Tropisk regnskog. Den intense varmen, fuktigheten, trestammene strekker seg hundre meter mot himmelen, nedgrodd av slyngplanter, bregner og andre snyltere. Som tilfeldig besøkende blir du kanskje overrasket over hvor lite dyr du ser - men du vet de er der. Lydene er intense, overdøvende. Sikader, gresshopper, frosker og fugler. I det fjerne hører du gibbonapene synge.

Det hele stemmer med vårt bilde av regnskogen. Det er her nesten alle verdens arter finnes. De kryper under føttene dine, gjemmer seg bak bladverket, svermer i trekronene, himmelhøyt over hodet ditt.

Men hvorfor er det slik?

Utbredelsen av jordas dyre- og planteliv kjennetegnes med at det biologiske mangfold er høyest nær ekvator, og deretter avtar etter hvert som vi beveger oss nordover eller sørover.

Men, som sagt, hvorfor?

Ett forsøk på å forklare fenomenet, har vært å hevde at tropene og regnskogene har flere nisjer, altså flere steder dyrene kan leve. Mens et levested i kjøligere strøk, for eksempel under barken på et gitt tre her i Norge, kanskje gir leveområde for én eller to billearter, vil en tilsvarende biotop i tropene kunne gi plass til, la oss si tretti forskjellige biller.

Og dette stemmer på neste alle nivåer. En kjent liknelse vil ha det til at mens pelsdyr i Norge kan ha lopper, har loppene i Amazonas lopper, og de igjen har lopper. Det er rett og slett så utrolig mange flere måter å leve på der inne i regnskogen.

Men: Vi ser fort at dette er en forklaring som egentlig ikke forklarer noe. Det er et sirkelargument som like gjerne kunne formuleres som at det er så mange nisjer fordi det er så mange arter som må ha nisjer å leve i - de trenger seg sammen. Vi står altså fremdeles igjen med spørsmålet om hvorfor det er slik.

Kanskje varmen er løsningen? Varme, våte steder (les regnskoger) er mer produktive, og kan dermed fø flere individer. Flere individer vil med tiden åpne mulighetene for flere og raskere artsdannelser, og dermed større diversitet.

Andre forklaringer har forsøkt seg med å påpeke at regnskogene er gamle og uforanderlige, og derfor har akkumulert flere arter opp gjennom årmillionene.

Begge disse forklaringene kan ha deler av svaret i seg, men de forklarer fremdeles ikke helt den gradvise nedgangen vi ser fra ekvator til polene, uavhengig av regnskog eller naturtype.

Forvirret? I så fall hjelper det vel ikke å høre at forskere ved University of British Columbia nå har funnet ut at, stikk i strid med hva vi har trodd, så utvikler arter seg langsommere i varme strøk enn i kalde.

Professor Dolph Schluter og hans doktorstudent Jason Weir har undersøkt stamtrærne til 618 pattedyr og fugler gjennom flere millioner år. Etter å ha analysert forskjellene i DNA fra nært beslektede arter, konkluderer de med at artsdannelse, altså prosessen der én art deler seg til å bli to, går fortere i tempererte strøk enn i tropene.

- Artsdannelsen øker i hastighet etter hvert som vi går nordover, sier Jason Weir til tidsskriftet Science.

- Mens en art i tropene trenger tre til fire millioner år på å splittes i to, trenger en art på 60 grader nord kanskje bare én million år.

Dermed blir spørsmålet om hvorfor det er så mange flere arter i tropene enda merkeligere.

Forskerne bak denne nye studien antyder at forklaringen kan ligge i at den høyt oppdrevne artsdannelsen i nord motvirkes av høy utryddelsesrate. Klimaet skifter ofte og brutalt, og artene har dermed kortere levetid.

Til sammenlikning, er forholdene, som vi sa over, mer konstante i tropene, og artene kan leve lenger. Dermed blir det flere av dem, diversiteten øker.

Men, stikk i strid med hva intuisjonen sier oss: Utskiftingen av arter er raskere i Norge enn i Amazonas. Det er vi nordmenn som bor i en smeltedigel av artsdannelse?