Barn tvinges fortsatt til samvær med voldelige foreldre

Barn har sterkere rettigheter enn noen gang, men likevel kan retten bestemme at de skal være sammen med mor eller far mot sin vilje.
11.10 2013 05:00

- Er det faglig forsvarlig i årevis å tvinge barn til samvær med foreldre de ikke ønsker å se? spør voldsforsker Kristin Skjørten ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Hun leder forskningsprosjektet Barnefordelig og samvær der hun blant annet sammenligner rettspraksis i barnefordelingssaker fra 1998 og fram til i dag.

- Barn må sjeldnere ha samvær med voldelige foreldre i dag enn for ti år siden. Men fortsatt avsies dommer i barnefordelingssaker der påstander om vold blir hengende i lufta uten drøftinger. Det er fortsatt utfordringer knyttet til risikoen for at barnet i fremtiden utsettes for vold, sier Skjørten.

Dobbelt svik

I løpet av 2000-tallet er lovverket om barns rettigheter skjerpet inn flere ganger. Barneloven er revidert, og i 2004 fikk barn fra syv år en absolutt rett til å uttale seg i saker om bosted og samvær. Skjørten har forsket på hvordan det nye lovverket er blitt fulgt opp.

Uavhengig av barnets risiko for selv å bli utsatt for vold, stiller hun spørsmålstegn ved om barn har godt av å tvinges til samvær med foreldre når de selv har ytret ønske om å slippe samvær.


- Annen forskning der barn selv er intervjuet, viser at de i slike saker ofte føler seg dobbelt krenket og sveket både av foreldre og retten. De føler frustrasjon og aggresjon, og dette er følelser som ikke avtok, men økte med tiden, forteller Skjørten.

Hun viser til en norsk studie der barn og ungdommer ble intervjuet i etterkant av barnefordelingssaker. Opptil åtte år senere formidlet barna at opplevelsene fortsatt var følelsesmessige belastende.

Barna slet med følelser som aggresjon mot en av foreldrene, aggresjon mot dommeren som ikke hadde trodd på deres historie, redsel og skyldfølelse for å såre foreldrene og tristhet og oppgitthet for ikke å kunne endre situasjonen.

I sin egen forskning kom Skjørten over et tilfelle der retten avgjorde at ei jente på åtte år skulle ha samvær to ganger i året med en far som tidligere var dømt til fengsel for vold mot mor.

- Hensikten var at barnet skulle ha mulighet til å avmystifisere tanker om far. At hun skulle kunne gjøre seg opp sin egen mening om hvem far var. Men når man idømmer samvær mot barnets ønsker, hvordan kan man forvente at barnet knytter positive bånd til en forelder man ikke ønsker å se?

- I tilfeller der barnet har uttrykt angst for en av foreldrene, vil barnet kjenne på frykten selv om samværet skjer under tilsyn. Er det faglig forsvarlig at denne typen samvær pågår over år? Det er tvilsomt om samvær er til barnets beste når de selv ikke ønsker det, mener Skjørten.


Vold vanlig skilsmissegrunn

Skjørten peker på at vold i familien er en relativt vanlig skilsmissegrunn. Hun viser til en studie fra Trondheim der vold ble oppgitt som grunn i 18 prosent av sakene.

Samtidig har det de siste årene skjedd en markant økning av saker der barnefordelingen blir fastsatt av domstol. Fra 2009 til 2011 økte sakene med 22 prosent, og utgjør nå 20 prosent av alle tvistesaker.

Skjørten mener utviklingen i rettspraksis i stor grad er positiv:

- Selv om volden som regel var godt dokumentert, gjennom dom, vitner eller innrømmelser, var det kun i et fåtall av sakene fra 1998-2000 at volden ble tillagt vekt ved avgjørelse om bosted. I halvparten av sakene med påstand om seksuelle overgrep fikk barna fast bosted hos far. I dag har vi fått en sterkere vektlegging av barns ønsker og barns opplevelser av vold i hjemmet.

- Dommene viser en mer omfattende drøfting av voldens konsekvenser for barna enn for få år siden. Temaet vies mer spalteplass og har fått større tyngde i domstolenes vurderinger, sier forskeren.

Likevel, poengterer Skjørten, står samværsretten fortsatt sterkt.

- Når vi vet at domstolene utøver så mye skjønn, er det utrolig viktig at vurderingene baseres på oppdatert kunnskap om barn som utsettes for vold i familien. Det stiller krav til at dommere og sakkyndige har best mulig kunnskap til å gjøre risikovurderinger. Vi trenger to uavhengige sakkyndige, og domstolene må stilles friere i forhold til sakkyndigrapportene, mener NKVTS-forskeren.

Referanse:

Rød, P. A., T.-J. Ekeland og F. Thuen (2008) “Barns erfaringer med konfliktfylte samlivsbrudd: Problemforståelse og følelsesmessige reaksjoner.” Tidsskrift for norsk psykologforening. Nr.  5, Vol. 45: 555 - 562

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg.

Annonse

Emneord