Gutter leker med biler og liker blått. Jenter leker med dukker og liker rosa. Vil det noen gang bli mulig å finne ut om disse stereotypene har biologiske røtter? Er det i det hele tatt interessant å prøve?

Norsk kjønnsforskning betyr stort sett kjønnsforskning innen samfunnsvitenskap eller humaniora.

Mellom biologer på den ene siden, og kjønnsforskere på den andre, har det lenge eksistert en gjensidig skepsis.

Dag Hessen er biolog og interesserer seg for hvordan gener påvirker menneskelig adferd.

For noen dager siden var han invitert til Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK) ved Universitetet i Oslo, for å snakke om kjønnsforskjeller og biologi.

Hissig debatt

- Det vil vel være naturlig med en viss ryggmargsfrykt for en mannlig biolog som kommer inn her, innledet han litt spøkefullt.

Debatten om kjønn og biologi har til tider fremstått som konfronterende og uforsonlig. Generalisert, forenklet og satt på spissen kan vi si det på denne måten:

Representanter for de mer biologiske perspektivene anklager kjønnsforskerne for å drive med politikk og feie menneskenes natur under teppet. Kjønnsforskerne mener på sin side at biologien har vært med på å legitimere forskjellsbehandling av kvinner og menn.

Møtet i forrige uke gikk riktignok fredelig for seg, kanskje fordi biologen ikke serverte spesielt bastante meninger.

- Jeg er ikke kjønnsforsker, og jeg stiller ikke med veldig fastlåste formeninger om hva kjønn er og ikke er. Men jeg er dypt uenig i at kjønn bare er en sosial konstruksjon, sier Hessen.

- Det finnes biologiske forskjeller mellom kjønnene som man vanskelig kan benekte. Jeg mener vi må ha to tanker i hodet samtidig: Biologisk kjønn er viktig, men genene determinerer oss ikke nødvendigvis, sier han.

Hessen poengterer forskjellen mellom det å ha et genetisk fundament, og det å være genetisk styrt.

Vil utfordres

Seminarrekken om kjønn og biologi ved SKK kommer sannsynligvis til å fortsette inn i 2009. Harriet Bjerrum Nielsen er professor og senterleder. Hun forklarer at noe av formålet er å utfordre kjønnsforskerne som fagmiljø.

- Vi vil gjerne utfordres på noe av det vi tar for gitt. Dette er et tema som kommer opp med jevne mellomrom, oftest som enten eller - enten er biologien determinerende, eller så betyr ikke biologien noe i det hele tatt, sier hun.

- Kan man skape noen mer rimelige synspunkter på den skalaen? spør Bjerrum Nielsen.

- Vi vil invitere flinke biologer for å få en reell diskusjon. Hvor langt går forklaringskraften i biologien når det gjelder kjønn og kjønnsforskning? sier hun.

Initiativet fremstår umiddelbart som et uttrykk for åpenhet, og en invitasjon til å møtes for å forsøke å overkomme noen av motsetningsforholdene. Men hvor langt strekker denne åpenheten seg?

- Ikke vesentlig

- Den medisinske forsknings historie er full av eksempler på hvordan biologien alltid har blitt tolket på en måte som har gitt vitenskapelig legitimitet til samtidens kvinneundertrykkende normer og strukturer, skriver Bjerrum Nielsen og kollega Jørgen Lorentzen i det danske Ugeskrift for læger.

- Vi ser ikke noe særlig på biologi. Det er ikke så viktig i forhold til forståelsen av kjønn. Biologien er interessant i det øyeblikk den blir utydelig, eller grensene blir brutt - for eksempel ved transseksualitet, sier Lorentzen.

- Det er som å se på fattigdom eller etnisitet - der er det ingen som spør “Hvordan er biologien i dette”?

- Biologien er der, men den er ikke vesentlig for å forstå produksjon og reproduksjon av kjønnsforskjeller i verden i dag, sier Lorentzen.

Kaldfront

Dagens biologer vektlegger i økende grad genetikkens funksjonalitet og bevegelighet, og åpenheten som ligger i menneskenes genetiske system.

- Kaldfronten mellom kjønnsforskning og biologi dukket opp på grunn av veldig absolutte forståelser av kjønn innen deler av den biologiske og medisinske forskningen, sier Lorentzen.

- Nå har biologien frigjort seg fra sin ideologiske forhistorie, og er mer åpen for å se på mangfoldet i naturen. Naturvitenskapen tar opp den metodiske og teoretiske diskusjonen som har foregått i de siste hundre årene i samfunnsvitenskapen, sier han.

- Det vi ser nå er altså at naturvitenskapen nærmer seg kulturforskningen, og ikke omvendt. Naturviterne må se på det kulturelle for å se hvordan det genetiske materialet påvirkes og endres, sier Lorentzen, og får støtte fra Bjerrum Nielsen.

- Lorentzen har rett i at de nye mulighetene for dialog først og fremst handler om at biologene har blitt mer raffinerte i sine forklaringer, sier hun.

Biologisk kjønn og kjønnsidentitet

Kjønnsforskere har lenge operert med et skille mellom det biologiske kjønn (sex) og det psykologiske, sosiale og kulturelle kjønn (gender) - også kalt kjønnsidentitet i norske sammenhenger.

Skillet etablerte i sin tid en markering av hva som var kjønnsforskernes anliggende: Ikke å diskutere biologi, men å analysere kjønnssystemer basert på historiske og kulturelle forestillinger og maktforhold.

- En slik inndeling kan sikkert være fornuftig når det gjelder mennesket. For andre arter gir det liten mening å operere med et begrep som gender , sier Hessen.

- Problemet oppstår når man løfter ut gender og nesten gjør det til noe rent spirituelt som er helt løsrevet fra det biologiske fundamentet. Det kroppslige og det psykiske henger sammen, sier han.

Hessen poengterer at det som regel er uproblematisk å snakke om biologiske forskjeller når det gjelder kroppen og det fysiologiske, men ikke når det gjelder det mentale.

- Kontinuerlig fordeling

Bjerrum Nielsen poengeter på sin side at kjønnskarakteristikkene ikke fordeles klart på menn og kvinner.

- Biologene selv viser at biologiske variabler som hormoner og hjerneforskjeller ikke finnes som to avgrensede grupper, men at det er snakk om en kontinuerlig fordeling. Noen kvinner kan for eksempel ha mer testosteron enn menn, sier hun.

- Kjønnsorganene finnes i en tilnærmet todeling, men alle andre biologiske trekk utgjør en kontinuerlig fordeling og ikke en todeling. Inndelingen mellom menn og kvinner er i høyere grad en kulturell dikotomi - når man går inn og ser på det biologiske kjønn er det i virkeligheten mye mer komplekst, sier Bjerrum Nielsen.

- Det blir feil når biologer tolker gradsforskjeller inn i en kulturell todeling. Da bestemmer paradoksalt nok det kulturelle “gender” hva man oppfatter som biologisk “sex” - og ikke omvendt, sier hun.

- Motsatt grøft

Biologen ser noe annerledes på dette:

- Det er klart at oppfatningen av kjønn har endret seg betydelig bort fra det stereotype med betoning av store forskjeller, sier han.

- Det betyr ikke at man bør gå i motsatt grøft ved å hevde at kjønn er en ren sosial konstruksjon. Det er kognitive forskjeller mellom menn og kvinner, selv om det ikke er snakk om så store forskjeller, og ikke nødvendigvis i mannens favør, sier Hessen.

- Menn er generelt mer voldelige enn kvinner. Statistikken lyver ikke, men samtidig ser vi kulturens påvirkning ved at menn i Tokyo er mindre voldelige enn kvinner i Detroit, sier han.

- Tar klar avstand

- Jeg tar klar avstand fra en overdreven kjønnsrelativisering, og på samme måte som man ikke kan lage vanntette skott mellom begrepene kropp og psyke, mener jeg at man ikke kan si at begrepene sex og gender er helt atskilte fra hverandre, sier han.

Enkelte kjønnsforskere mener at kjønnsforskningsfeltet i Norge har mer enn nok med å forklare samfunnsmessig betingede kjønnsforskjeller.

- Kvinner har blitt møtt med en massiv biologisk argumentasjon om at de ikke kan gå på universitetet, at de er biologisk determinert til å gå hjemme og få barn. Når det er utgangspunktet, er du ikke særlig interessert i biologien, men mer interessert i å vise hvordan biologien har undertrykt kvinner, sier Bjerrum Nielsen.

- Kan ikke kjønnsforskningen også ha noe å lære av biologien når det handler om “gender”?

- Hva skulle det være, er første sinte reaksjon. Senere modifiserer hun seg:

- Skeptisk

- Jeg syns den nye biologiens påvisning av hvordan det psykiske og det kroppslige påvirker hverandre gjensidig er spennende. Men jeg er skeptisk til at kartleggingen av biologiske gjennomsnittsforskjeller mellom kjønnene kan tilføre forskningen noe, sier hun.

- Man kan ikke hoppe fra statistikk til individ. Ellers så kan vi jo si, hver gang gutter at aggressive, at det er jo deres genetikk, vi kan ikke gjøre noe med det. Det fører til en passivitet, sier Bjerrum Nielsen.

Hessen er enig i at man ikke kan hoppe fra statistikk til individ, og tror noe av motstanden mot biologien ligger nettopp i følelsen av at biologien vil rettferdiggjøre skjevheter ved å si at det er “naturlig”.

- Det tror jeg alle biologer har tatt avstand fra, sier han.

- Biologien legger premissene

Johan F. Storm er professor ved Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap (CMBN) ved Universitetet i Oslo. Han mener det er viktig å huske at biologien ligger i bunnen.

- Etter mitt syn er det opplagt at biologien legger mye av premissene for det kulturelle, og at det egentlig er kunstig å skille skarpt mellom biologi og kultur. Hjernen er jo grunnlaget for vår kultur, og hjernen er biologisk, sier Storm.

- Ikke desto mindre er det klart at de kulturelle faktorene som er opparbeidet gjennom årtusener er enormt viktige for oss mennesker, og det har nok vært sterke vekselvirkninger mellom kultur og evolusjon, for eksempel i utviklingen av språk.

- Men man kommer ikke forbi at opprinnelsen til kulturen til syvende og sist er biologisk, sier Storm.

- Hjernen har jo et biologisk opphav gjennom evolusjon, og man har funnet små anatomiske og kjemiske forskjeller mellom kjønnene. Dette er mest tydelig i de områdene som styrer hormonene, og det starter allerede i fosterlivet, sier Storm.

- Man vet at selv ett enkelt gen kan gi voldsomme utslag i atferd hos dyr, for eksempel om dyrene er monogame eller polygame.

- En genetisk forskjell i et protein i hjernen gjør at svært nærstående arter, nemlig to typer markmus i Amerika, er forskjellige på den måten at den ene arten er monogam mens den andre er polygam, sier han.

- Slike funn er illustrerende, men kan naturligvis ikke uten videre overføres til mennesker, sier Storm.

- Ingen normative føringer

- Biologien har ingen normative føringer, og verken kan eller bør brukes til å legitimere kjønnsdiskriminering, sier Hessen.

- Det ligger visse biologiske føringer på det å være mann og det å være kvinne. Det er ikke sikkert kampen for likestilling er tjent med å benekte disse forskjellene, sier han.

- Dette gjelder på andre områder også. Det er en del trekk ved mennesker som man kanskje skulle ønske var annerledes. Men beskrivelsen av disse trekkene gir i alle fall et grunnlag for å diskutere hvordan man kan gjøre noe med det, sier Hessen.