Tenk deg en vårdag for 10 000 år siden. Den store iskappen som for ikke lenge siden hadde dekket hele Skandinavia har nesten smeltet, og verden er ny og grønn. En enorm innsjø dekker store deler av dagens Sverige og Finland. I det som i dag er det vestlige Russland legger en gruppe mennesker ut på en reise som skal ta dem lengre enn noen av deres folk har reist før.

De går til fots mot nord og vest og krysser hele Finland. I Nord-Finland var landskapet preget av bjørkeskog som i dag, men trærne var høyere og skogen tettere. På innsjøene kan de ha brukt båter og om vinteren ski og slede. Helt i nord møter de et åpent og vindblåst landskap som ikke ligner noe de har sett før, et land med salt hav og fisk og sel som kan fanges. De har nådd Varangerfjorden i Øst-Finnmark.

Fortellinger om de første menneskene som kom hit etter istida blir som regel fortalt med innvandrere sørfra i hovedrollen.

Nå tyder ny forskning på at også jegerfolk fra øst inngår i den kulturelle miksen i områdene som skulle bli Norge.

Den tradisjonelle oppfatningen om at de aller tidligste menneskene til Norge kom sørfra, holder fortsatt vann. Disse første innvandrerne kom via Danmark eller over Nordsjøen for minst 11 500 år siden og koloniserte raskt hele norskekysten.

Påvirkning fra øst

Nye funn på boplasser og nytolkning av gamle funn utgjør imidlertid tydelige indikasjoner på at det 1500 år etter den første innvandringen kom en ny periode med sterk påvirkning utenfra, denne gang fra øst.

Påvirkningen kan ha skjedd ved innvandring fra øst eller gjennom kulturell kontakt mellom øst og vest.

• Les også: De dødes hus funnet i England

Impulsene østfra påvirket først Finnmark og deretter store deler av Skandinavia, ifølge et team av forskere fra Finland, Norge, Sverige, Danmark og Tyskland. Resultatene er publisert i tidsskriftet Norwegian Archaeological Review.

Lignende hypoteser om østlig påvirkning har vært framsatt av arkeologer også tidligere, men har manglet støtte i konkrete funn.

I grenseland

Historien begynner i grensetraktene mellom Finland og Norge i nord. I 2002 begynte finske forskere å undersøke innsjøen Vetsijärvi, ikke langt fra Utsjok på grensa til Finnmark.

Her fant de boplassen Sujala med ikke mindre enn 6300 gjenstander datert til mellom 8500 og 8100 f. Kr.

Et oppsiktsvekkende resultat var påvisningen av at menneskene her hadde brukt metoder for å produsere våpen og redskaper som tidligere kun var kjent fra arkeologiske funn gjort i Sør-Finland, Russland og andre deler av det østlige østersjøområdet.

- Det tok litt tid før vi forsto betydningen av det vi hadde funnet, sier den finske arkeologen Tuija Rankama til forskning.no.

Hun og ektemannen Jarmo Kankaanpää er tilknyttet ved University of Helsinki og er begge eksperter på jegersamfunn i steinalderen i Nord-Europa.

Ny teknologi

Forskning.no møter ekteparet i den finske hovedstaden, i et fredelig gårdsrom på det ærverdige universitetsområdet i sentrum.

Funnene som ble gjort i Sujala viste at steinaldermenneskene her brukte metoder til å lage våpen og redskaper som kan spores tilbake til områder ved Onegasjøen og øvre deler av elvene Volga og Oka i dagens Russland.

- Dette var en ukjent teknologi i det vestlige Europa, forklarer Rankama.

Denne østlige metoden kalles av arkeologene trykkteknikk. Metoden var vanskelig å mestre, men ga redskapsmakeren stor kontroll over utfallet.  Den ga blader med lik størrelse og sylkvass egg.

Utgangspunktet var en kjegleformet blokk av flint. Spesialverktøy laget av gevir fra elg eller rein kunne brukes til å presse fram steinflakene som skulle bli pilspisser, kniver eller skraperedskaper. En metode med å slå mot flintblokken med en treklubbe og en type meisel av gevir kunne også bli brukt.

Karakteristiske fliser og rester av flintblokker ble igjen som ”avfallsprodukt” fra produksjonen. Disse kan gjenfinnes i dag og brukes som viktige kjennetegn for arkeologene når de skal vurdere hvilke teknologiske metoder som er brukt.

Reiste langt

Funnene fra Sujala innebar at mennesker med røtter i jegerkulturer i dagens Russland må ha reist langt mot nord, mye lenger enn noen hadde visst.

Det var overraskende nok i seg selv. Men det var mer: Flint er den mest brukte steintypen i områdene der jegerfolkene opprinnelig kom fra. I Sujala fant arkeologene ingen flintgjenstander.

Derimot ble det funnet gjenstander av sandstein fra Varangerhalvøya i Finnmark. Mangelen på flint var ikke ulogisk.

Da steinalderjegerne reiste mot nord og vest fra områdene som i dag er i Russland, krysset de en viktig geologisk grense. De befant seg nå på det som kalles det fennoskandiske grunnfjellsskjoldet, som er uten flint.

Dette flintløse området dekker store deler av Finland, Sverige og Sør-Norge. Finnmark og resten av Nord-Norge ligger utenfor grunnfjellsskjoldet, og her hadde Sujala-boerne hentet stein til redskapene sine.

Så mot Finnmark

Finnmark ble med ett svært interessant for det finske arkeologekteparet.

Folkene som en gang holdt til i Sujala må ha hatt kontakt videre mot nord. Kunne det kanskje også finnes spor av dem i Finnmark?

Varangerfjorden i Øst-Finnmark har en rekke steinalderboplasser som tidligere er undersøkt av arkeologer. Et av stedene der det er gjort funn ligger på sørsida av fjorden og bærer det samiske navnet Fállegoahtesadjeguolbba. Den var i bruk samtidig med Sujala.

I samlingen til Varanger Samiske Museum gikk ekteparet Rankama og Kankaanpää gjennom gjenstander funnet ved Fállegoahtesadjeguolbba. De bar spor av samme type østlig teknologi som den som ble brukt ved Sujala.

Det har ikke vært arkeologiske utgravinger her, men stedet ble undersøkt av studenter i forbindelse med andre arkeologiske undersøkelser i Finnmark på 1970-tallet.

Gjorde funn

Fállegoahtesadjeguolbba er et samisk navn. Første del av navnet kan på norsk bety falk. Siste del betyr slette og mellomste del betyr gammeplass eller bosted. I dag ligger den som en rygg i terrenget 70 meter over havet. Lenge før norsk og samisk var i bruk i disse områdene levde det folk her. På toppen er det flatt og ingen vegetasjon. En regntung dag i 2009 klatret Rankama og Kankaanpää opp til Fállegoahtesadjeguolbba sammen med to norske kollegaer. Men utbyttet ble magert, og regnværet bare kraftigere.

Dagen etter gjorde ekteparet et nytt forsøk alene. Denne gangen hadde de hjelp av ettermiddagssola som hang lavt på himmelen. Det gjorde det lettere å lete blant småsteinene på bakken. Etter å ha gått fram og tilbake i halvannen time fant de en liten konsentrasjon med avslag av stein midt oppe på ryggen. Analyser viste at også dette var spor av østlige steinalderteknologi av samme type som den som ble brukt ved Sujala.

For 10 000 år siden sto havet mye høyere enn i dag. Da lå Fállegoahtesadjeguolbba som et eid der det kan ha vært en båtplass på begge sider, påpeker Jarmo Kankaanpää.

Man kunne enkelt legge til uansett vindretning. Det var god utsikt over fjorden og det flate landet som omgir Varangerfjorden. Innlandsjegere kan ha blitt kystboere og livnært seg av ressurssene i havet, i hvert fall i deler av året.

Vi vet i dag ikke om disse bosetterne var de første i Varangerfjorden, eller om det fantes mennesker her fra før. Boplassen lå åpent til. Plasseringen kan fortelle at et eventuelt naboskap ikke var fiendtlig.

- De har i hvert fall ikke drept hverandre med en gang, sier Kankaanpää tørt.

Havet var rikt på mat. Finnmark hadde dessuten sandstein som kunne brukes til å lage livsnødvendige pilspisser og skjæreredskaper.

For arkeologene ble nå spørsmålet om teknologien fra øst stoppet i nord, eller om det kunne påvises en videre spredning.

Ble spredt mot sør

Resultatene fra de finsk-norske grenseområdene har ført til at Rankama og Kankaanpää, sammen med kollegaer fra Norge og flere andre land, har undersøkt lignende funn fra boplasser lengre sør.

De mener at kunnskap om den østlige måten å lage redskaper ble spredt videre gjennom Finnmark og sørover langs kysten til Sør-Norge og innover i landet til sentrale deler av Østlandet og Sør-Sverige.

• Les også: De første bønda ifra nord

Dette skjedde i løpet av en periode på noen hundre år etter at teknologien først kom til Sujala og Fállegoahtesadjeguolbba. Dette kan være en indikasjon på at jegerfolkene fortsatte sin vandring, eller at de hadde fredelig kontakt med folk som bodde i områdene fra før og delte kunnskapen sin med dem.

Snur kartet på hodet

Professor Håkon Glørstad ved Universitetet i Oslo er en av samarbeidspartnerne til det finske ekteparet, og medforfatter på artikkelen i Norwegian Archaeological Review.

Glørstad peker på at de nye resultatene på mange måter kaster om på tilvante tanker om hvor viktige kulturimpulser kom fra.

- I skandinavisk arkeologi har man nesten alltid tenkt at de store oppfinnelsene kom sørfra. Her ser man i stedet at nye inntrykk kom fra nord og øst, sier han.

I Norge erstattet den østlige teknologien en tidligere måte å lage redskaper på, som hadde utspring i dagens Tyskland og Danmark.

Den nye teknologien fra øst var ingen døgnflue, men satte preg på Skandinavia gjennom flere tusen år. Den ble ifølge Glørstad brukt i ulike utgaver fram til for om lag 6000 år siden.

Ulike forklaringer

Resultatene som legges fram kan forklares på ulike måter.

Lars Forsberg er professor i arkeologi ved Universitetet i Bergen og har ikke vært involvert i studien.

Han roser den nye studien, og mener at den legger fram viktige nye data.

- Det er helt klart at det har skjedd en påvirkning østfra, sier Forsberg, som selv har arbeidet mye med nordområdenes forhistorie.

Han mener imidlertid at det er godt stykke igjen til man kan vise at det har skjedd en omfattende innvandring fra øst.

- Spredning av teknologi kan skje på mange måter. Det kan dels skje gjennom migrasjon av hele grupper, dels gjennom migrasjon av individer og dels gjennom spredning av kunnskap og ideer. Hvilken av disse det er snakk om her, er fortsatt uklart, sier Forsberg.

Han advarer mot å trekke for raske konklusjoner i forhold til om det skjedde en innvandring eller bare en kulturell utveksling mellom ulike grupper.

• Les også: 15 000 år gammel fiskestuing

DNA-analyser av den tidlige steinalderbefolkningen i Skandinavia kunne ha gitt noen svar. Arkeologene ønsker seg svært gjerne funn av beinrester som kan brukes til DNA-undersøkelser, men slike funn er ikke gjort.

Store avstander

Selv om det foreløpig ikke finnes klare svar på om teknologien ble spredd ved innvandring eller kulturell kontakt, viser den nye studien at jegerfolk for 10 000 år siden levde i en verden med kommunikasjon og påvirkning over store områder.

[gallery:1]

For ekteparet Rankama og Kankaanpää er det fruktbart å tenke på Russland og Skandinavia med Finland som ett, felles område i arkeologisk sammenheng.

Dagens nasjonsgrenser har ikke noen mening for å forstå hvordan menneskene levde og vandret i steinalderen. Arkeologifaget har imidlertid utviklet seg innenfor rammen av nasjonalstaten, og nasjonale spørsmål har ofte stått sentralt.

Det har manglet kunnskap om faglige tradisjoner i andre land. Det har i noen tilfeller vært en hemsko for å forstå fortiden slik den egentlig var.

- Vi er fortsatt preget av en arkeologisk tekning med røtter på 1800-tallet, sier Kankaanpää.

Referanser:
Tuija Rankama og Jarmo Kankaanpää: ”First evidence of eastern Preboreal pioneers in arctic Finland and Norway,” Quartär 58 (2011), 183-209. Kan lastes ned her.

Jarmo Kankaanpää og Tuija Rankama: ”Post-Swiderian in the Barents Sea Region,” i S. A.  Vaseliév og V. Ya Shumkin (red.): Mesolithic and Neolithic of Eastern Europe: Chronology and Culture Interaction (oversatt fra originaltittel på russisk), Russian Academy of Sciences Institute of Material Culture/Peter the Great Museum of Anthropology and Etnography, St. Petersburg 2012.

Mikkel Sørensen, Tuija Rankama, Jarmo Kankaanpää, Kjel Knutsson, Helena Knutsson, Stine Melvold, Berit Valentin Eriksen og Håkon Glørstad: ”The First Eastern Migrations of People and Knowledge into Scandinavia: Evidence from Studies of Mesolithic Technology, 9th-8th Millennium BC,” Norwegian Archaeological Review, 16. april 2013. Se sammendrag.