En ung gutt begår et grovt ran i Skien.

En såpass alvorlig forbrytelse ville sendt gutten rett i fengsel for et par tiår siden. Nå får gutten oppfølging fra et omfattende behandlingsapparat. Han skal gå til psykolog og på hasjavvenningskurs.

Nesten ingen mindreårige sitter nå i fengsel i Norge.

De fleste er enige i at det er bra.

Likevel er det noen sider ved utviklingen de siste tiårene som er betenkelig, mener Stian Lid, forsker ved NIBR, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Han har studert statistikken over ilagte straffereaksjoner for lovbrytere i aldersgruppen 15–17 år i perioden 2002–2013. Han ser at det skjer en dramatisk nedgang i antall ungdom som fengsles i denne perioden. Dette skriver han om i den siste utgaven av Sosiologi i dag.

Noe skyldes bare at ungdom har blitt mer skikkelige. Det har nemlig skjedd en betydelig nedgang i den registrerte ungdomskriminaliteten i perioden.

På begynnelsen av 1980-tallet var det relativt flere ungdom mellom 15 og 17 år som fikk straffereaksjoner sammenliknet med de fleste andre aldersgruppene. Nå er det kun de over 50 år som blir mindre straffet enn ungdommene.

Bare fire under 18 år sitter i fengsel

Samfunnet har ønsket å få barn og unge ut av fengsel.

Dette har vi lykkes med.

I 2013 var det bare 62 ilagte ubetingede fengselsdommer for mindreårige. På begynnelsen av 2000-tallet var det 200.

Antall mindreårige som sitter i fengsel for å sone en ubetinget fengselsdom er imidlertid langt færre. I 2013 var det kun fire nyinnsettelser av mindreårige. En del mindreårige får en ubetinget fengselsdom, men blir over 18 år før soning, eller de har sittet i varetekt før ileggelsen av straffereaksjonen.

Det ser heller ikke ut til å ha blitt en økning i andre typer institusjonsopphold, som for eksempel lukkede barnevernsinstitusjoner, forteller Lid.

FNs barnekonvensjon

I 2003 ble FNs barnekonvensjon inkorporert i norsk lov. Utover 2000-tallet har prinsippene om hensynet til barnas beste har stått sentralt i handlingsplaner og stortingsmeldinger. 

Også den bruken av forelegg er blitt mindre. Når det gjelder narkotikalovbrudd var mer enn 80 prosent av reaksjonene i 2003 forelegg. I 2013 var det kun 40 prosent av disse lovbruddene som ble straffet med forelegg.

Hjelperne blir kontrollører

Den straffereaksjonen som økte betydelig i denne perioden er betinget påtaleunnlatelse. Dette innebærer at ungdom slipper videre straffeforfølgelse hvis de overholder avtalte vilkår. Sentrale vilkår kan være å følge et rusprogram eller å møte i konfliktrådet.

Også samfunnsstraff og overføring til Konfliktrådet ble vanlige straffereaksjoner overfor ungdom under 18 år.

Straffen skal skreddersys mer til den enkelte, som skal følges tett opp av lokalt politi og kommunale tjenester. Hele hjelpeapparatet blir dratt inn som kontrollører av disse ungdommene.

Tett oppfølging kan være bra for ungdommer som trenger det, men det kan også være problematisk i en større sammenheng, mener forskeren.

– Hjelperne er avhengig av ungdommenes tillit for at de skal kunne hjelpe dem. Når de mister sin uavhengige rolle og får mye mer av aktiviteten sin knyttet opp til straffeforfølgelse, kan det gå ut over tilliten mellom dem og ungdommene.

Grensene mellom institusjoner som driver med kriminalitetskontroll, og oppdragelse eller behandling av ungdom viskes ut. Det blir utydelig hva som er straff og hva som er behandling, og skillene mellom straffesystemet og velferdsstaten blir diffuse, mener forskeren.

Likhet for loven?

Lid mener at det også kan stilles spørsmål ved om det har blitt mindre rettssikkerhet for unge enn for eldre lovbrytere med de nye straffereaksjonene.

– Et sentralt punkt i strafferetten er at det skal være lik straff for lik handling og at straffen skal stå i forhold til lovbruddet. Nå ser vi en økt bruk av straffereaksjoner med bestemte vilkår særlig for unge lovbrytere, hvor målsetning er å tilpasse vilkårene til den enkelte lovbryters behov. Dette kan gjøre at straffen kan bli svært ulik for personer som har gjort liknende lovbrudd.

Når kommunene i større grad blir dratt inn i oppfølgingen av unge lovbrytere vil kommunens kapasitet og ressurser til å sette av denne type virksomhet, også kunne variere. Jeg spør meg om vi dermed setter til side rettssikkerheten for de yngste lovbryterne.

– Ikke likhet for loven

Ungdomskoordinator Magnus Bekkevold jobber i Konfliktrådet i Telemark. Han mener at Lid har rett i at det ikke er likhet for loven.

– Ofte kan to ungdommer på samme alder som gjør samme type lovbrudd, få helt forskjellig reaksjon. Til og med om de gjør lovbruddet sammen. Hvilken reaksjon ungdommene får, avhenger av deres oppfølgingsbehov. Den ungdommen som har det bra hjemme og gjør det bra på skolen, får ikke samme oppfølging som den som den som trenger det mer.

Det trenger ikke være feil, mener Bekkevold. Men det viser at det ikke er likhet for loven for de yngste lovbryterne.

Nye straffereaksjoner

Fra 2014 fikk vi to nye straffereaksjoner for unge lovbrytere i Norge, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging.

Førstnevnte vil være et alternativ til ubetinget fengsel og lengre samfunnstraff og har som målsetting å holde ungdom utenfor fengsel. Dette brukes for mer alvorlige kriminelle handlinger og gjennomføres i frihet med tett oppfølging hvis gjerningspersonen er motivert til det. Denne straffen blir avgjort av domstolen.

Ungdomsoppfølging kan avgjøres hos politiet. Denne reaksjonen gis til lovbrudd som er mindre alvorlig.

Reaksjonene er ganske likt bygd opp og det er konfliktrådene som er ansvarlig for gjennomføringen for begge reaksjonene.

Først innkalles det til et såkalt stormøte i Konfliktrådet. Her møtes ofte gjerningspersonen og offeret dersom fornærmede har gitt samtykke. I tillegg deltar foreldre, meklere fra Konfliktrådet, politi, barnevern, skolen og andre. Så blir det utarbeidet en individuell plan. Deretter blir planen fulgt opp.

Hvor tett oppfølgingen blir er avhengig av hvor alvorlig forbrytelsen er, men også om gjerningspersonen viser en liten flik av motivasjon for å endre seg.

Et grovt ran i Skien

Magnus Bekkevold i Telemark har så langt gode erfaringer med de nye straffereaksjonene. Han synes at de har fått til et godt samarbeid på tvers av etatene i nærområdet i Grenland.

– En ung gutt begikk et grovt ran i Skien. I denne konkret saken diskuterte vi i koordineringsgruppa oppfølgingsbehove for denne gutten. Barnevern og politi hadde gjort sine kartlegginger. Vi snakket med ungdommen og foreldrene. Det ble bestemt at saken skulle gå til retten og at partene skulle møtes i et stormøte, der også offeret var til stede.

En jurist tok stilling til om det skulle bli ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging. Det ble bestemt at han skulle få ett års ungdomsstraff. Straffen innebar at han skulle møte jevnlig til psykolog. Han skulle også gå på hasjavvenningskurs og levere urinprøver regelmessig hos helsesøster. I tillegg skulle politiet gjøre stikkprøver. Også arbeidsgiver ble involvert i oppfølgingen.

Det var senere jevnlig møter hvor avvikene fra avtalen ble diskutert.

– I realiteten står nok foreldrene for en stor del av straffeoppfølgingen, konkluderer Bekkevold.

Får mulighet for å gjøre opp for seg

Ungdomskoordinatoren mener at det er bra både for gjerningspersonen og den fornærmede at ungdommer får mulighet for å gjøre opp for seg i stormøtet.

– Det er viktig at de legger straffesaken bak seg og jobber med utfordringene.

Men hva med dem som ikke har utfordringer. De som bare gjør kriminelle handlinger uten at de er avhengig av hasj eller sliter psykisk? Hvilken straff får de?

– Vi hadde en stor sak i Grenland for en tid tilbake hvor to gutter gjorde en alvorlig kriminell handling sammen. Guttene gjorde det godt på skolen, hadde det bra hjemme og hadde sunne og gode fritidsinteresser. De hadde aldri gjort noe galt fra før.

Det var alvorlig det de hadde gjort, men for begge ungdommene var det ikke noen problemområder å jobbe med. De fikk derfor fikk en annen reaksjon. En del av den var at de måtte møte offeret i et vanlig stormøte Konfliktrådet.

Dette kan være nok for noen, mener Bekkevold, som presiserer at det ikke ville skjedd hvis dette hadde vært en voldtekt eller grov voldskriminalitet.

– Vi kunne ikke finne opp et problem som ikke var der. Vi har aldri hørt noe fra guttene verken før eller etter denne hendelsen, sier Bekkevold.

Kan ikke påklages

Morten Holmboe, førsteamanuensis ved Politihøgskolen, mener at det vil føre til større åpenhet om man holder konfliktrådene utenfor straffeforfølgelsen.

– Om domstolene får ansvaret, blir rettslikheten mellom lovbryterne bedre. Det samme gjelder den enkelte lovbryters rettssikkerhet. I tillegg blir informasjonen offentliggjort, og straffereaksjonene i lignende saker kan sammenlignes, sier han til forskning.no.

• Les også: Kritisk til ungdomsstraff

Det er urovekkende at det er laget en ordning hvor ingenting kan påklages, ifølge Holmboe.

Han sier også at Konfliktrådene bør konsentrere seg om tiltak som gjenoppretter skaden som er gjort mot offeret, og at straffereaksjoner bør fastsettes av domstolene.

– Det vil fremme likhet og rettssikkerhet.

Ungdomskoordinatoren får mye makt

Holmboe sier også at det i dag blir for mange skjønnsmessige vurderinger.

– Ungdomskoordinatorene er engasjerte mennesker som ønsker å skape gode løsninger for ungdommene, men de kan ha forskjellig syn på hva som er best. Det er ingen mennesker innen rettsvesenet som har så mye myndighet over andre mennesker som ungdomskoordinatorene, forteller Holmboe.

Pendelen svinger

Den norske kriminologen Nils Christies ideer om straff var selve utgangspunktet for at Konfliktrådet ble etablert. Budskapet hans var at det burde skapes arenaer der gjerningsperson og offer møtes og finner en løsning sammen. Men for å få til dette er det vesentlig at ikke ekspertene overtar, mente Christie, som døde i 2015.

Hvordan ville Christie reagert på at konfliktrådene blir så aktivt brukt i de nye straffereaksjonene?

– Noe av det siste Christie skrev før han døde var nettopp en kritikk av de nye straffereaksjonene og hvordan de undergraver konfliktrådenes opprinnelige intensjon, om å være et rent alternativ til den ordinære straffen, forteller Stian Lid.

Forskeren mener at det er et paradoks at vi nå beveger oss i retning av noe vi ville bort fra på 1980-tallet, nemlig sammenblandingen mellom straff og behandling.

Referanse:

Stian Lid: Ungdom og straff på 2000-tallet – nye praksiser, kjente dilemmaer, Sosiologi i Dag, Vol. 46, Nr. 3-4 2016