I 2010 var rundt 40 prosent av de vitenskapelig ansatte i den norske universitets- og høyskolesektoren kvinner. Damer holdt bare 21 prosent av professorstillingene.

Slike kjønnsforskjeller finnes i mange land, til tross for at forskningen viser at ulikheter i evner er minimale eller ikke-eksisterende. Det er gjort hauger av undersøkelser for å finne årsaken til fenomenet, men likevel hersker det uenighet om årsaken.

Flere forskere har funnet tegn til at det fortsatt finnes kjønnsdiskriminering i de akademiske systemene. Andre konkluderer med at det er kvinnenes egne mer eller mindre frivillige valg av yrke og livsstil som forklarer forskjellene.

Noen finner ingen tegn til forskjellsbehandling i akademia.

Forbausende nok er det gjort svært få eksperimenter for å utforske situasjonen. Men nå har et team av amerikanske forskere gjennomført en dobbelblind randomisert studie av akademikernes egen vurdering av vitenskapelige jobbsøknader.

Resultatene er en smule nedslående.

Når søknaden var undertegnet av en mann, oppfattet akademikerne søkeren som vesentlig mer kompetent og ansettelsesverdig. De tilbød også høyere lønn og mer veiledning til mannlige søkere.

Like søknader

Det er Corinne A. Moss-Racusin fra Yale University i USA og kollegaene hennes som har gjort eksperimentet, som nå er publisert i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS).

Forskerne fikk 127 professorer innen biologi, kjemi og fysikk til å vurdere en søknad til en post som laboratoriemanager. Denne stillingen gis ofte til studenter og den kan fungere som et springbrett innenfor institusjonen.

Professorene, som kom fra ulike universiteter fra hele USA, skulle ta stilling til hvor kompetent og attraktiv søkeren var for stillingen, og også foreslå hvor mye lønn vedkommende burde få og hvor mye veiledning han eller hun burde motta.

Søknadene som ble sendt rundt var helt identiske, bortsett fra kjønnet på søkeren. 63 av søknadene hadde et herrenavn, mens 64 hadde et damenavn.

Beskrivelsen portretterte en student som hadde evner til å bli en god forsker, men som ikke var blant de helt geniale. Den representerte dermed majoriteten av kommende vitenskapsfolk.

Kvinnelige professorer diskriminerte like mye

Resultatene viste at den mannlige søkeren fikk bedre vurderinger på alle punkter. Utslagene var ikke enorme, men de var gjennomgående.

Når det gjaldt kompetanse fikk den mannlige søkeren gjennomsnittlig en skår på litt over fire – på en skala fra en til sju. Den kvinnelige søkeren fikk rundt 3,3.

Tilsvarende forskjeller fantes i vurderingene av hvor ansettelsesverdig studenten var og hvor mye veiledning hun eller han skulle få.

Når det gjaldt lønn, ble den mannlige søkeren gjennomsnittlig tilbudt rundt 30 000 dollar, mens den kvinnelige studenten skulle få rundt 26 500.

Resultatene viste også at det ikke var noen forskjell i hvordan mannlige og kvinnelige professorer vurderte jobbsøkere med ulike kjønn. Tendensen til nedvurdering av kvinnelige søkere var altså like stor hos kvinnelige akademikere.

Professorenes fagfelt, alder eller ansettelsesstatus så heller ikke ut til å ha noe å si.

Intet kvinnehat

Dette indikerer at kvinnelige søkere har mindre sjanse til å bli ansatt i en slik stilling fordi hun rett og slett anses som mindre kompetent, konkluderer Moss-Racusin og co.

De tror imidlertid ikke at forskjellsbehandlinga skyldes en bevisst fiendtlighet mot kvinnelige søkere. Tvert imot rapporterte professorene oftere at de likte den kvinnelige søkeren.

Dette peker mot at akademikerne i stedet er påvirket av utbredte kulturelle stereotyper som framstiller kvinner som mindre kompetente men varmere og hyggeligere enn menn.

Tidligere forskning antyder at slike holdninger fortsatt finnes hos mange kvinner og menn, også blant mennesker som er sterke tilhengere av likestilling, skriver Moss-Racusin.

Mindre kompetente

De store kjønnsforskjellene innen akademia skyldes antageligvis et samspill mellom mange faktorer. Men eksperimentet til Moss-Racusin og kollegaene viser at skjult diskriminering kan være en viktig del av bildet.

Dette kan gi alvorlige ringvirkninger for damenes videre karriere, mener forskerne.

Kanskje speiler akademikernes reaksjoner på søknaden også den generelle tilnærmingen deres til studenter, spekulerer Moss-Racusin.

I så fall kan det hende at kvinnelige studenter får litt dårligere vurderinger, litt mindre veiledning og litt færre muligheter til å prøve seg enn tilsvarende mannlige medstudenter.

Faglig selvtillit

Slike typer tilbakemelding er viktige for å forme faglig selvtillit og vurdere sine egne prestasjoner. De kan dermed også være avgjørende for valg av karriereveg og spesialisering, tror Moss-Racusin.

Dersom kjønnsdiskriminering faktisk hemmer kvinners fulle deltagelse i forskning, undergraver den ikke bare et akademia basert på kompetanse, evner og innsats, skriver hun og kollegaene i PNAS.

Det hindrer også en effektiv utvidelse av den vitenskapelige arbeidsstyrken som vi kommer til å trenge i åra som kommer.

Nå er det på tide å finne måter å eksponere og redusere de underliggende fordommene som åpenbart også finnes innen akademia, konkluderer rapporten. 

Referanse:

C. A. Moss-Racusin, J. F. Dovidio, V. L. Brescoll, M. J. Graham & J. Handelsman, Science faculty’s subtle gender biases favor male students, PNAS Early Edition,