Ifølge Margulis er alt høyerestående liv, også vi mennesker, etterkommere av en samling bakterier i intimt samliv. Det startet en gang i tidenes morgen som en symbiose, et samliv, men utviklet seg til det hun kaller symbiogenese, de to artene ble til en, med felles arvemateriale.

Denne nye organismen hun snakker om er den eukaryote, altså den moderne cellen. Den dukket opp en gang for mer enn 1,5 milliarder år siden, og ga opphav til alt det vanlige folk kjenner til av liv - dyr, planter, sopp, encellede dyr.

- Evolusjonens viktigste drivkraft

Men Margulis ser ikke på dette som en enkeltstående hendelse:

- Det er symbiogenese som gir evolusjonære nyskapninger, sier hun. - De store forandringene i naturen oppstår på denne måten - de tradisjonelle mekanismene (se under) sørger bare for mindre justeringer innen de etablerte gruppene.

Margulis innrømmer likevel at evolusjonsbiologien, dersom hun har rett - noe hun selv ikke er i tvil om - fremdeles står som en påle.

- Jeg endrer ikke grunnlaget i Darwins lære, jeg bare supplerer og gjør det hele klarere, sier hun.

Og her har hun helt rett.

Darwins teori handler om at livet forandrer seg etter visse prinsipper (se faktaboks). Darwin kjente ikke gener, og kunne dermed heller ikke kjenne til mutasjoner - spontane forandringer i genene.

Mutasjon eller symbiose?

Prinsippet i Darwins teori er at det oppstår forandringer. I en flokk med hester vil genene føre til at noen er raskere enn andre. De raskeste vil overleve, de tregeste spises av rovdyr. Når et slikt utvalg har foregått lenge nok, vil den genetiske sammensetningen av flokken forskyves i retning av stadig raskere hester (dette kalles naturlig utvalg), en utvikling har funnet sted.

De fleste evolusjonsbiologer mener denne genetiske variasjonen kommer fra tilfeldige mutasjoner i arvestoffet. Når Lynn Margulis foreslår at de i tillegg kommer fra symbiogenese, - og at denne kilden til forandring står bak de største nyskapningene -, forandrer det ingenting av evolusjonsbiologiens grunnleggende tankegods. Men det utfordrer dagens biologers tolkning av hvordan utviklingen finner sted.

- Uten symbiose, og symbiogenese, ville vi aldri hatt revbyggende koraller, aldri hatt flodhester eller kuer, sier Margulis, og tenker på at dette er organismer som er avhengige av symbiose for å overleve. For flodhestene og kuenes vedkommende, symbiose med bakterier som hjelper dem med å fordøye maten.

Dette er helt riktig, og den uenighet Margulis opplever fra sine kolleger (hennes ideer er slett ikke allment akseptert) skyldes altså spørsmålet om hvor viktig symbiogenesen er.

Mens Margulis mener naturen i hovedsak utvikler seg gjennom symbiogenese, tenker resten av verden i retning av at en art utvikler seg til en annen gjennom ansamling av tilfeldige mutasjoner, og ser på symbiogenese som en mindre bidragsyter til variasjon.

- Hvor er bevisene?

Michael Ruse er en av verdens mest kjente vitenskapsfilosofer. Han har spesialisert seg på evolusjonsteoriens utvikling:

- Ingen biolog vil si at Margulis’ idé nødvendigvis er feil, sier Ruse. - Men vitenskapen trenger bevis.

- I mer enn 50 år nå har vi hatt et dogme om at, selv om det finnes hybrider mellom arter, er det slik at når to arter først har gått hver sin vei evolusjonært, kommer de aldri sammen igjen. Bananfluer og mennesker er to forskjellige ting, rett og slett.

- Nå snakker man om at virus flytter biter av DNA mellom vidt forskjellige arter - og det stemmer; Ingen sier at det er umulig, eller nødvendigvis uviktig. Det forskerne sier, og som er grunnen til at Margulis’ idéer ikke er allment akseptert, er “Vis oss at dette er viktig. Vis oss bevisene.” Foreløpig har hun ikke gode nok beviser.

- Det er slik vitenskapen er, fortsetter filosofen, - og det gjelder for Margulis også: Jo mer radikal en idé er, jo mer motstand må du forvente. På den annen side: Hvis du til slutt vinner, vinner du desto mer!

Hvis Lynn Margulis’ symbiogenese en gang i fremtiden blir allment akseptert, vil evolusjonsbiologien ha forandret seg litt, slik alle sunne vitenskaper gjør etter hvert som tiden går.