Det manglende mellomledd

Et 47 millioner år gammelt fossil av en liten apeliknende skapning viser i detalj hvordan livet tok sitt aller første skritt i retning av oss mennesker. Bak funnet står den norske paleontologen Jørn Hurum.
19.5 2009 16:30


Ida - Darwinius masillae - det manglende mellomleddet. (Foto: Jørn Hurum, Geologisk museum ved Universitetet i Oslo.)

- Dette fossilet viser oss hvem vi er og hvor vi kom fra. Dette er et fossil helt fra roten av vårt stamtre - så komplett og detaljert, at vi rett og slett kan si at vi vet hvordan det hele startet, sier Jørn Hurum ved Geologisk museum ved Universitetet i Oslo.

Tidligere har forskerne bare kunnet gjette. De har funnet en tann her og en finger der, og har ikke engang visst om delene stammer fra samme individ eller art.

Men nå har Hurum og hans kolleger funnet et nesten komplett fossil av vår under en halv meter høye formor – utrolig nok i seg selv. Enda mer utrolig er fossilets beskaffenhet.

47 millioner år gammelt, den aller, aller første ape – men likevel, klare avtrykk av de fineste detaljer. Pelsen er tydelig avtegnet, og forskerne kan se hva Ida, som Hurum har kalt henne, spiste til middag den dagen hun døde.

Dermed er det duket for sikrere svar på en rekke gamle spørsmål.

Døde momentant

Ida var mindre enn ett år gammel, da hun ble drept av giftgass fra en tropisk innsjø – et fenomen vi kjenner fra tragiske hendelser i dagens Afrika. Men Idas innsjø, og regnskogen som omga den, var ikke plassert i Kongo. Den lå i Tyskland, i en tid da Tyskland befant seg omtrent der Sicilia er i dag.

Ida døde uansett momentant, og ettersom hun satt på bredden og drakk vann, ramlet hun uti og var straks utenfor rekkevidde av bakterier og nedbrytende krefter. Innsjøens spesielle geologi sørget nemlig for at bunnlagene var uten oksygen og totalt livløse – perfekte for å bevare fine detaljer.

Der nede i bekmørket, ble hun liggende, urørlig, og ble langsomt begravd av mudder. Mudderet ble etter hvert til stein, flere titalls meter med stein. Før hun endelig en dag dukker opp igjen, etter millioner på millioner av år. Og nesten uten en skramme.

Hva er egentlig sjansene for at noe slik skal kunne skje? Hva er sjansen for at et lite apefossil skal få bli liggende uforstyrret i fosterstilling i nesten 50 millioner år? Og hva er sjansen for at vi finner henne?

Selve overgangsformen

Fossilet er det mest komplette og best bevarte som noensinne er funnet av en av våre forfedre. 95 prosent av knoklene er til stede, det eneste som mangler er den nederste delen av det ene beinet. Til sammenlikning:


Ida - Darwinius masillae - det manglende mellomleddet. (Foto: Jørn Hurum, Geologisk museum ved Universitetet i Oslo.)

Verdens til nå mest kjente fossil av en antropoid – Lucy – er bare 40 prosent komplett. Av Lucy har forskerne forøvrig bare funnet knokler. Ida er som sagt bevart ned til minste detalj.

I tillegg er Ida mye, mye eldre enn Lucy. Lucy levde for tre millioner år siden. Med en alder på hele 47 millioner år, befinner Ida seg helt i bunnen av det stamtreet som til slutt førte fram til oss mennesker. Hun er fra den tiden da det som skulle utvikle seg til å bli aper, beveget seg vekk fra det som skulle utvikle seg til å bli lemurer.

Og som om dette ikke er nok – eldgammel, komplett og ekstremt godt bevart: De siste to årene er fossilet i hemmelighet blitt studert av en gruppe internasjonale toppforskere.

De konkluderer med at Ida ikke bare sitter nær bunnen av slektstreet – hun sitter midt i smørøyet - hun er overgangsformen, med anatomiske trekk som kjennetegner både lemurer og aper – og dermed oss mennesker.

Om hun ikke er vår direkte stammor, er hun i svært nær slekt med henne.

Missing link

Dette er grunnen til at forskerne tror Ida kan bli et gjennombrudd på linje med Lucy, et fremtidig vitenskapelig ikon – hun kan nemlig være det vi på uvitenskapelig vis kaller The missing link!

Denne vitenskapelige sensasjonen blir i dag presentert på en pressekonferanse i New York, en medieforestilling vitenskapen sjelden har sett maken til.

Tilstede er verdenspressen, New York Times, CNN, NBC. BBC har sendt seks reportere, ABC News sender direkte, det samme gjør Sky News og You Tube. Og så videre.

En bok, selvfølgelig med tittelen The Link, lanseres sammen med det vitenskapelige arbeidet Hurum og hans “dream team” har brukt de to siste årene på å perfeksjonere, “Complete primate skeleton from the middle Eocene of Messel in Germany: morphology and paleobiology”.

Hakk i hælene følger en tv-dokumentar, med David Attenborough på laget. Verdenspremieren er på History Channel mandag den 25. mai, NRK og BBC følger dagen etter, den 26.

Og i sentrum står altså Jørn Hurum, en forsker fra et relativt beskjedent museum i Oslo – og selvfølgelig, Ida, vår under en halv meter høye formor, oppkalt etter Hurums fem år gamle datter.

- People Magazine trengte human touch, så de får bilder av en søt unge og et fantastisk fossil, sier Hurum.

- Ellers har vi bok, film, vitenskapelig publikasjon, nettsted, kosedyr, t-skjorte, caps – vi leiker ikke…

Hurum er i kjempeform, latteren sitter løst – som alltid.

Regnskog i Tyskland

Hvor begynte så det hele? Hvor kom hun fra, Ida?

I vår tid, kommer hun fra Messel, et steinbrudd ikke langt fra Frankfurt. De første tegn på hva Messel kunne frambringe, dukket opp allerede på 1700-tallet, da jakten på skiferolje også frambrakte fragmenter av fossile krokodiller.

Men ett og annet fossil forhindret ikke at den fossile regnskogen forble et skiferbrudd helt fram til 1966.

Det året startet ekte vitenskapelige utgravninger, og forskerne kunne snart vise fram fossile hester, fisk, flaggermus, fugler, insekter og reptiler – til og med et par lemurer, nære slektninger av apene – alle bemerkelsesverdig godt bevart, ofte med avtrykk av både hår, fjær og indre organer.

Disse i seg selv fantastiske funnene forhindret ikke at lokale myndigheter på 1970-tallet vedtok å omgjøre Messel-bruddet til søppelfylling. Vedtaket førte til hektisk aktivitet fra allehånde fossiljegere. Private samlinger ble grunnlagt.

I 1995 ble Messel bevart for ettertiden som en del av UNESCOs verdensarv.
I 1997 ga myndighetene “amnesti” til alle fossiler samlet før 1995 – rett og slett for å få dem fram i lyset. Mange flotte funn dukket opp, og flere er blitt kjøpt opp av offentlige museer.


Slik så Ida antagelig ut. (Ill.: Jørn Hurum, Geologisk museum ved Universitetet i Oslo.)

Men ett fossil forble i det skjulte – det viktigste. Det ble funnet i 1982, av en fremdeles anonym finner. Antagelig er han anonym med god grunn – hvem ønsker egentlig kritikk for å ha holdt tilbake viktig informasjon i mer enn 25 år?

Det skal ikke store biologiske kunnskaper til for å forstå at det er en primat du ser restene av, når du ser Ida. Hun er liten og en amatør kunne kanskje tenke noe i retning av ekorn eller trespissmus.

Men tomlene stemmer, hælen er slik den skal være, knoklene rundt øyehulen er klar tale: Dette er en av våre slektninger! Og med Messels geologiske alder i bakhodet, bør du skjønne at det umulig kan ha vært en hvilket som helst filletante.

Et fotografi over baren

Da eieren til slutt bestemte seg for å selge, var ikke tyske museer interessert lenger. De hadde allerede kjøpt opp amnesti-fossiler for betydelige beløp. Han overlot derfor salget til en kjent fossilforhandler, forhandleren tok det til en fossilmesse i Hamburg – og han kjente Jørn Hurum.

- Det var en merkelig opplevelse. Det var rett før jul 2006. Jeg gikk rundt, på jakt etter fossiler vi kunne kjøpe til museets utstilling - da en av forhandlerne, en gammel og god forbindelse, kom bort til meg, forteller Hurum.

- Jeg forsto straks at det var noe spesielt på gang. Han ville snakke, men ikke med så mange mennesker rundt.

De to, og Hurums følgesvenn Hans Arne Nakrem, avtalte derfor å møtes i en av messebarene. Der, over en drink, ble Hurum vist tre fotografier – hele fossilet, hodet og en fot.

- Begynn å prute!

- Jeg så øyeblikkelig hva det var. Det var et primat, og det kom fra Messel. Jeg er en stor fan av Messel-fossilene, gjenkjenner dem øyeblikkelig – de er så detaljerte, så nydelige.

Hvor detaljert og nydelig Ida skulle vise seg å være, kunne han imidlertid ikke vite. Likevel:

- Jeg ble helt skjelven, sov ikke på flere netter etterpå. Forhandleren hadde fortalt meg at han hadde fossilet til salgs i seks måneder, på vegne av en anonym eier.

Men prisen eieren forlangte, 1 million dollar, var milelangt over de summer Hurum og Naturhistorisk museum var vant til å betale for fossiler. Hvordan i all verden kunne han sikre at dette fantastiske funnet ikke forsvant til enda en anonym eier, fjernt fra vitenskapelig undersøkelse, fjernt fra offentligheten?

- Jeg ba ham forholde seg rolig noen dager, gi meg sjansen til å finne en skikkelig kjøper.

Hurum tenkte i retning av de store amerikanske museene – kunne de ha råd? Vel tilbake i Oslo tok saken imidlertid en uventet vending – i et møte med museumsdirektør Elen Roaldset:

- Hun spurte meg om jeg hadde sett noe fint i Tyskland. Og det hadde jeg jo.

Tre dager senere skulle det være styremøte, og Roaldset ba Hurum forberede en presentasjon. Styret ble satt inn i saken, Hurum ble sendt på dør, og etter en og en halv times, til dels høylydt diskusjon, kom Roaldset ut.

- Du får penger – begynn å prute!

Hurum prutet – og Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo sitter nå på det som godt kan bli verdens mest kjente fossil. Verdens åttende underverk, som en av Hurums medforfattere, Jens Franzen ved Senckenberg museum i Frankfurt kaller det.

Paleontologiens Mona Lisa, sier Hurum – ikonet som kommer til å prege lærebøkene de neste 100 år …

Levde i trærne

Med kjøpet i boks, samlet Hurum et team av verdens fremste eksperter på tidlige primater og på Eocene, den tidsepoken Ida stammer fra: Dr. Jens Franzen ved Senckenberger museum i Frankfurt, professor Philip Gingerich fra University of Michigan, dr. Holly Smith fra samme sted, dr. Joerg Habersetzer fra Senckenberger og professor Wighart von Koeningswald ved Universitetet i Bonn.

Mer enn to års intense analyser senere, kan vi nå si mer om lille Ida, eller Darwinius masillae, som har blitt hennes vitenskapelige navn:

Hun levde i trærne, det ser vi av formen på hender og føtter. Hun klynget seg til stammene, og bykset så fra tre til tre. Øynene tyder på at hun var aktiv om natten, og magen forteller at hun levde av blader og frukt.

Melketennene forteller at hun var cirka ni måneder gammel – en alder som tilsvarer et omtrent seks år gammelt menneske – hvilket fikk Hurum til å tenke på sin egen, lille datter.

Men hva slags dyr var hun egentlig, rent teknisk?

Leter etter fellestrekk

- Nullhypotesen var, naturlig nok, at Ida var en lemur, sier Hurum.

- Så begynte vi å se at det var mye som ikke stemte. Enkelte klassiske lemurtrekk manglet, andre trekk dukket opp – trekk vi assosierer bare med vår del av livets tre. Nå begynte det å bli spennende!

Noe av det viktigste innen vitenskapen, er å stille de riktige spørsmål. I vårt tilfelle, blir det: Hvordan kjenner vi igjen våre forfedre når vi finner dem? Hvilke anatomiske trekk skal vi se etter? Hvilke er viktige, hvilke er trivielle?


(Foto: Jørn Hurum, Geologisk museum ved Universitetet i Oslo.)

Det vi er ute etter, når vi leter etter opphav, er dyr med riktig alder, og som kunne ha gitt opphav til de gruppene vi ønsker å finne opphav til.

Når vi som i dette tilfellet søker å avgjøre om Ida kan være vår aller eldste formor, må vi se om vi kan plassere henne i overgangen mellom vår gruppe – antropoidene, og en av de andre gruppene av primater som finnes.

Hva ser vi etter, da? Jo, vi må finne trekk som kan gjenfinnes hos oss, i kombinasjon med trekk som vi finner i en av de andre gruppene som eksisterer, enten levende eller utdødde. Finner vi noe slikt, kan vi med en viss grad av sikkerhet påstå at Ida kan ha gitt opphav til begge grupper.

Vår del av treet

Ida levde for 47 millioner år siden, i en tid da forgjengerne til flere av dagens moderne pattedyr så smått begynte å utvikle seg.

Fossilene herfra gir oss de første hester, de første hvaler, de første flaggermus – og de første primater – som er ordenen som rommer både oss mennesker, aper og mer fjerntstående lemurer.

Ordenen har seks hovedgrener. Den eldste er den vi kaller arkaiske primater. Deretter, i begynnelsen av Eocene-perioden, finner vi adapiformenes og omomyidenes storhetstid.

I løpet av samme periode dukker ytterligere tre greiner opp, og disse eksisterer fremdeles. To av dem regner vi ikke som aper: Blant strepsirhinene finner vi lemurer, og lorisider, den andre er tarsierne, spøkelsesapene.

Den siste, klart adskilte greina, er den vi sitter på – antropoidene – med aper, menneskeaper og oss selv, Homo sapiens.

Men hvordan er vi beslektet med de andre?

Den aller første antropoide

Et slektstre over primatenes utvikling er fylt med spørsmålstegn og linjer som ender i løse luften. Hvem ga opphav til hvem? Hvem er bror og søster, hvem er fetter og kusine – hvem kom først, hvem fulgte etter?

Spørsmålene er mange og store, de fossile bevis tilsvarende sjeldne og fragmentariske. Det er sjelden nok å finne fossiler av våre relativt nære slektninger, som tre millioner år gamle Lucy. Et komplett fossil helt fra roten av treet, var det ingen som turte å fantasere om.

Men nå er hun her, Ida, og sammen med Hurum kan hun nå gi oss svarene vi har lett etter.

- Hun er den aller første antropoide – hun levde rett etter bruddet med lemurene, forteller forskeren.

Så nær bruddet, faktisk, at hennes art godt kan ha gitt opphav til både lemurer og antropoider. Ida har generelle trekk, men ikke for generelle, slike egenskaper sier lite om slektskap.

På den annen side, må trekkene heller ikke være for spesielle – hadde Ida vist trekk som kjennetegner enten lemurer eller antropoider, vil vi sagt at hun er en av de to, ikke begge gruppenes opphav.

En fossil Rosettastein

Da forskerne undersøkte Ida fant de at hun manglet en spesiell klo som kjennetegner lemurene, en å stelle pelsen med. Hun må altså ha forlatt lemurene før de ble ekte lemurer.

Samtidig har hun primitive, både strepsirhinske, altså lemuriske trekk og antropoide trekk.

Tolkningen Hurum og hans forskergruppe dermed har falt ned på, er at Ida – eller Darwinius massilae - er en overgang mellom adapiformer og antropoider, fra en tid da lemurene fremdeles var i samme gruppe, men snart tok av i en annen retning. Omomyidene og tarsierne hadde allerede forlatt selskapet.

Konklusjonen er kontroversiell og vil vekke diskusjon.

Det finnes flere rivaliserende hypoteser, og fossiler fra Asia har fått enkelte forskere til å peke på det kontinentet som primatenes opphav – mens andre altså holder på Europa – eller Nord Amerika. Egypt har også mange gamle funn – men ingen av dem, på noe kontinent, er i nærheten av Ida.

Så, inntil et bedre fossil skulle dukke opp er Ida det beste vi har, og hun ser ut til å fylle kravene. Kanskje er hun vår formor, kanskje er hun vår formors søster?

- Vi er forberedt på kritikk. Vi tror vi har rett, men kanskje tar vi feil. Det er slik vitenskap fungerer, sier Hurum.

- Uansett, vi har nå Ida, vår fossile Rosettastein. Mens alt tidligere har basert seg på fragmenter og gjetning, har vi nå vi en slags fasit - Ida. Alt herfra, vil måtte referere til henne. Det er henne vi vil se avbildet i lærebøkene de neste 100 år.

Referanse:

Jens L. Franzen, Philip D. Gingerich, Jörg Habersetzer, Jørn H. Hurum, Wighart von Koenigswald, B. Holly Smith; Complete Primate Skeleton from the Middle Eocene of Messel in Germany: Morphology and Paleobiology; PLoS ONE; mai 2009.

Lenke:

TheLink: En egen nettside om Ida

Kunnskapsdepartementet: Regjeringen gir penger til sensasjonelt fossilfunn

Naturhistorisk museum: 'Missing link' er funnet!

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.