For åtte tusen år siden strøk en varmere vind over vannflaten til Vättern, Sveriges nest største innsjø. Klimaet var mildere da.

Store trær av eik, lind og alm bredte kronene over en liten slette ved elva, som nå bærer navnet Motala Ström.

På sletta satt kanskje en liten gruppe mennesker ved et bål. Ut av bålet rakte de fisk. Sultne munner bet stykker av feit laks. Lepper glinset i kveldssola, som speilet seg i Vättern.

Dødens tjern

Bak dem lysnet det mellom trærne.Her lå et lite tjern, noen hundre meter lengre øst.

Kanskje gikk to eldre, en mann og en kvinne, mot det lille tjernet i skumringen. Vasset ut mellom sivene på bredden, lot føttene synke i grunn gjørme. I hånden bar de hver sin stake. Fra tuppen av staken stirret et menneskehode.

Paret plantet hver sin stake ned i en steinhaug på bunnen, så vidt synlig gjennom det brune grumsete vannet. Ble stående en stund, ansikt til ansikt med døden. Så gikk de langsomt inn igjen.

Sommer ble høst, og høst ble vinter. Sno feiet over isen på tjernet. Hodeskallene på stakene stirret ut i ingenting. Og årene gikk.

Mellom skip og tog

Åtte tusen år seinere er den lille sjøen blitt til en torvmyr. Göta kanal skjærer som en flenge gjennom myra, bygget for skipstrafikk på 1800-tallet. Et godstog skrangler forbi på halvrusten skinnegang, et stykke unna den lille gruppen i lysende gulgrønne arbeidsklær.

Arkeologene ligger krumbøyd over en merkelig haug av stein. Den er begravet under lag med torv. Her skal en ny jernbanelinje bygges for godstogene. Det haster med å kartlegge steinhaugen og annet som jorda gjemmer.

De har funnet benfragmenter av dyr og mennesker og redskaper av horn, bein og tre. Også en utskåret trefisk er hentet opp av dynnet fra det uttørkede lille vannet.

Ukjent rituale

En av arkeologene løfter ut en skalle. Skallen er festet til en stake. Ingen har sett noe lignende i så gamle funn fra eldre steinalder.

- Det finnes flere vanlige jordgraver fra denne tiden, omtrent som våre egne graver, forteller Fredrik Hallgren. Han er prosjektleder for utgravingene.

- Men dette er tydelig en rituell begravelse der hodeskallen er fjernet fra resten av kroppen. Det eneste tilfellet vi har sett av noe lignende, er en litt yngre grav i Skåne.

- Her ble likevel hele kroppen først gravlagt på vanlig vis. Så ble graven åpnet etter at kroppen var formuldet. Et underarmsbein og et lårbein ble forsiktig fjernet.

- Muligens er denne graven også et eksempel på denne typen gravritual, sier Hallgren.

Gravhaug under vann

Gravhaugen av stein er også et sjeldent funn. Slike gravhauger blir først vanlige mye seinere, i jernalderen fra 500 før Kristus til vikingtiden. Og plasseringen på bunnen av det lille vannet er et mysterium.

- Steinhaugen er ganske stor, rundt 14 meter i diameter. Det må ha vært et stort arbeid å legge den her.

- I jernalderen ble slike hauger plassert på godt synlige steder, som monumenter. Denne steinhaugen er derimot lagt på bunnen av et vann, der ingen kunne se den. Hva var da hensikten? undrer Hallgren.

Kvinner, menn og spebarn

Arkeologene prøver nå å finne ut mer av forhistorien til skallene. I første omgang har eksperter på beinbygning, osteologer, sett at de tilhører to spedbarn og ni voksne mennesker.

- Formen til skallene viser at de har tilhørt både kvinner og menn, unge og middelaldrende. Menn har litt grovere ansiktsformer enn kvinner, forteller Hallgren.

Skalpert eller formuldet

Men hvordan har skallene blitt skilt fra kroppen? Har det skjedd rett etter døden, eller har kroppene formuldet først? Funnene peker foreløpig i begge retninger.

- Det er merkelig at vi ikke har funnet mer enn en underkjeve. Hadde hodene blitt fjernet rett etter døden, før kjøttet var borte, burde underkjeven fulgt med hos alle, sier Hallgren.

I samme retning peker det som ser ut som skrapemerker på en av hodeskallene. De kan tyde på at den er skalpert, renskåret for kjøtt rett etter døden.

Men nøyere undersøkelser er nødvendige før noe sikkert kan sies, understreker Hallgren.

På den andre siden er det også funnet en skalle med rester av organisk materiale inni, trolig fra hjernemasse. Det kan tyde på at hele hodet, med hud og kjøtt, ble satt på stake.

Venn eller fiende

Nå skal hodeskallene undersøkes grundigere.

- Kjemiske analyser bestemmer mengden av grunnstoffene svovel og strontium. De vil variere med sammensetningen i grunnfjellet og jorda fra sted til sted, og kan fortelle om skallene tilhørte lokale mennesker eller tilreisende, forteller Hallgren.

Hvis dette var tilreisende, kan det for eksempel bety at de var fiender som var drept i kamp.

Arvestoffet skal også analyseres, for å finne ut om de døde var i slekt med hverandre.

Jegere og samlere

Steinhaugen og de andre funnene fra torvmyra er fra en tid som kalles Mesolithicum – mellomsteinalderen. I enda eldre tid, Paleolithicum, var Skandinavia dekket av is og ubeboelig. Derfor kalles Mesolithicum også for den eldre steinalder på våre breddegrader.

- På denne tida levde folk i hele Europa av fangst og matsanking. Jordbrukere fantes bare i Midtøsten. Der hadde siviliasjonen kommet lengst. Deres sivilisasjon hadde tatt skrittet over i det som kalles Neolithicum, forklarer Hallgren.

- Folkene som levet ved Vättern, spiste trolig mest fisk. Men vi har også funnet bein av brunbjørn, elg og kronhjort i steinhaugen. Trolig var slike dyr viktige rituelle byttedyr for disse menneskene, mener Hallgren.

Han forteller at gravearbeidene nå er stanset. Den nye jernbanelinjen skal bygges over området de nå har undersøkt. I 2013 skal så det gamle sporet fjernes, og arkeologenes spader, børster og pensler kan forsiktig avdekke hva som her måtte ligge i torvjorda.

Lenker:

Pressemelding fra Stiftelsen Kulturmiljövård

Vinterbrev 2011 fra arkeologene – med utførligere beskrivelse av funnet