Dette har skjedd:
I 1989 skrev Stephen Jay Gould boka “Wonderful Life”. I denne kom han med en påstand som åpenbart må ha provosert noen ganske kraftig:
Hvis livet på jorda av en eller annen grunn skulle komme til å starte forfra igjen, ville vi garantert ikke se de samme artene dukke opp som ved forrige gjennomkjøring. Sa Gould.
Han begrunner dette med at tilfeldigheter spiller en så vidt stor rolle i evolusjonen, at det er himmelstormende lite sannsynlig at for eksempel mennesket skulle dukke opp igjen i neste forsøk.
Back to the future
Små ulikheter, en ulykke, en mutasjon, tilfeldige forflytninger av en populasjon - med andre ord hva som helst tilbake i prekambrium ville - omtrent som i de science fictionbøkene der helten drar tilbake i tid og forstyrrer sin bestemor idet hun skal gifte seg med bestefar - føre til uventede forandringer i vår tid.
Verden ville se HELT annerledes ut i Livet II, mente Gould.
De som kjenner Goulds syn på evolusjon, ser at denne holdningen passer godt inn i systemet: Gould var en iherdig motstander av “adapsjonisme”. Ett av hans omkved var at det finnes mange fysiske egenskaper som er utviklet av helt andre grunner enn at de har gitt bæreren økt tilpasning.
(Den ideologiske basis for dette synspunktet igjen, finner vi antagelig i hans (sosialistisk inspirerte?) motstand mot sosiobiologi - han ville ikke høre noe om at vi mennesker er slik vi er, fordi vi er tilpasset til det.)
Simon Conway Morris ville antagelig, i Goulds øyne, vært en eksponent for ekstrem adapsjonisme.
En livsoppgave?
Det virker som om Conway Morris, på sin side, har gjort det til en livsoppgave å påvise at Gould tok feil. Hans første bok, “The Crucible of Creation” fra 1998, handlet om dette, og sannelig gjør ikke hans nye bok det også.
Det kan skyldes det faktum at Conway Morris dukket opp i en birolle i Goulds bok, og derfor føler seg misbrukt som sannhetsvitne for et evolusjonssyn han ikke støtter.
Eller det kan skyldes at Conway Morris’ syn på saken er så viktig for ham, at det er av overordentlig stor betydning å gi uttrykk for det (Kan det være at han, som Gould, har utenomvitenskapelige motiver? Følg med!). Og da er det jo litt flaks, at det å polemisere mot Gould garanterer deg oppmerksomhet.
Conway Moris’ hovedpoeng er lett å forstå og lett å være enig i. Det kalles konvergens.
Fisk og delfin
Alle som har åpnet en biologibok har sett det avbildet: likheten mellom fisk og delfiner, likheten mellom en ulv og en pungulv, likheten mellom en fugl og en flaggermus.
Altså dyr som ikke er nært beslektet, men som likner hverandre fordi de lever likt. De samme biotoper gir samme type dyr. Savanner gir dyr som løper fort og har godt syn; hester, kameler, giraffer, antiloper, - eller raske, lette dinosaurer. Skog gir dyr som kan klatre; aper, lemurer, ekorn, mår. Vann gir strømlinjeformede dyr som kan svømme; fisk, delfiner, tiarmede blekkspruter - eller fiskeøgler.
Dette er ikke kontroversielt, og jeg tviler på om det er mulig å finne en biolog som er uenig. Kilden til eventuell uenighet ligger selvsagt i hvilken vekt man legger på konvergens i det store bildet av livets utvikling.
En teori om alt
Og, som jeg har sagt ved en del anledninger tidligere; det er først når en forsker forsøker å gape for vidt, når han forsøker å presse alt for mye inn i sin “Theory of Everything”, at vi skal se opp. Conway Morris er bare hårfint unna i denne boka.
På den annen side: Allerede omtalte Stephen Jay Gould tilla konvergens alt for liten betydning. I sitt megalomane verk fra 2002, den 1 433 sider tykke bok “The Structure of Evolutionary Theory”, omtaler han begrepet bare en håndfull ganger.
Og i allerede nevnte “Wonderful Life” går han lenger enn sitatet over, han antyder at vi ved en ny gjennomkjøring av livet ikke kan være sikre på at det vil dukke opp intelligens, pattedyr, ryggradsdyr - vi kan ikke engang gå ut fra at det vil dukke opp liv på landjorden!
Det er vanskelig å karakterisere dette som annet enn vås, selv om det kom fra en av det 20. århundrets store evolusjonsbiologer.
Men på den tredje side: hvor er det Conway Morris har tenkt seg?
Bondemaur og skumle reker
Store deler av “Life’s Solution” er en nesten endeløs ekskursjon i livets utrolige evne til å tilpasse seg. Forfatteren bringer eksempel på eksempel på hvordan naturen gang på gang på gang har kommet opp med de samme løsningene på de samme problemene - i vilt forskjellige dyregrupper.
Maur og mennesker har for eksempel utviklet krigføring, landbruk osv. helt uavhengig av hverandre.
Og det er ikke bare blekksprutene som har utviklet øyne som er skummelt like våre. Du finner dem hos enkelte fåbørstemarker også, og til og med hos en reke!
Det finner jeg ikke det minste overraskende. Uansett hvor ulike vi er fra reker og meitemark - vi er bygget opp av de samme proteinene, uttrykt gjennom samme DNA, på den samme jorda.
Hvor vil han?
Så hvor er det egentlig forfatteren vil? Jeg sitter og undres gjennom hele boka.
Men den som vil vite må ha tålmodighet. Conway Morris har nemlig mer å fortelle - veldig mye mer. Eksemplene vil ingen ende ta, han beveger seg systematisk gjennom dyrerekkene, og ingen del av kroppen er unndratt hans lupe: Finnes det konvergens her? Og ja da - det finnes. Overalt. I øyne, i nese, i ører, i adferd, i blodomløp, i kroppskjemi - og etter hvert eneste eksempel kommer et overveldet gisp: Dette er sjokkerende, dette er overraskende.
Men det er det jo slett ikke. Det er bare utrolig morsomt!
Hvis du leser “Life’s Solution” som et foredrag om livets viderverdigheter, er den mer enn absolutt leseverdig. Vi snakker om en gullgruve for samlere av trivia, og en kilde til fornyet innsikt for biologer.
Conway Morris forbilde er selvsagt Darwin (finnes det en biolog uten?), og han har åpenbart tenkt å overbevise sine lesere ved hjelp av Darwins metode: Gi dem så mange eksempler at de drukner!
Hvis du derimot begynner å interessere deg for forfatterens overbygninger, er det lett å bli irritert. Darwin-metoden kunne ha virket dersom Conway Morris hadde brukt den til å argumentere for en godt formulert teori.
Evolusjonslov
Men det gjør han desverre ikke. Det kan til tider virke som om han er på jakt etter mer enn en teori, snarere en lov: Loven om evolusjon, den store styrende loven om hvordan livet utvikler seg. En lov om retning og nødvendighet.
Noe slikt har biologien alltid manglet, svært mange har ment at det ikke finnes. Ikke minst tidligere nevnte Gould ville benektet det på det sterkeste.
Derimot kan mange biologer gå med på at det finnes trender i evolusjon - for eksempel at livet utvikler seg i retning av mer komplekse organismer etterhvert som årene går. Disse trendene er imidlertid slett ikke entydige.
Conway Morris vil åpenbart ha noe mer - uten at han klarer å forklare akkurat hva han er ute etter, og selvsagt står konvergens svært sentralt i dette uklare “mer”.
Og: Ikke bare her på jorda, men i hele Universet. Dette er en universell lov!
Hvilket jeg har full forståelse for at leseren blir en smule forvirret over.
Bokas første 100 sider går dermed med til et ikke alt for overbevisende argument for at det knapt finnes liv andre steder enn på jorda. Vi er med andre ord resultater av en universell lov, men er i praksis alene i universet.
Hvilket ikke får forfatteren til å avstå fra titt og ofte å drodle over hvordan intelligente utenomjordiske vesener ser ut. På grunn av “konvergensens lov” vil de selvsagt - uansett hvilket kjemiske, økologiske osv. utgangspunkt vi starter med - likne oss. Dermed er vi mennesker, slik han ser det, “uunngåelige mennesker i et ensomt univers”.
Jeg vil ha en fyrstikkeske!
Det er her jeg begynner å savne en fyrstikkeske - ikke for å tenne på boka, men som målestokk. Hvor likt er egentlig likt? Hvor ulike må to arter være for å være ulike? Er to skapninger like fordi de går på to bein, kan høre og snakke og har øyne med linse?
Og ikke minst: Hvor uenig må man være for å være uenig? Er Conway Morris uenig med sine kolleger, bortsett fra kanskje dette med den altoverstyrende lov?
Helt på slutten finner vi Conway Morris utenomfaglige motiv. Kapittel 11 heter “Towards a theology of evolution” - en evolusjonsreligion!?!
Kapittelet er vassent, intetsigende og helt unødvendig for bokas helhet. De som er vitenskapshistorisk interessert kan kanskje glede seg over lukta av en forlengst glemt Haeckelsk monisme - undertegnede ble bare sur.
Life’s Solution
Inevitable Humans in a Lonely Universe
av Simon Conway Morris
Cambridge University Press, 2003
464 sider
Isbn 0-521-82704-3
