– Skolevegring er et økende problem. Men det er et problem som går under radaren, sier Terje Ogden, forskningsdirektør ved Senter for studier av problematferd og innovativ praksis (Atferdssenteret).

Vi har ingen oversikt over hvor mange barn og unge som ikke kommer seg på skolen. Fraværet er ofte kamuflert som sykemeldinger, bortforklaringer og skolenes dårlige registreringsrutiner, mener han.

En i hver klasse

Trude Havik, forsker ved Universitetet i Stavanger, mener at problemet er mye større enn vi tror. Hun leverte i 2015 en doktorgrad om temaet skolevegring. Hennes studie tyder på at det fins én skolevegrer i hver klasse.

• Les også: Mye unødvendig fravær fra skolen

– Dette er et problem som forsvinner i sprekker i gulvet, også i forskningen. Andre tema, som frafall, skulk og mobbing, har overskygget dette, mener Ogden.

Angst og uro

Atferdssenteret satte problemstillingen på dagsordenen da de inviterte til et to dagers fagkonferanse 15. og 16. november. Dit inviterte de blant andre svenske forskere og praktikere som jobber mye med problemstillingen.

Peter Friberg er opplæringsansvarlig og veileder ved Magelungen utviklingssenter i Sverige. Det private foretaket har siden i 2008 arbeidet med å utvikle et forskningsbasert behandlingssystem som skal hjelpe barn og ungdommer som ikke kommer seg på skolen.

Vi vet nå mye mer om hvem disse elevene er, hvorfor de ikke går på skolen og hvordan de best kan hjelpes, mener Friberg.

– Skolevegring handler i stor grad om uro og angstproblematikk, slår han fast.

Vondt i magen

Det han kaller «hemmasittare» er elever som forbinder skolen med et stort følelsesmessig ubehag.

– Det handler i sjelden om kriminalitet eller misbruk. Vanligvis har ikke elevene problemer med læring. Tvert imot er mange av dem mer begavet enn gjennomsnittet. De har ofte høye krav til seg selv, forteller Friberg.

Fraværet deres fra skolen er nesten alltid kjent for foreldrene. Ofte har de isolert seg hjemme foran en skjerm.

De forstår at livet deres er på vei i feil retning. De fikser bare ikke å gå på skolen.

Mobbing

Stavanger-forskeren Trude Havik mener at elever som blir mobbet, er ekstra utsatt for å bli skolevegrere.

• Les også: Mobbing kan føre til skolevegring

Den svenske forskeren Malin Gren Lansdell har undersøkt livssituasjonen til 16 elever med lange perioder av ugyldig fravær. Hun mener at det nesten aldri er én faktor som ligger bak.

Mange har en psykisk sårbarhet, som sosiale fobier eller separasjonsangst. Det er også vanlig med nevropsykiatriske diagnoser, smerter eller depresjon, ifølge Lansdell.

Foreldrene føler skyld og skam

Friberg og hans kolleger ved Magelungen blir dratt inn i de aller verste tilfeller av skolevegring. Oppdragsgiveren deres er sosialtjenesten i de svenske kommunene. Senteret jobber med barna, men også med foreldrene og skolen.

Mange av dem de er i kontakt med, har ikke vært på skolen på et helt år.

– Å ikke komme seg på skolen er forbundet med stor lidelse både for barna og foreldrene. De har det veldig dårlig. Halvparten av foreldrene har så kraftige angst- og depresjonsproblemer at det kvalifiserer for en diagnose, mener Friberg som selv er psykolog.

– Foreldrene føler skyld og skam. De tenker mye på framtiden. Kommer barnet mitt til å bli boende hjemme resten av livet? Kommer hun eller han til å få seg en jobb? En partner?

Jo lengre tid det går, jo verre

Hjemmesitting fører ikke bare til at du mislykkes i skolen. Det fører også til en viss grad til at du havner utenfor samfunnet.

Jo lengre tid det går, jo vanskeligere er det å komme tilbake. Derfor er det svært viktig å komme tidlig inn med hjelp, mener Friberg.

– Ofte vet vi allerede i barneskole- og ungdomsskolen med stor sannsynlighet hvem som er i risikosonen for å bli mye borte fra skolen.

Tidlige tegn er at eleven ofte sier at han eller hun har vondt i magen eller hodet og trekker seg mer og mer bort fra andre elever. Ofte har det fungert greit på skolen fram til i femte- eller sjetteklasse. I videregående er det mange som faller helt ut.

Det som opprettholder fraværet er ofte at foreldre i all velvillighet lar barnet være hjemme fordi de vil beskytte det fra uro og angst. Til slutt vet de ikke hva de skal gjøre for å få barnet på skolen.

Møtes med tvang

I dag har ikke skoler, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barne- og ungdomspsykiatrien, eller andre etater god nok kompetanse på hvordan de skal hjelpe, mener både Friberg og Ogden.

Vi vet at tvang som metode for å få folk til å forandre seg, ikke fungerer. Likevel er dette det vanligste barna og deres foreldre møtes med, forteller Friberg.

– Disse familiene får mye negative tilbakemeldinger fra skolen og andre. Vi mener at den beste intervensjonen er å få skolen til å slutte å sende hjem all denne negative informasjonen. De bør heller lete etter det som fungerer.

Men skolen og lærerne trenger ofte hjelp til å takle problemet. De vet ikke hva de skal gjøre, mener Friberg.

Hjemmeundervisning forsterker problemet

Tradisjonelt har barn og unge som ikke går på skolen, blitt behandlet med individuell terapi, familieterapi eller miljøterapi. Ideen har vært at før de kan fungere i skolen, må de fungere sosialt i en gruppe.

– Vi arbeider helt motsatt i dag. All behandling retter seg nå mot at de skal klare å komme seg på skolen. Er du veldig lenge borte, er det vanskelig å ta igjen skolen.

En forutsetning for å klare seg på skolen er at man er der. Hjemmeundervisning er ingen god idé. Det forsterker bare problemet, mener Friberg.

– Når det gjelder angst, så vet vi at det ikke går over av seg selv. Det kan være vondt å se at et barn lider, men vi vet at det ikke hjelper å unngå det du er redd for.

Spør sjelden ungdommen selv

Magelungens utviklingssenter har utviklet en manual og skrevet en håndbok for praktikere ”Hemmasittare och vägen tilbake”. I denne gis det konkrete råd til ungdommene selv, foreldrene deres og hjelpeapparatet.

Et av rådene til sistnevnte er å spørre ungdommene om hva de selv tenker om framtiden. Ut fra det kan man jobbe mot et felles mål.

– Pussig nok er det sjelden noen som spør hva ungdommen selv tenker, sier Friberg.

Vil ha programmet til Norge

Ogden forteller at Atferdssentert er interessert i å få programmet tilpasset norske forhold.

– Dette er en godt forankret metode, både teoretisk og empirisk. Dette er noe norske praktikere burde fått tilgang på. Jeg håper derfor at vi kan få i gang et kurs hvor vi kan lære opp norske fagfolk. Vi bør lage et veiledningsopplegg og få evaluert effekten.

Magelungen har selv en egen forskningsenhet som samler inn data og forsker på effekten av programmet.

– Aller helst vil vi ha en ekstern evaluering av vårt program, men det har vi foreløpig ikke lykkes med å få til, sier Ia Sundberg Lax, sjef for teamet som jobber i Stockholm.

Hun forteller at deres egne foreløpige resultater er positive med hensyn til angst og depresjon, tilfredshet med livet og oppmøte på skolen.