Når har imidlertid Jessica Purcell fra University of Lausanne og kollegaene hennes studert hvordan ulikt sammensatte grupper av maur taklet flom i laboratoriet.
Det bød på et par overraskelser.
Ungene nederst
Man skulle kanskje tro at arbeidermaurene ville plassere de hjelpeløse larvene og puppene på det tryggeste stedet – midt i flåten med arbeidere på alle kanter. Men det var bare dronninga som fikk seile i den kahytten.
Ungene ble tvert imot plassert nederst mot vannet. Og det var antageligvis lurt, mener Purcell og kollegaene.
Det viste seg at puppene og larvene fløt usannsynlig godt. Ved å legge dem nederst, ble flere medlemmer på flåten værende over vann under seilasen.
Den lille flytende gruppa var dermed fortere på beina etter at de kommer i land, dersom den var organisert på denne måten.
Overlever i timevis
Det hører nemlig med til historien at maur i alle stadiene av utvikling klarte seg forbløffende godt i vannet, selv om de var under overflata i flere timer i strekk. De fleste var i live da flåtene drev i land.
Men etter en ekstra lang dykketur kunne det ta tid før arbeidermaurene fikk hentet seg inn igjen. De kunne bli liggende i over en time før de begynte å røre på seg. Men med larver og pupper som flytepongtonger, var arbeiderne raskere på beina.
Og det er antageligvis viktig. En liten gruppe med flomrammede maur er utsatt når den flyter i land, og det gjelder å få unger og dronning i ly for vær og fiender. Da er det godt å ha så mange pigge arbeidere som mulig på laget.
