Fiskeryrket har alltid vært mannsdominert, understreker Siri Gerrard. Men hun mener innføringen av fiskekvotesystemet på 1990-tallet, har gjort det enda vanskeligere for kvinner å komme inn i næringen.  

– Vi sier at fiskeriressursene er en allmenning, men etter hvert som kvotesystemet blir satt ut i livet, viser min forskning at det er utrolig få kvinner som har kvoter i såkalt lukket gruppe (se faktaboks). Veldig få kvinner fikk tildelt kvote i 1990, og i dag krever det store investeringer å komme inn som heltidsfisker i lukket gruppe.

Slutter tidlig

– I åpen gruppe finner du det store flertallet av de kvinnene som fisker, både de som har fiske som hovedyrke og de som er pensjonister og deltidsfiskere, sier Gerrard. 

En rapport fra Møreforskning (2015) viser noen tydelige trekk blant de som forlater yrket. Flest kvinner slutter som fiskere når de er mellom 20 og 29 år, mens det største frafallet blant menn er i gruppen over 70 år. Menn blir i gjennomsnitt dobbelt så lenge i yrket som kvinner.

Samme rapport undersøker også årsaken til frafallet. I intervjuene oppgir kvinnene oftest at de slutter i yrket fordi det er vanskelig å kombinere med familie- eller omsorgsoppgaver, av helsemessige årsaker eller fordi de skal få barn. Også hos menn er familie og helse viktige årsaker til å forlate yrket, men de tre hyppigst nevnte årsakene blant menn er tilbud om en annen mer attraktiv jobb, ønsket om å prøve noe annet og ønsket om å ta utdanning. 

• Les også: Streng håndheving gir kvoteringssuksess

Et ran

Innføringen av kvoter møtte store protester. Men ordningen ble opprettholdt, også etter at torskebestanden var restituert utover på 1990-tallet. I rapporten retter professor i rettsvitenskap Peter Ørebech sterk kritikk mot håndteringen, og mener vi «står overfor en moderne versjon av ranet av odelen»: 

«Stengingen av allmenningen’ medfører at deltagslovens opprinnelige vern av aktive fiskere mot kapitalsterke redere skyves til side for kapitalsterke rederes vern mot kyst-almuens krav om ressursadgang. I dag er vi der vi var i 1728 før Kong Fredrik berget allmenningen.»

Ifølge Ørebech har statens oppgave etter lukkingen vært å «ekskludere fiskere og ufødte generasjoner». Dette har ført til avfolking av fiskevær i Finnmark og Troms.

Og kvinnene ble særlig hardt rammet. Den danske fiskeriforskeren Eva Munk-Madsens viste allerede i 1996 at det var få kvinner med kvoterettigheter og at det var vanskelig for kvinner å få tilgang til slike rettigheter. Hun konkluderte med at kvotesystemet var et patriarkalsk system til liten nytte for kvinner.

– En kvinne hadde for eksempel vært borte og ikke fisket så mye året før. Dermed måtte hun kjempe seg inn i fiskermanntallet. Du må stå der og ha båt for å eie kvote, sier Gerrard.

• Les også: Likestilling - på stedet hvil

Kjøper seg opp

I 2004 kom daværende fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsen med nye store endringer. Han gjorde det mulig å overføre kvoter fra én båt til en annen og å kjøpe kvoter. Dette har ført til at mange har kjøpt opp kvoter og skaffet større båter og mer effektivt utstyr, noe som har gitt en ytterligere nedgang i antall fiskere. En undersøkelse NRK gjennomførte i 2005, viser at Norges 100 største redere råder over halvparten av Norges totale fiskekvoter: kvoter verdt mellom 16 og 45 milliarder kroner. Kvotene – som i sin tid ble delt ut gratis, har blitt en lukrativ handelsvare.

– Skal du kjøpe deg en kvote i dag på en båt litt under elleve meter, er den verdt én million. Du kan ellers komme inn i fiske via åpen gruppe og tjene relativt gode penger, men da akkumulerer du ikke kapital på samme måte som båteiere med kvote i lukket gruppe gjør, sier Gerrard.

I 2015 var totalkvoten for torsk nord for 62. breddegrad nesten 415.000 tonn. Av dette kunne fiskerne i åpen gruppe ta ut drøyt 25.000 tonn, omtrent seks prosent. Dermed er dette fisket mer egnet for de som har fiske som binæring, i tråd med det tradisjonelle kystfisket.

Familiebedrift blir industri

På 1950-tallet hadde kysthusholdet gjerne også dyr og en jordflekk. Sammen med hjemmet var dette kvinnenes arbeidsplass. Ettersom fisket har gått gjennom stadier av profesjonalisering, har fiskerkonene gått fra å drive gård og jord, til å være bakkemannskap. De har egnet liner, vasket utstyr og holdt regnskap. De har jobbet på mottak og fiskeforedlingsanlegg. Fisket ble en familiebedrift, der ektepar også ble forretningspartnere på papiret, ettersom kvinnene kunne kjøpe seg inn som medeiere på båten.

Etter hvert som rederne har tatt over store andeler av fiskerkvotene, er denne kulturen i ferd med å endres. Gerrard har sett det med egne øyne. Hun har fulgt det lille kystsamfunnet Skarsvåg i over 40 år, med og uten forskerbrillene på, som filetarbeider og feltarbeider, og senere som fiskersamboer.

– Da jeg kom dit første gang, var det omtrent 220 fastboende. Nå er det høyst førti. Antall fiskere er mer enn halvert i samme periode, sier Gerrard.

Fisket har vært bygdas grunnmur. Ettersom antall fiskere har gått ned, har befolkningstallet dalt, skole og barnehage er lagt ned og produksjonen av saltfisk er redusert til et rent fiskemottak med få ansatte.

– Antall kvinnearbeidsplasser er rasert. Og når barnehage og skole ikke finnes der, blir det også vanskeligere for familier å etablere seg, sier Gerrard.

Utviklingen i Skarsvåg speiler tallene på landsbasis. I 1990, da torskekvotene ble iverksatt, var det drøyt 20 000 personer med fiske som heltidsyrke. 554 av disse var kvinner. I 2014 var det bare 9400 heltidsfiskere igjen, hvorav 260 kvinner.

• Les også: Høy andel kvinnelige politikere gjør kvinner og menn mer likestilte

Omgikk likestillingsloven

Samtidig som kvotesystemet har presset kvinner ut, har det politiske systemet feilet i sine forsøk på å inkludere kvinner, mener Gerrard.

– Temaet har fått svært lite politisk oppmerksomhet de siste femten årene, til tross for kvinnelige fiskeriministere i nesten hele perioden.

– De har jo prøvd. For noen år siden satte partene ned et utvalg med fokus på likestilling. Men de formulerte stort sett mål, og veldig få tiltak.

Gerrard viser også til historien om Reguleringsutvalget. Dette utvalget fungerte som rådgivende organ for Fiskeridepartementet i spørsmål knyttet til forvaltning av fiskebestander, derunder kvoter. Her var ulike interesser representert, men i 2004 ble utvalget lagt ned av daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen. Han begrunnet det med at institusjonene som hadde plass i utvalget ikke oppnevnte kvinnelige medlemmer. Ved å legge det ned, omgikk ministeren likestillingsloven. I 2006 erstattet Helga Pedersen utvalget med et årlig møte, Reguleringsmøtet, som ikke faller inn under likestillingsloven.

– Det var relativt få kvinner involvert i diskusjonen om kvoter. Dette gjenspeiler ikke bare at det er få kvinner i fagorganisasjonene, men også organisasjonenes ofte manglende fokus på likestilling og kjønnsrelaterte spørsmål, sier Gerrard.

Næring i endring

Norges Fiskarlag har hatt en sentral rolle i forhandlingene om forvaltning av fiskeressursene. De om lag 10.000 medlemmene består av både arbeidstakere (fiskere) og arbeidsgivere (redere). Leder Kjell Ingebrigtsen mener kvotesystemet ikke bør brukes som en forklaring på hvorfor det relativt sett er få kvinnelige fiskere.

– Uten dette systemet ville neppe norsk fiskerinæring vært der den er i dag, sier han.

Han mener å se et generasjonsskifte i næringen, og at overgangen fra personlige selskap til AS fører til at flere kvinner kommer inn, gjennom arbeid i rederier og i ulike deler av flåten.

Ingebrigtsen viser til at norsk fiskerinæring er preget av sin historie, der kjønn og likestilling har vært lite i fokus. Men han mener næringen er i endring.

– Jeg opplever at vi ser på kvinner som en ressurs i både næringen og organisasjonen. Lik de mannlige medlemmene utfordres de på hva de kan bidra med, heller enn hvilket kjønn de har.

– Vi som organisasjon er opptatt av å synliggjøre og fronte kvinner.

Han ser samtidig at det stadig er rom for forbedring.

– Skal vi være selvkritiske må vi vel si at vi ikke har fått til nok, gitt at andelen aktive og synlige kvinner i vårt organisasjonsapparat ikke er større enn den er. 

Kulturen forsvinner

Siri Gerrard mener det mangler en hel del, også innen forskning. Hun legger ikke skjul på sin egen situasjon som forsker. Hun er fortsatt fiskersamboer, hun besøker Skarsvåg og befolkningen der med jevne mellomrom. Men utover denne ene bygda, ser hun en kystkultur som forsvinner over hele landet.

– Jeg synes det er viktig at de kvinner som ønsker det skal ha samme tilgang til fiske og kvoter, som menn – også i lukket gruppe. Men da må det spesielle tiltak til.

– De mindre båtene og fiskerne som arbeider der må fortsatt ha livets rett. Og jeg mener det er viktig at forskere kjenner sin besøkelsestid. Det er så mye kystkulturene og kystsamfunnene som ikke er studert. Dette er forskning som også vil kunne bringe kjønnsforskningen videre.

Nærings- og fiskeridepartementet har blitt bedt om å kommentere artikkelen, men har foreløpig ikke hatt tid.

Kilder: 

Ulik likestilling i arbeidslivet, Halrynjo og Teigen, Gyldendal 2016

Hva betyr kjønn og kompetanse for hva fiskere gjør når de går i land?, Grimsrud, Nystrand og Otterlei, Møreforskning 2015

Tvers igjennom lov til seier, Makt- og demokratiutredningens rapportserie, Rapport 52, Peter Ørebech, januar 2003

Forskrift om regulering av fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62°N i 2015