Da Darwin var i gang med arbeidet om evolusjonsteorien, la han merke til at tamme og domestiserte pattedyr delte mange forskjellige egenskaper som de ikke hadde til felles med sine ville forfedre.

Mange husdyr og kjæledyr får en annen farge på pelsen, mindre tenner, mindre hjerne, en annen ansiktsform, endringer i øre-og neseform, lengre ungdomstid, og selvfølgelig roligere og tammere oppførsel.

Forskerne kaller dette for domestiseringssyndromet, og de innebærer flere egenskaper som vi oppfatter som veldig søte.

Biologene og zoologene bak den nye hypotesen tror svaret ligger i fosterutviklingen.

De viser til en stor studie som ble startet i Sovjetunionen på 1950-tallet.

Målet var å gjøre sølvreven i Sibir til et husdyr. De tammeste og mest medgjørlige dyrene ble valgt ut i hver generasjon, og ble så paret med hverandre.

Over 50 år senere har dette programmet ført til en rev som er mye tammere, men også mer hunde-aktig i utseende.

Mange av de samme egenskapene som er observert hos andre tamme husdyr blir også sett hos sølvreven. Forskerne mener dermed det er en gruppe egenskaper som henger sammen, og som kan utvikle seg så å si samtidig over relativt kort tid.

Det store spørsmålet er hvorfor alle disse andre egenskapene dukker opp, når dyrene først og fremst blir avlet for å bli tammere og roligere?

Mindre adrenalin, frykt og stress

Forskerne har lett etter noe som kan forklare mange eller alle endringene som skjer i prosessen når et dyr blir et husdyr.

Den nye forskningsartikkelen viser til flere tidligere studier som viser at husdyr har lavere nivåer av stresshormon og redusert funksjon i binyrene, kjertler som blant annet skiller ut adrenalin i kroppen. Binyrene spiller også en viktig rolle i hvordan kroppen reagerer på frykt og stress.

Tidligere teorier hevder at endringene har skjedd på grunn av lavere stressnivåer i miljøet, og dermed mindre produksjon av stresshormoner, men nå mener forskerne at endringer i en kjertel ikke kan forklare alle de forandringene domestiserte dyr har gått gjennom.

Fellesnevneren

Men forskerne mener de kan ha forklaring på nesten alle forandringene. De hevder at så å si alle endringene kan spores tilbake til noen celler i den tidlige utviklingen av et virveldyrfoster i livmoren, nemlig nevrallisten (Neural crest cells).

Nevrallisten er et cellelag som former seg mellom det som skal bli huden og sentralnervesystemet, mens fosteret fortsatt er et embryo.

Disse migrerende cellene er såkalte multipotente stamceller, noe som innebærer at de spesialiseres til et bredt spekter av forskjellige celler og strukturer i kroppen.

Blant annet er de grunnlaget for pigmentproduksjon, ansiktsbein og sener, muskler og diverse deler av nervesystemet, som deler av binyrene.

Denne listen høres kanskje kjent ut. Nevrallisten står nemlig for de fleste av de samme områdene som blir påvirket ved domestiseringssyndromet.

Ansiktsform, pigmentering av pels og endringer i binyrene er alle egenskaper som forandrer seg i overgangen fra vill til tam.

Når mennesker valgte hvilke dyr som skulle pares videre for å bli tammere, kan de dermed ha valgt dyr med defekter i nevrallisten, spekulerer forskerne.

Hypotesen innebærer også at husdyr også sannsynligvis har færre celler i nevrallisten.

Disse nye egenskapene og defektene har blitt forsterket gjennom hver generasjon med tammere dyr, og du ender til slutt opp med domestiseringssyndromet.

Forskerne går gjennom hvordan mange forskjellige feil og mangler i nevrallisten kan føre til de endrede egenskapene som man ser hos husdyr, enten direkte eller indirekte påvirket av nevrallisten.

For eksempel nevner de at cellene som står for bruskdannelse i øret er en del av nevrallisten, og myke og hengende ører kan forklares med en liten defekt i disse cellene, siden ville dyr nesten alltid har spisse og oppreiste ører.

Bare en hypotese

Siden dette er en hypotese, vet ikke forskerne om forklaringen holder vann.

Etter hvert som de får mer kunnskap om genomene til forskjellige domestiserte dyr, kan de undersøke om nevrallisten blir påvirket på en spesiell måte som går igjen i genene til flere forskjellige dyr.

Hypotesen har også noen svakheter, og forskerne medgir at de ikke kan forklare alle egenskapene som følger med domestisering, og at det også kanskje finnes alternative, epigenetiske forklaringer.

Dette innebærer at miljøet endrer egenskaper hos dyrene. Et mindre stressende miljø endrer hormonproduksjonen, som igjen kan ”skru av og på” gener. Disse endringene kan så bli permanente, og gå over til å bli arvelige.

Referanse: 

A. Wilkins, m. fl.: The “Domestication Syndrome” in Mammals: A Unified Explanation Based on Neural Crest Cell Behavior and Genetics. Genetics, DOI: 10.1534/genetics.114.165423