Fem unge kvinner har funnet frem pc-er og mac-er for å følge dagens forelesning. De er del av Høgskolen i Oslo og Akershus’ (HiOA) første kull med masterstudenter innen jordmorfag, og skal uteksamineres til sommeren.

Nå skriver de oppgaver om gravide som ønsker keisersnitt, om innvandrede kvinner med svangerskapsdiabetes, og om jordmødres opplevelser av traumatiske fødsler. 

Foran dem står Ellen Blix og Anne Ma Fylkesnes. Fylkesnes er høyskolelektor ved HiOA. Blix ble landets første jordmorprofessor i 2014. Nå er hun i gang med å lære fremtidens jordmødre å holde seg faglig oppdatert.

– For femti år siden var det slik at det du hadde lært under jordmorutdanningen, det hadde du med deg hele livet. Det vi må lære studentene nå, er hele tiden å oppdatere seg på ny kunnskap, sier Blix.

Hun leser opp et sitat fra forskningsforfatter Ben Goldacre: «Det å samle og vurdere all evidens innen et emne, er en av de viktigste innovasjonene innen medisin de siste 30 årene.»

Blix underbygger med et eksempel, for å vise studentene hva undersøkelser av litteratur kan bidra til.

– Fra 1954 til 1988 ble foreldre anbefalt å legge nyfødte i mageleie. Vet dere hvorfor?

Studentene påpeker at man trodde det var bra for respirasjonen, og at barna ofte roet seg lettere om de ble lagt i mageleie. Blix nikker, og tilføyer:

– Og ikke minst – de ble sterke i rygg og nakke av det. Men visste de at dette var bra? Nei. Det var en utestet teori.

Den populære tv-stjernen og forfatteren Benjamin Spock anbefalte mageleie til seere og lesere, forteller Blix. Allerede i 1944 kom forskning fra New York-patolog Dr. Harold Abrahamson, som viste at 68 prosent av de døde barna han undersøkte, ble funnet i mageleie. Halvparten med nese eller munn i kontakt med sengetøyet.

Men Abrahamsons artikkel ble ikke spredt. Ser man på litteraturen som fantes 25 år senere, i 1970, viste denne tre ganger så høy risiko for krybbedød ved mageleie som ellers. Men litteraturen ble ikke studert systematisk, og mageleie ble fortsatt anbefalt i nesten 20 år til.

– 50 000 dødsfall kunne vært unngått i USA, Europa og Australia etter 1970, forteller Blix.

– Dette viser hvor viktig systematisk gjennomgang av litteratur kan være.

Faglig interesse viktigere enn kjønn

Når jordmorfaget nå er i endring, er det lange tradisjoner som fornyes og videreføres. Jordmoryrket var den første kvinneutdannelsen i Norge. Utdannelsen har 200-årsjubileum i 2018.

I de eldste norske lovene fastslås det at kvinner skal være til stede ved «enhver kones sengeferd», og det var straffbart å forlate en medsøster i fødselsnød.  Fødekone var et reinspikka kvinneyrke, og dette er en tradisjon som holdt stand.

Menn fikk adgang til yrket i 1973, men ifølge sykepleien.no finnes bare ni mannlige jordmødre i Norge (2012). På masterutdanningen ved HiOA er det bare kvinner på kullet.

Professor Ellen Blix er ikke sikker på om de trenger flere menn. Hun mener det er interessen for faget som er avgjørende.

– Jeg tror at hvis noen er veldig interessert i å jobbe som jordmor, så spiller ikke kjønn noen rolle.

Da Blix jobbet som jordmor, opplevde hun flere gravide som foretrakk kontroll hos kvinnelige jordmødre, snarere enn hos mannlige fastleger – uten at hun vet om preferansen skyltes kjønn eller yrke.

Hun opplevde også at noen fødende valgte bort hennes mannlige jordmorkollega, mens andre ble glade for å se ham. Men heller ikke dette skyltes kjønn.

– Han var svart, og jeg opplevde at når det kom mørkhudete kvinner til oss for å føde, så ble mange glade for å se ham. De følte kanskje at de hadde noe til felles, tenkte jeg.

– Kan flere mannlige jordmødre tilføre noe annet? Kanskje mannens perspektiver?

– Ja, det har jeg tenkt på. Vi viser jo stadig mer interesse for far og familieomsorg. Jo flere erfaringer vi har, jo bedre. Vi kan jo også diskutere om alle jordmødre bør ha fått barn? Jo. Mannlige jordmødre har helt sikkert noe å tilføre.

Flere menn – økt status

Norges tredje jordmorprofessor, Mirjam Lukasse, fikk tittelen i april. Hun trenger ikke lang betekningstid på spørsmålet om jordmoryrket trenger flere menn.

– Nei. Når menn ikke velger det, tror jeg det er fordi de ser på det som en kvinnegreie. Sykepleie er annerledes, for der har de også mannlige pasienter, i tillegg handler det mer om sykdom. Alle vet hva yrket innebærer. Hvis noen ikke velger vårt yrke, er det fordi de ikke har lyst, tenker jeg.

Men samtidig ser hun at faget kunne dratt fordeler av bedre kjønnsbalanse, blant annet for å øke yrkets status.

– De menn jeg kjenner i dette yrket, har bedre lønn enn deres kollegaer med samme ansiennitet og samme erfaring. Det ville kanskje ha gjort noe på sikt, men nå er det snarere slik at de få menn som finnes blir fremhevet. Det har også vært en tendens til at de mennene som har kommet inn, har gått rett videre til andre stillinger, i ledelse blant annet. Jeg tror ikke vi noen gang får nok menn i yrket til at det påvirker på en god måte i denne type spørsmål. Den fighten må vi heller ta selv.

Lukasse understreker at det er stor respekt for yrkesgruppen hennes i Norge, status handler her om lønn. Ellers tror hun mer forskning er et godt middel for å bringe mannens perspektiv inn i svangerskapsomsorgen. Forskning som også lytter til pårørende og partnere.

– I de fleste tilfeller, blir menn sendt hjem et par timer etter fødselen. Det er det ingen far som synes er ok. Dette hadde menn kanskje ikke akseptert, hvis de var i vårt yrke.

Lærer å unngå vold

Samtidig ser hun at det ikke alltid er hensiktsmessig å inkludere menn i svangerskapsomsorgen. Som professor veileder hun flere prosjekter, og et tema som særlig engasjerer henne, er virkninger av overgrep før eller under et svangerskap. Ifølge 2014-tall fra Helsedirektoratet, har omtrent fire prosent av alle gravide i Norge vært utsatt for fysisk vold i svangerskapet.

– Skal en jordmor snakke om vold mot en kvinne i svangerskapet, kan ikke overgriperen være til stede.

I det ene prosjektet er målet å lære kvinner strategier for å redusere faren for vold under graviditeten.

– Det kan handle om å gå ut av kjøkkenet, der det er mange farlige gjenstander. Eller å roe ting ned, i stedet for å ta en fight. Det kan også være snakk om forberedelser, som å vite hvor krisesenteret er, ha ekstra nøkkel og penger gjemt unna.

Kvinner som har vært utsatt for overgrep føder omtrent like friske barn som andre. Derimot opplever de mer bekymring for barnet, gleder seg mindre til fødselen og har mer depresjon, forklarer Lukasse.

– Det jeg tror man kanskje ikke måler nøye nok, er hvordan de egentlig har det. Vi ser utfall på de få spørsmålene vi har. Hadde vi målt livskvalitet,  hadde vi nok fått større utslag. Det har betydning for samfunnet hvordan disse kvinnene har det.

• Les også: Partnervold fortsetter etter brudd

Mindre valgfrihet i Norge

På Lukasses kontor er det minner fra en omfattende og omreisende jordmorgjerning. Hun tok utdannelsen i Storbritannia, jobbet i Nederland, men fikk et kall, og dro til Pakistan som jordmor på et misjonssykehus der. Siden bragte kjærligheten henne til Norge.

– Jeg har også sett fødsler i Bangladesh, Etiopia og Nepal, i forbindelse med ulike prosjekter. Og jeg har fulgt våre studenter i praksis i Tanzania, og overvært fødsler der.

Den overveldende kvinnedominansen er et globalt fenomen, med noen unntak. Og utøvelsen av faget er påfallende lik de fleste steder, forteller Lukasse. Men hun har også lagt merke til forskjeller.

– I ikke-vestlige land er det ikke det samme nivået av omsorg for kvinner. Jeg mener ikke medisinsk, man kontrollerer og gjør det som er medisinsk nødvendig. Men det er ikke mange snille ord, ikke mange kalde kluter, ikke så mye å drikke.

Hun mener Norge har kommet langt, men at vi likevel har noe å lære av Storbritannia, der kvinnens valg står sterkere.

– Er du ti dager over termindato i Norge, skal fødselen settes i gang. I Storbritannia blir kvinner informert om risikoen forbundet med å gå lenger over tiden, og om metoden for igangsetting av fødsel, og så får de selv ta valget.

50 prosent keisersnitt

Spørsmål knyttet til selvbestemmelse har ellers brakt med seg store debatter innen faget de siste årene. Skal kvinner selv få velge keisersnitt? Bør bruken av epidural begrenses?

Praksis, selv i Europa, er høyst ulik, ifølge Blix.

I Norge er andelen keisersnitt omtrent 17 prosent. På Kypros er den 50 prosent. 

– Keisersnitt er mer vanlig i land der jordmødre ikke er primærfødselshjelpere, sier Blix.

Hun mener fordelene med å føde normalt, bør formidles tydeligere.

– Det er ingen som tviler på at keisersnitt er bra hvis ungen ikke får nok surstoff, eller hvis moren er kjempedårlig av svangerskapsforgiftning og på nippet til å få krampe og hjerneskade. Men så vet vi jo at ungen har godt av å ligge nedi skjeden en stund å få i seg bakterier, og at det er moren og faren som skal snakke med ungen først, for at den skal få i seg «familiebakteriene». Det har betydning for immunforsvaret.

• Les også: Gravid, ikke syk

Intern debatt om epidural

Når det gjelder bruk av epidural, er HiOAs to jordmorprofessorer uenige. Blix har vært en tydelig stemme for fremming av det naturlige. Sammen med en kollega skrev hun en kronikk om emnet på NRK ytring. Den var et svar til en anestesilege som mente at flere burde få epidural, og at det ikke bør være nødvendig med vonde fødsler.

– Jeg mener utgangspunktet bør være at de fleste fødende kan klare seg uten epidural, og så ser vi det an. Dette krever at de får ha en jordmor hos seg hele tiden som kan støtte kvinnen og vurdere behov for smertelindring underveis sammen med kvinnen. Folk som har prøvd og klart det, blir så fornøyd og stolte. Det unner jeg dem. Jeg tror at det beriker folk hvis de klarer det. På den annen side, hvis du ikke klarer det, ikke har fått epidural og føler at ingen har hørt på deg, så har du hatt en traurig opplevelse. Det handler om å finne balansen.

Lukasse er ikke enig i at man bør fremme fødsel uten smertelindring fordi det gir mestring. Vår reaksjon på smerte er altfor ulik, mener hun. 

– Noen vet at hvis de kommer på et visst nivå av smerte, så mister de kontrollen. Og da bare klikker det for dem, ingenting fungerer lenger. Hvis de i stedet kan få en epidural når de trenger, og dermed beholde verdigheten, vil det være en god opplevelse for dem. Jeg synes ikke det er riktig å ha den holdningen at «vi vet best».

Lukasse har jobbet mye med kvinner med fødselsangst, og påpeker at mange synes det er vanskelig å fortelle om sin bakgrunn idet de kommer inn og skal føde. Derfor bør jordmødre lytte, og la kvinnen velge selv.

– Jeg ville absolutt oppfordret en kvinne til å prøve noe annet først, prøv badekar for eksempel. Så får man se hva som skjer etter det. Mestringsfølelsen kan du få uansett, for det krever en stor innsats å føde i alle tilfeller. Barnet faller ikke ut av seg selv, bare fordi du får en epidural.

På utdanningen blir studentene eksponert for begge syn, og også «epiduralvennlige» anestesileger står på foreleserlisten.

Uenige om tittelen

Også yrkestittelen fører med seg interne diskusjoner. Lukasse liker ikke begrepet «jordmor». Hun  foretrekker det nederlandske «forløsningskyndig», eller det engelske «midwife», som betyr «med kvinnen».

– Jeg skjønner ikke helt at de har gått med på å beholde jordmortittelen. Selv bruker jeg veldig ofte det nederlandske. Hvis man tenker på maktbalansen, viser dette at du er kyndig. Midwife er egentlig en mye mer jevnbyrdig rolle, du samarbeider med kvinnen. Den norske tittelen gjenspeiler ikke profesjonaliteten i yrket.

Blix mener derimot det ville være historieløst å endre tittel.

– Det er en fin gammel tittel som peker tilbake på yrkets opprinnelse. Skal man lage nye titler er jeg enig i at de må være nøytrale, men jeg synes man må kunne beholde en gammel tittel som peker på kjønn, uten at det skal oppfattes diskriminerende.

Blix har heller ingen tro på at en annen tittel ville lokke flere menn.

– Hvis du skal ha menn inn, tror jeg du må endre noe annet enn yrkestittelen. Da må du invitere dem ordentlig inn.

Mer forskning, fornuftig teknologibruk

Når det gjelder håp for fagets fremtid, er de to professorene enige: Mer forskning.

– Jeg håper vi får stadig mer forskning fra vårt perspektiv. Jordmødre er eksperter på normale fødsler, sier Blix.

Lukasse påpeker at behovet for forskning også viser seg i praksis.

– Det er mange ting vi gjør, og som vi ikke har dokumentert om er nyttig eller ikke nyttig. Hvor ofte bør vi lytte til fosterlyden? Hva er fordeler og risikoer ved å føde i vann? Vi skal forske på eget fag, og beholde roen rundt kvinnen.

Begge trekker også frem fornuftig bruk av teknologi som et mål for fremtiden. Ny teknologi må ikke bli en sovepute, mener Lukasse.

– Det lett å stole på en maskin og ikke på seg selv. Men det kan bli litt farlig hvis vi tar tilliten bort fra kvinnen. Hun skal kjenne sin egen kropp og barnet i magen. Og kvinner må få lov å føde uten å bli oppslukt av maskiner, hvis de ønsker det. De må få velge.