Alzheimers er en vanskelig sykdom – både å leve med, men også å diagnostisere. En ny studie fra Hawaii understreker akkurat hvor vanskelig det kan være.

I studien ble hjernen til 435 avdøde eldre pasienter undersøkt. Om lag halvparten av disse hadde en eller annen form for demens da de levde. Den vanligste diagnosen var Alzheimers.

Men av de 211 med en slik diagnose, viste det seg at halvparten ikke hadde tilstrekkelige fysiske skader på hjernen til å understøtte diagnosen.

Enten var det for lite skade til at Alzheimers var riktig, eller så var det andre fysiske trekk ved hjernen som gjorde at andre demensdiagnoser ville vært riktigere.

Studien skal presenteres på The American Academy of Neurology sitt årlige møte i april.

- Vår evne til å gi et spesifikt navn til en gitt tilstand er deprimerende dårlig når det gjelder vanlige sykdommer hos eldre, sier Lon White, som er lege ved Kuakini Medical System i Honolulu og forfatter av studien.

Diagnosen har allikevel verdi

- Diagnose hos de aller eldste er vanskelig, og det er ikke alltid samsvar mellom den diagnosen vi gir og hjernens tilstand. Sånn artikkel som dette hjelper i å vise det tydelig, mener Nils Erik Gilhus, leder ved institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Bergen.

Det å få beskjeden om at du har Alzheimers kan være svært tøff, og man kan derfor spørre seg om det i det hele tatt er noen hensikt i det – dersom legen likevel ikke kan være sikker på at han eller hun har rett?

Gilhus mener fordelene ved en diagnose uansett er større enn ulempene:

- For mange betyr diagnosen at man får satt navn på noe man bekymrer seg for, så ofte er det mer lettelse enn belastning. Det kommer jo uansett ikke som lyn fra klar himmel – blir man først utredet for Alzheimers, så vet man at noe er galt, sier han.

White er enig, og peker også på potensielle behandlingsmetoder.

- For den individuelle legen og for pasienten er det en trygghet i å få et navn på sykdommen, og man får også en prognose for hva som kommer til å skje fremover. Behandlingstilbudet er ennå ikke det beste, men det finnes noen medikamenter som kan hjelpe, og de får du jo ikke uten diagnose.

Nytter ikke skjule

Gilhus forteller at utredningen frem til en eventuell diagnose er viktig i seg selv.

- Har man mistanke om Alzheimers, så bør hele det diagnostiske apparatet settes i gang, fordi det kan være andre tilstander, for eksempel hjernesvulst eller vitanminmangel, som forårsaker symptomene. Kanskje er det demens, men kanskje finner man noe annet som kan helbredes.

- Det er ikke lenger sånn at legen kan vite hva det er som feiler pasienten, men ikke si det fordi man vil beskytte vedkommende. Slik det var for et par generasjoner siden, men gjør man først en utredning i dag, så nytter det ikke å skjule noe i etterkant, sier han.

Husk å ta med usikkerheten

- Det denne studien viser, er imidlertid at det er en usikkerhet involvert, og legen skal ta med seg den, påpeker Gilhus.

- Det er viktig for oss som leger å gi informasjon, men også å formidle dersom det er en viss usikkerhet. Det er jo mulig at pasienten allikevel lever til han eller hun blir 100 år gammel og ikke blir noe dårligere enn de er i dag.

- Kanskje kan man legge inn en forsiktig optimistisk tone, avslutter han.

Referanse:

Pressemelding fra American Academy of Neurology: Alzheimer’s disease may be easily misdiagnosed