I 1891 utlyste den rike, franske enken Clara Goguet Guzman en pris på 100 000 franc til den personen som i løpet av ti år kunne få kontakt med utenomjordisk intelligens - minus marsboere selvfølgelig, for det var for enkelt.

Nå er situasjonen en annen, men alt håp er ikke ute.

- Det er mulig at det finnes liv andre steder i vårt solsystem enn på Jorden. Jeg har vel kanskje tro og håp om at det finnes, sier for eksempel romfartsekspert Erik Tandberg.

Omvendt evolusjon

Livet på Mars har hatt en slags omvendt evolusjon: Det har utviklet seg fra en intelligent sivilisasjon - eldre enn Jordens - til mindre dyr, hardføre vekster, moser og lav, og til slutt til mikrober og bakterier - ettersom vitenskapens kunnskap om planeten har økt.

For mellom 100 og 200 år siden mente man virkelig at det bodde noen på naboplaneten. Denne overbevisningen bunnet ganske tungt i det vi kan kalle en liten språklig misforståelse - som vi snart skal se.

De første overflateobservasjonene

Selv om menneskene har lagt merket til Mars i tusenvis av år, tok ikke ideen om at det skulle bo noen der skikkelig av før en gang etter 1850.

Mars passerer ofte relativt nært Jorden (bare Venus kommer nærmere, men her er overflaten skjult av en tykk atmosfære). Mars er likevel en ganske liten planet, så de tidligste teleskopene klarte ikke å vise mye detaljer på planetens overflate.

På begynnelsen av 1800-tallet fantes det nok observasjoner av Mars til å kjenne planetens rotasjonsrate, aksevinkel og de synlige effektene av planetens årstider.

De tydelige årstidsforandringene utløste de første teoriene om liv på Mars, og i 1802 foreslo faktisk den tyske matematikeren Karl Gauss at menneskene burde bruke geometriske mønstre på Jorden for å kommunisere med beboerne på Mars.

Schiaparelli

I 1877 tok det skikkelig av. Den gangen hadde den italienske astronomen Giovanni Schiaparelli et åtte tommers teleskop til rådighet. Han var direktør for Breraobservatoriet i Milano, og utviklet en ny terminologi for kartlegging av Mars. Han ga blant annet landskapsformasjoner på planeten navn fra historiske og mytologiske kilder.

Dette året kom Mars så nærme som 56 millioner kilometer fra Jorden. Schiaparelli rapporterte da å ha sett det han kalte “canali” - en slags streker, på planetens overflate.

Det italienske ordet “canali”, som ikke innebærer noe kunstig laget, ble på engelsk oversatt til “canals”. Schiaparelli hadde ingen sterke oppfatninger om hvorvidt strekene han hadde sett var naturlige eller kunstige, men den engelske oversettelsen antyder at det handler om noe som er konstruert av intelligent liv.

Aviser og sci-fi

Det var ikke alle datidens astronomer som så det sammen som Schiaparelli, men noen meget fremstående kolleger støttet ham. Antydningen dannet dermed fruktbar grunn for avisdiskusjoner, og for forfattere av science-fiction. Offentligheten var opphisset over at det kunne dreie seg om et avansert irrigasjonssystem laget av planetens beboere.

På den tiden var kanaler et stort tema her nede på Jorden også. Suezkanalen, ingeniørkunstens store mesterverk fra denne tiden, sto ferdig i 1869. Viktigheten av kanaler den gangen har uten tvil påvirket den senere misforståtte interessen i kanalene på Mars.

Den språklige unøyaktigheten førte til flere misforståelser, og ganske snart var livet på Mars et faktum.

Lowell

Ett viktig eksempel er den rike, amerikanske astronomen Percival Lowell. Han bygde et stort observatorium nær Flagstaff i Arizona, med et 24 tommers teleskop. Han så mange flere kanaler enn Schiaparelli - han hadde også en livlig fantasi - og var overbevist om at kanalene var et resultat av en sivilisasjon som holdt på å dø ut.

Kanalene var et gigantisk irrigasjonssystem for å distribuere vann fra polområdene til befolkningssentrene nærmere ekvator.

Lowell populariserte ideene i boken Mars and its Canals i 1910, og slo det fast som et faktum at planeten var bebodd. Lowell skrev flere bøker om det, og trodde selv på det helt til sin død. Hans tanker hadde stor gjennomslagskraft.

Ondsinnede marsboere

I 1898 kom også boka The War of the Worlds av H. G. Wells, faren til moderne science-fiction. Dette var den arketypiske fortellingen om monstrøse marsboere som invaderte Jorden. Wells’ marsboere prøvde, i god stil med Lowells marsboere, å rømme fra sin døende verden ved å invadere Jorden.

Schiaparellis kanaler og Lowells dekadente døende sivilisasjon dannet også bakteppet for en mengde andre science-fictionfortellinger i den første halvdelen av 1900-tallet. Den mest kjente er kanskje Edgar Rice Burroughs serie på 11 bøker om Barsoom, som de fiktive marsboerne kalte planeten sin.

I samme stil som Wells, antok den tidens science-fictionforfattere at livet på Mars var selvsagt, og at det ville være fiendtlig til livet på Jorden. Det høres kanskje søkt ut i dag, men denne oppfatningen hadde på mange måter sin rot i det vitenskapen sa om planeten den gangen.

Full panikk

Et eksempel på hvor dypt denne oppfatningen satt, er tydelig i reaksjonen på Orson Welles’ radiodramatisering av The War of the Worlds i 1938. Som del av fortellingen ble sendingen avbrutt med en melding om at det var krasjet et romskip med marsboere med fiendtlige hensikter, i Grovers Mill ved New Jersey i USA.

Hørespillet skapte full panikk på østkysten av USA - folk la på flukt i biler, løp og gjemte seg i kjellerne sine, ladet riflene sine og noen pakket til og med hodene sine inn i våte håndklær for å beskytte seg mot marsboernes giftige gass.

Man tvilte ikke på at marsboerne eksisterte, at sivilisasjonen deres var mer avansert en vår egen, og at de var truendes til å falle ned fra himmelen og bringe oss krig og ødeleggelse.

Sivilisasjonen på Mars revurderes

- Det var hypotesen den gangen. Det var sivilisasjon på Mars. Det var beboere der oppe. Det fantes mye science fiction-litteratur som beskrev dem som skumle greier, sier Tandberg.

Vitenskapen var imidlertid allerede i gang med å revurdere sine oppfatninger om den røde planeten. Teleskopene ble bedre, og det var slett ikke alle som kunne se kanalene. På 1920- og 1930-tallet eksisterte det en vitenskapelig uenighet - og etter hvert ble den skeptiske gruppen større.

Spektralanalyser på 1940-tallet viste at det nesten ikke var oksygen i planetens atmosfære, og det begynte å gå opp for astronomene at dette slett ikke var et gunstig sted for liv. Etter hvert skiftet også populærkulturens historier fra å handle om ondsinnede marsboere til mer realistiske plot om menneskenes kolonialisering av planeten.

- Likevel ble det laget undervisningsmateriell med bilder av Schiaparellis kanaler på Mars helt frem til etter krigen, forteller Tandberg.

Mariner tar en titt

Så kom romalderen. Den første sonden som klarte å komme seg til Mars var Mariner 4, i 1965. Den gikk ikke inn i bane rundt planeten, men dro forbi og tok bilder. Den så ikke noen kanaler, og ikke noe vegetasjon. Det satte et ganske endelig punktum for de mer utbroderte fantasiene om livet på Mars.

- Bildene viste en gold og temmelig kald og kraterpreget overflate. De som fremdeles trodde på kanalene på Mars ble veldig skuffet, sier Tandberg.

Mariner 6 og 7 gikk også forbi Mars, men Mariner 9 kom seg inn i bane rundt planeten i 1971 og hadde mye større anledning til å dekke overflaten. Den så mye, blant annet geologiske trekk som lot til å ha vært formet av vann. Viking 1 og 2 gikk inn i bane rundt Mars i 1976, og slapp ned landingsfartøy.

- Vi fikk se trekk som måtte hatt vann som opprinnelse. Det må ha vært noe rennende, og det kunne ikke vært lava. Noen trodde det var flytende karbondioksid, men det må ha vært i så store mengder at det er få som tror på denne teorien i dag, sier Tandberg.

Meteoritt med fossiler?

De virkelig gode bildene kom med Mars Global Surveyer som gikk i bane rundt Mars i 1996. I dag er forskerne ganske sikre på at vannet har spilt en stor rolle en gang i planetens historie.

Det samme året annonserte to forskere fra NASA at de hadde oppdaget mikroskopisk små fossiler av mikrober i meteoritten ALH84001 fra Mars, som var funnet i Antarktis.

- Det ble jo en veldig diskusjon rundt dette. Mange mente imidlertid at trekkene var for små til at de kunne ha biologisk opprinnelse. Saken er ikke helt avgjort ennå, sier Tandberg.

Vannet har skapt nytt håp om liv

I dag er de antatt store vannmengdene på Mars som danner grunnlaget for letingen etter liv på planeten. Mange knytter jo vann og liv sammen, og med spor etter vann, og rovere som ruller rundt i den røde marssanden, har interessen for livet på Mars blusset opp igjen, om enn på et litt bedre vitenskapelig grunnlag.

- Det finnes geologiske trekk på Mars som må ha oppstått med veldig store vannmengder. Vi ser også renner i kratervegger som sannsynligvis har oppstått på en annen måte - med mindre mengder vann i en annen tidsperiode, sier Tandberg.

De første trekkene kan ha oppstått langt tilbake i historien, én eller flere ganger. Det finnes spor etter at vannet har rent fra den sydlige halvkule, som ligger høyere, og ned mot den nordlige halvkule. Opprinnelsen til dette vannet er ukjent, og hvor det har blitt av det vet vi heller ikke - selv om mange tror det gjemmer seg i frossen form under overflaten.

Vi leter

- Spørsmålet er hvor lenge dette vannet har fått anledning til å ligge på Mars. Hvis planeten har hatt en tett og fuktig atmosfære og et varmt klima, er sjansen for at liv kunne oppstå større enn hvis dette var noe som skjedde i voldsomme korte perioder, sier Tandberg.

Amerikanernes romsonde Mars Odyssey, som er i sving rundt Mars akkurat nå, har allerede registrert ganske store mengder vann under overflaten på Mars. Vannet ligger først og fremst i polområdene, men også andre steder på planeten.

Roverne Spirit og Opportunity skal lete etter geologiske spor av vann på planetens overflate (Spirit er i gang allerede), og i 2007 skal Phoenix lete etter vann med et graveredskap. I tillegg har den europeiske Mars Express med seg en slags radar som allerede er i gang me å lete etter vann dypt under overflaten.

Andre kandidater

- Mars er ett av stedene i vårt solsystem hvor det er mulig at vi kan finne primitive livsformer. Et annet sted er jupitermånen Europa, hvor det kan være vann under isen. I tillegg kommer jupitermånene Calisto og Ganymedes, som er den største månen i vårt solsystem, forklarer Tandberg.

Saturnmånen Titan er også interessant. Romfartøyet Cassini er på vei til Titan, og har med seg et europeisk landingsfartøy kalt Hoygens. Det skal ned på Titan i begynnelsen av 2005. Titan er den eneste månen i solsystemet med en tett atmosfære, og ser ut til å ha likhetstrekk med hvordan man tenker seg det så ut da livet begynte på Jorda. Det kan altså være en slags ursuppe for liv der.

- Spørsmålet er vel egentlig hva vi ser etter - det vet vi jo ikke noe særlig om. Vi snakker mye om karbonbasert liv, men kanskje er det liv i universet som er basert på silisium for eksempel - selv silisium kan ha fotosyntese, sier Tandberg.

- Kan bli lenge til vi finner det

- Hvis vi finner organismer på Mars som er maken til de vi har på Jorden, er det mange som mener at dette livet kan ha kommet fra Jorden til Mars, eller omvendt. Finner vi derimot typer mikroorganismer som ikke finnes her på Jorden, vil det være ganske stor sannsynlighet for at det finnes mange steder i Universet hvor muligheten er der for at liv kan utvikle seg, sier Tandberg.

Kan så roverne Spirit og Opportunity finne liv på Mars de neste månedene? Da må de i tilfelle finne noe stort - som for eksempel en fossil inne i en stein.

- Om det er liv på Mars kan det bli lenge til vi finner det. Det er ikke lett å lete med roverne. Kanskje må vi sende mennesker dit først for å lete på de riktige stedene, sier Tandberg.

Han mener en slik oppdagelse vil få oss til å forstå at vi ikke er alene, og at det kanskje kan finnes intelligent liv andre steder. Det vil omforme våre tanker om menneskets plass og rolle i Universet, om religion, filosofi, biologi?

Opphengt i vår egen verden?

- Foreløpig er det umulig å si noe om sjansene for at vi skal finne liv. Vi har bare ett punkt å holde oss til. Finner vi liv på Mars, har vi ett punkt til. Vårt solsystem er en type solsystem som det vil finnes mange av, sier Tandberg.

Fornuften forteller ham at med alle de stjernene i Universet som viser seg å ha planeter rundt seg, ville være det mer eller mindre uforståelig om Jorden var det eneste stedet i Universet med intelligent liv.

- Det er viktig å huske på at man ikke setter ikke likhetstegn mellom intelligens og menneskelignende skapninger. Vi må se i øynene at det at vi ser ut som vi gjør, er et resultat av en utvikling hvor tilfeldigheter har spilt en viktig rolle ved veldig mange anledninger. Kanskje er vi for opphengt i vår egen verden, sier Tandberg.

Lenker:

NASA: Mars chronology
William Sheehan: The Planet Mars: A History of Observation and Discovery
Institutt for teoretisk astrofysikk, UiO: Mars