den store debatten om EU-tilknytning. Den som handler om medlemskap.

Fossum beskriver i sin artikkel i European Review hvordan norske politikere bruker ulike virkemidler for det han kaller å legge lokk på selve EU-diskusjonen, såkalte ”gag rules”, altså at man unngår å ta opp teamet.

I Ap, SV og Sps første Soria-Moria-erklæring, den politiske samarbeidsplattformen som ble framforhandlet høsten 2005, finnes det formuleringer som at ”Regjeringen vil ikke søke om norsk EU-medlemskap.” Samme punkt gjentas også i Soria Moria 2 fra høsten 2009.

Fossum mener dette er en klar ”gag rule”, og at en slik erklæring i praksis også setter en effektiv stopper for politiske diskusjoner, ikke bare om Norges fremtidige forhold til EU, men også om hva som er de faktiske effektene av Norges nåværende tilknytningform til unionen.

- Form for strutsepolitikk

Før de rødgrønne kom til makten høsten for snart fem år siden, hadde Bondevik-regjeringen slått fast i sin Sem-erklæring at Norges tilknytning til EU skal bygges på EØS-avtalen. EU-debatten sprudlet heller ikke på den tiden.

- Det blir en form for strutsepolitikk, man stikker hodet i sanden og håper at det går bra. Man kan jo spørre seg hva dette gjør det med legitimiteten til politikerne.

- Skal de være direkte og redelige, må de si hva de har myndighet til å gjøre. Men i en slik debatt vil man se hvor bundet på hender og føtter Norge allerede er av EUs lover og regelverk gjennom at vi har EØS-avtalen, sier Fossum.

Det er ikke unikt for Norge at politikere vil ha vanskelige saker vekk fra dagsorden. Samtidig har EU stor innvirkning på norsk innenriks- og utenrikspolitikk.

Norge er blant de få gjenværende landene i Europa som står utenfor, og som i stedet har valgt å regulere forholdet til unionen gjennom tilknytningsavtaler. Det er nå 27 medlemsstater i EU.

Går i debattfellen

Landets ledende politikere vil altså ikke ha den store debatten, den om tilknytning. De vil i stedet ha en ”offensiv europapolitikk”, som det heter i regjeringserklæringen.

Nettopp fordi politikerne ikke ønsker å gå inn i en tilknytningsdebatt om EU, går de i stedet i det som seniorforsker Ulf I. Sverdrup omtaler som debattfellen. 

I en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Utenrikspolitikk stiller sverdrup spørsmålet: “Hvorfor er europadebatt så vanskelig?”

”Satt på spissen kan en si at det politiske ordskiftet omkring EU og europeisk integrasjon har abdisert i forhold til automatikken.

Rutinemessig og stadig tettere tilpasning til EU på de fleste områder foregår uten at sentrale politiske tema underlegges debatt. (…) fordi ingen ønsker den store debatten om tilknytningsform, ja da dør også den lille debatten”, skriver Sverdrup.

Hva om vi hadde hatt politikere som var modigere? I stedet for å bedrive en form for strutsepolitikk, som Fossum påpeker at de gjør, kunne våre folkevalgte turt å ha en løpende diskusjon om EU og Norge, også med hensyn til tilknytning.

- Har man debatt, så øker kunnskapsgrunnlaget og tilliten til politikerne, og muligens også kvaliteten på politikken man fører.

- Da står man rett og slett bedre rustet på alle måter. Uten debatt svekkes kunnskapen og dermed handlingsrommet. I verste fall bidrar det til å undergrave tilliten til det politiske systemet, demokratiet, sier Sverdrup til forskning.no.

Ikke straffet partiene

I stedet for løpende debatt, har de fleste politiske partier har satt EU-saken på sidelinjen, når valget har stått mellom politiske posisjoner - som regjeringsmakt - eller å følge egne EU-standpunkt i partiprogrammet, påpeker han videre.

Sverdrup gir likevel ikke politikerne all skyld for at EU-debatten ligger på sotteseng.

Velgerne har i liten grad straffet eget parti i valg fordi de har inngått slike kompromisser, påpeker Sverdrup i artikkelen.

Han trekker fram nettopp regjeringskameratene SV og SP som to partier som fortsatt blir oppfattet som motstandere av EØS, selv om de styrer med den avtalen som et grunnlag.

Europautredingen på vei

Sverdrup er tilknyttet Handelshøyskolen BI og Universitetet i Oslo (ARENA), men har for tiden permisjon for å lede sekretariatet til Europautredingen, et regjeringsoppnevnt utvalg som skal ”foreta en gjennomgang av EØS-avtalen og øvrige avtaler med EU”.

Sverdrup ønsker å understreke at artikkelen (i Utenrikspolitikk nr 3/2009) er skrevet før utvalget ble nedsatt, og at den ikke nødvendigvis reflekterer utvalgets syn.

Noe av jobben går ut på å analysere de økonomiske konsekvensene av Norges 16-årige liv med denne handelsavtalen.

Kanskje kan utvalget også bidra til å skape mer debatt om norsk europapolitikk, skjønt hovedformålet er å levere rapporten, utredningens mandat er bredt og ressursene knappe. Det ligger også utenfor utvalgets mandat å se på alternativer til EØS.

Kommentatorer og lederskribenter i aviser har allerede vært kritiske til det sistnevnte, og påstått at konklusjonene vil fremkalle gjesp.

Så får tiden vise hva som faktisk skjer. Utredningen ledes av professor Fredrik Sejersted og har til sammen 12 medlemmer. Utvalget skal levere sin rapport høsten 2011.

Gode grunner for løpende debatt

Sverdrup argumenterer i sin artikkel i Utenrikspolitikk for at det finnes flere gode grunner til at Norge bør ha en ”løpende og engasjert europadebatt”, som han kaller det.

Han mener den mest åpenbare grunnen ligger i at Norge har et sterkt avhengighetsforhold til EU. Unionen er litt Norges viktigste økonomiske og politiske partner.

Tall fra Eurostat (2007) som Sverdrup viser fram i sin artikkel, forteller oss at Norges import og eksport til EU utgjorde henholdsvis 68,8 prosent og 80,8 prosent dette året. Slike prosentandeler ligger klart over gjennomsnittet for medlemslandene.

- I forhold til handel er vi faktisk tettere integrert i EUs økonomi enn alle de gamle EU 12-landene, sier Sverdrup.

Sverdrup påpeker at det også er viktig med løpende debatt fordi ”EU bidrar til lov- og regelendringer i Norge i stort omfang og på de aller fleste samfunnsområder.”

Omfattende - av og til

Tusenvis av rettsakter har siden 1994 kommet gjennom EØS-avtalen. Helt tyst har det selvsagt ikke vært i europadebatten alle disse årene.

Sverdrup skriver at den norske debatten, når den har oppstått, skiller seg ut ved at den i stor grad har foregått utenfor Stortinget, og dermed vært tatt ut av den politiske arena.

- Det har vært omfattende debatter om enkelte direktiver, som tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet.

- Langt sjeldnere har det vært diskusjon om mange av de store spørsmål, som for eksempel utvidelse av EU/EØS, eller i disse dager finanskrisen i Europa, som har betydning for Norge, sier han til forskning.no

Sverdrup peker også på at de EU-diskusjoner vi har hatt i mindre grad har dreid seg om temaer som for eksempel ”balansen mellom overnasjonalitet og mellomstatlighet, forholdet mellom nærings- og arbeidstakerinteresser, (…) og spørsmål om tillit og mistillit mellom eliter og folk”.

Norsk debatt som vedheng

Det finnes også et annet trekk ved den norske debatten, nemlig at den kommer som et vedheng i etterkant av diskusjoner i EU. Den blir en form for skinndebatt.

”(…) Debatten har også liten konsekvens (…) Det spiller ofte ikke noen rolle hvilke argumenter som vinner eller taper. Trolig virker manglende konsekvens også lite disiplinerende på debatten”, skriver Sverdrup.

Professor John Erik Fossum sier at debatten rundt tjenestedirektivet er en god illustrasjon på problemet som ofte melder seg når diskusjoner om EU oppstår i Norge.

- Dette direktivet gikk gjennom EU-parlamentet flere ganger, det ble ganske modifisert, men da det traff norsk offentlighet hadde prosessen gått, så en norsk debatt ville ikke ha noen betydning. Man får ingen synkronisert debatt, mener Fossum.

- Det store problemet er at vi ikke kobles godt nok opp mot den virkelige debatten om hvilket Europa vi ønsker å leve i. Denne kommer vi ikke utenom når vi er så sterkt innvevd som vi er, mener han videre.

EØS-koden

Det ble i sin tid spådd at EØS-avtalen kom til å få et kortvarig liv, men den er her fortsatt. Kan fraværet av en løpende levende EU-debatt også forklares med at vi har det bra som vi har det – utenfor unionen?

- Det går bra med Norge, det er ingen store politiske eller økonomiske kriser, selv om vi står utenfor EU. Det er dette som er ”EØS-koden”, at avtalen har vist seg å fungere både i forhold til EU og i forhold til norsk politisk virkelighet, sier Sverdrup til forskning.no

- Kan EU-debatten, den store om tilknytningsform og medlemskap, komme tilbake igjen?

- Akkurat nå er den debatten ganske død. Men ja, det finnes gode grunner til det, mener Sverdrup.

Han forklarer det blant annet med at Norges forhold til EU stadig endres, ved at nye lover og regler og former for samarbeid kommer til.

Så skal vi igjen komme inn på velgerne. De skiftes ut, gamle dør, nye generasjoner kommer til. Siden 1994 har rundt 800 000 nye velgere kommet til.

Å spørre på nytt er derfor ikke å spørre de samme, påpeker han.

Referanser: 

John Erik Fossum. Norways European ‘Gag Rules’. European Review, vol 18, nr. 1 2010, side 73-92.

Ulf I. Sverdrup. Hvorfor er europadebatt så vanskelig? Utenrikspolitikk, årgang 67, nr 3, 2009, s 426-440.