Celloen synger og slurer, rasper og hveser. Så hvisker den seg ut i stillhet. Slik har jeg aldri hørt en cello før.

• Hør utdrag av komposisjonen og se partituret

­– Weißes Geräusch. Hvit støy, sier Edvin Østergaard og peker på notearket.

Mange små prikker utover notelinjene skulle fortelle cellisten Hans Josef Groh at han bare kunne glemme alt han hadde lært om den rene tonen i musikkstudiene.

Samtidig krever komposisjonen In A^b – Overtone Music for Cello nesten umulig mye av cellisten.

På scenen i Oslo Spektrum

Så vant da også CD-platen «Die 7. Himmelsrichtung» med dette og andre verk Spellemannsprisen i 2010 – i klassen for samtidsmusikk.

– Jeg merket virkningen av Spellemannsprisen først etterpå, sier Østergaard.

– Når jeg nå skal ut og snakke med folk, så sier jeg til meg selv: Det er ikke noe problem. Jeg har jo stått på scenen i Oslo Spektrum.

Edvin Østergaard har også samarbeidet med fysikeren Gaute Einevoll på NMBU. 

• Les saken her: Musikk for Einstein

Musiker inn i fysikktimene

Snakke med folk gjør Østergaard ofte. Han er ingen ensom komponist.

Ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås lærer han studenter å undervise i naturfagene på videregående skole.

Her leder han også forskergruppen Kunst og vitenskap i læring. Østergaard vil bruke kunst for å åpne sansene. Sansing forbinder oss med verden og åpner for fordypet forståelse.

– Vi kan få musikeren inn i akustikkundervisningen i fysikk, sier Østergaard.

– Akkurat som det finnes et hørelærefag i musikkundervisningen, trenger vi hørelære i undervisning i akustikk, fortsetter han.

Overtoner gir særpreget

Hva kan cellisten Hans Josef Groh lære elevene om akustikk? Blant annet om overtoner og hvordan du skal lytte til dem.

Buen glir over strengen, drar og slipper, drar og slipper. Strengen dirrer fram og tilbake 440 ganger i sekundet –  hvis Groh spiller en enstrøken A.

Men strengen dirrer ikke bare 440 ganger i sekundet. Hadde den bare gjort det, ville vi ikke hørt annet enn den flate, pregløse grunntonen – enstrøken A.

Strengen dirrer også samtidig i mange ulike raskere vibrasjoner. Hver av dem lager en overtone – lysere toner over grunntonen.

Til sammen gir de opplevelsen av den rike, særegne klangen til celloen.

Naturtoner fra seljefløyte og cello

Cellisten Groh leker med disse overtonene. Noen ganger forsvinner grunntonen. Bare overtonene stiger videre, høyt over notelinjene til Østergaard.

Disse overtonene er naturtoner, de samme vi kan høre fra en seljefløyte eller en lokkelur.

Luftsøylen i seljefløyta – eller strengen i celloen – kan svinge i hele sin lengde. Det lager grunntonen.

Så kan den dele opp luftsøylen eller strengen i to svingebølger, tre svingebølger eller enda flere.

Slik dannes en stadig stigende rekke av kortere bølger, altså lysere toner – naturtonerekka.

Estetikk er å sanse

Fysikk? Ja, men også sanselig opplevelse.

– Jeg er opptatt av samspillmulighetene mellom kunstfagene og naturfaget, og da særlig det å øve berøringer med verden, skriver Østergaard i en artikkel i tidsskriftet Bedre skole i 2013.

Her tar han fatt i begrepet estetisk. I dagligtale betyr estetisk omtrent det samme som vakkert.

Den greske opprinnelsen til ordet viser noe annet. Ordet estetisk kommer av aisthanesthai – å sanse, å føle.

Den samme bruken av ordet går igjen i ordet anestesi – bedøvelse for at vi ikke skal sanse smerten.

Estetetisk erfaring er derfor en sanselig erfaring – en innsikt som er åpnet for gjennom sanseiakttagelse, som Østergaard skriver i artikkelen.

• Les også: Klangen av orden i kaos

Hør Hans Josef Groh spille utdrag av In A^b – og følg med på partituret!

Øve opp følsomhet

– Vi har alle slags måleinstrumenter. De kan tegne opp flotte overtonespektre, men vi kommer ikke forbi ørets evne til å forbinde oss med verden, sier Østergaard.

Men hvis du vil høre nyansene i overtonene når Groh stryker over strengene til celloen, må du øve opp en følsom hørsel.

– Det har vært en enorm utvikling av måleinstrumenter. Vi trenger en tilsvarende utvikling av evnen til å lytte, sier Østergaard.

Musikkens atomer

Samarbeidet med cellisten Hans Josef Groh var en utforsking av musikkens atomer – de enkelte tonene og klangene.

– Jeg stod overfor det akustiske fenomenet celloens klang, som jeg vil stå overfor et annet fenomen innenfor naturvitenskapen, sier Østergaard.

– Det gjelder å øke følsomheten for tonens nyanser. Da blir det plutselig viktig hvor på strengen Groh spiller. Han må finne sitt rette punkt for å få fram disse overtonene, sier Østergaard.

Flyter ut over taktstrekene

De tekniske utfordringene til Groh var nesten umulig store.

– Opptaket måtte gjøres i mange små biter og klippes sammen, forteller Østergaard.

Et annet problem var selve mediet for komponeringen – notene i partituret.

Noter har sin begrensning når komponisten vil ha musikeren til å lese mellom notelinjene og spille på uvanlige måter.

– Da kan jeg ikke sette det opp i takter. Her er det helt åpent. Det er kun enkelte partier med taktarter og taktstreker, sier Østergaard og peker et stykke ute i partituret.

– Det flyter mer. Det gir meg en annen tilgang til klangens vesen og musikkens flyt. Da blir jeg ikke forstyrret av rytmen, sier Østergaard.

Smal kanal

– Og med klang så er det nettopp dette med overtoner – åpne opp rom – vi er der oppe, vi er her nede, vi går inn i klangen, vi går ut av den. Østergaard knipser en rytme.

– Hvis du har den der takten som går hele tiden, så blir du jaget litt fremover, fortsetter han.

Det konvensjonelle notesystemet er ikke perfekt for de åpne klangene fra celloen.

Notene er en smal og ufullkommen kanal mellom komponist og musiker. Rikdommen i uttrykket blir begrenset av notelinjer og taktstreker.

– Det gjelder å gi musikeren stor frihet til selv å forme uttrykket, kommenterer Østergaard.

Takten som går

Taktstrekene ble enda mer fastlåste da metronomen ble oppfunnet på begynnelsen av 1800-tallet.

Metronomen er det tikkende instrumentet som hjelper musikeren med å holde takten.

– Beethoven var blant de første som brukte metronomangivelse, antall slag per minutt. Før det var tidsangivelsen for eksempel “andante” – “gående”, forteller Østergaard.

– Musikken skulle spilles i et gående tempo, men folk går jo ikke i nøyaktig samme tempo, fortsetter han.

Tempererte tangenter

Kravene til standardisering tvang også overtonene i naturtoneskalaen inn på geledd.

Det moderne pianoet har det som kalles temperert stemming. Grovt sagt betyr det at forskjellen i tonehøyde mellom alle nabotangenter – alle halvtonene – er den samme, uansett hvilke svarte eller hvite tangenter du spiller på.

Sure naturtoner

Slik er det ikke i naturen. Naturtoneskalaen har en litt annen og mindre regelmessig rekkefølge.

Den sjuende overtonen i naturtonerekka er for eksempel litt lavere enn den tilsvarende tangenten på det tempererte pianoet.

Men vi har vent oss til klangen av det tempererte pianoet. Nå lyder det naturlige uvant.

– Opp mot et sånt rigid system med nøyaktig like tonetrinn, så høres det surt ut, sier Østergaard.

Kunstig skille

Både det tempererte klaveret og metronomen gjenspeiler opplysningstidens idealer – standardisering, forenkling, nøyaktig måling av tid og rom.

• Les også: Lyden av dyp sammenheng

Selv om Østergaard mener at kunst kan øke forståelse for naturvitenskap, ser han også at naturvitenskapen har bygget opp en motsetning her.

Mens naturvitenskap bygger på et dualistisk syn på menneske (subjekt) og natur/verden (objekt), er kunst ikke-dualistisk på den måte at subjekt og objekt smelter sammen, skriver han i artikkelen i Bedre skole.

– Det er et kunstig skille mellom kunst og vitenskap, kommenterer Østergaard.

Kunstneren kan også være forsker ved å studere verden innenfra – gjennom kunsten, fortsetter han.

Skeptiske kolleger

Kunsten muliggjør for eleven å komme i forbindelser med sider av naturen som vitenskapen mangler tilgang til, refererer han en annen forsker i artikkelen.

Det samme gjelder hans egen musikk. Østergaard vil mer enn å bruke kunst i naturfag.

– Kunsten har en egenverdi. Det er det som gjør at mine musiker- og komposisjons- og kunstkollegaer rygger litt. De vil ikke bruke kunsten som et redskap for naturvitenskapen, sier Østergaard.

Hjemme i lydlandskapet

Østergaard vil heller ikke bare utforske musikkens atomer, klanger og toner. Han vil bygge atomene til de stoffer som musikken er vevet av.

– Hadde det bare vært en fremføring av klanglige muligheter, så hadde det ikke blitt et musikkverk.  Å bygge ut, å få helheten, flytet – det er krevende, sier han.

– Min oppgave som komponist er å arbeide med musikere sånn at tilhørerne føler seg hjemme i dette lydlandskapet. Det er jo mange som lett føler seg fremmedgjort i møtet med samtidsmusikk, sier Østergaard.

Bare være, bare høre

Å gå inn i åpne lydlandskap kan være like formålsløst – og like rikt – som å gå i ut naturen.

– Noe kan du bare forstå ved å være. Du bare går og går, uten å måtte tenke at der er en bergart eller måtte legge merke til at landskapet er formet av forvitring og så videre, fortsetter han.

– Musikken er – i likhet med det åpne naturlandskapet – ett av vår tids få gjenværende rom hvor du fortsatt bare kan være, bare lytte, sier Østergaard.

Lenker:

Edvin Østergaard: Naturfag og kunst: berøringer med verden. Bedre Skole, 4/2013, 10-15.

Østergaard, E. (2014). Kunstnerisk vitenskap må tas på alvor. Forskerforum, 46(9) s. 38-39.