Blåmeishunner som har opplevd rovdyrangrep på reiret, endrer adferd.

Parer seg med flere hanner for å sikre ungene

Blåmeishunnen parer seg med flere hanner. Dermed vil hannene samarbeide for å stoppe rovdyrangrep mot ungene hennes, viser ny forskning. Dette utfordrer etablerte ideer om den passive hunnen, mener universitetslektor Claus Halberg

20.5 2016 04:00

– Hos mange arter, for eksempel blåmeisene, parer hunnen seg ofte med flere hanner. Det har vi visst siden 1990-tallet. Spørsmålet har vært hvorfor. Lenge har man tenkt at det var for å sikre seg de «beste» genene. Men de forsøkene vi har gjort, indikerer at det kanskje handler om helt andre hensyn, sier Adele Mennerat.

Hun er postdoktor ved Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen.  I tillegg underviser hun ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK).

Blåmeisene danner par allerede om vinteren. Selv om kun hunnene bygger reir, deler de på matingen når ungene kommer. Men gjør man en gentest av ungene i reiret, vil man ofte se at de kan være avkom av 3-4 ulike fedre. La oss for enkelthets skyld kalle disse ungene som ikke er avkom av hannen som mater dem, for «ekstra-ungene».

– Den viktigste hypotesen har vært at fedrene til «ekstra-ungene» hadde spesielt gode gener, og at det var derfor hunnen hadde paret seg med dem. Men fra tusenårsskiftet begynte evolusjonsbiologer å tvile på om denne forklaringen holder mål. Det var mange som forsøkte å bevise at det var slik, altså at det var en forskjell i genetisk kvalitet mellom ekstra-fedrene og den matende faren, men lite kunne bekrefte dette, forteller Mennerat.

Sammen mot rovdyr


Reir med avkom av flere hanner, er mindre utsatt for rovdyrangrep. Det viser forskningen til Adele Mennerat. (Foto: Siri Linstad)

Biologene i Bergen er derimot i ferd med å teste en annen hypotese, nemlig at de reirene der det er avkom etter flere hanner, er mindre utsatt for rovdyrangrep. Årsaken til dette er, ifølge hypotesen, at rundt slike reir er det flere voksne fugler til å passe på om noe skulle skje.

To av Mennerats kolleger, Sigrunn Eliassen og Christian Jørgensen, har utviklet en modell der hypotesen er at hannene passer litt ekstra på naboreirene, ettersom de potensielt kan ha unger også der.

– Det vi vet, er at de ungene som har en annen far enn den hannen som mater dem, vil være avkom av hanner i nabolaget. Når det er flere fedre involvert i de ulike reirene, innebærer det også mer samarbeid mellom hannene i nabolaget. Da kan de gå sammen om å angripe inntrengeren.

Mennerats egne feltstudier i Frankrike støtter opp om samarbeidshypotesen.

– Her ser vi at de reirene med avkom bare av hannen som mater dem, er mer utsatt for rovdyrangrep. Samtidig vet vi at de hunnene som har opplevd rovdyrangrep vil ha økt sannsynlighet for å pare seg med flere hanner neste år. Hun endrer med andre ord atferd, noe som jo er veldig spennende å konstatere for oss biologer.

De blåmeisene Mennerat studerer, er særlig utsatt for angrep fra ekorn, rotter og såkalte snikekatter – genetter.

– I forsøket vårt gjør vi bruk av et utstoppet rovdyr, som vi sørger for at fuglene ser innen paringen er i gang. Senere, når de har fått unger, tar vi blodprøver for å se om de som ble utsatt for skremselspropagandaen tidligere på året, har paret seg med flere hanner.

Det mannlige dramaet

Helt siden Darwins tid har biologer studert hvilke valg dyr tar når de finner seg en partner, og hvorfor. Den amerikanske biologen Robert Trivers er en av dem som siden 1970-tallet har blitt flittig sitert innenfor evolusjonsbiologien og -psykologien, med sine teorier om «foreldreinvestering». «Reproduktiv suksess», det vil si antall levedyktige avkom et individ er i stand til å frambringe, er et viktig stikkord her.

– En av Trivers antakelser, er at reproduktiv suksess hos hunnen varierer lite, sammenlignet med reproduktiv suksess hos hannen, sier Claus Halberg, universitetslektor ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier ved Universitetet i Bergen.

For hannen er reproduksjonen – ifølge disse teoriene – et større sjansespill enn for hunnen. Får han formert seg, eller ikke?

– I denne tenkningen ligger det implisitt at hunnen har relativt lite handlingsrom eller innflytelse over sin reproduktive suksess utover det å velge den rette hannen, sier Halberg.

Han er helt i begynnelsen av et nytt forskningsprosjekt, der han blant annet vil se nærmere på evolusjonsbiologiske og -psykologiske forståelser av kjønn.

– Det kan virke som at tradisjonell evolusjonsbiologi, som Trivers kan sies å være en representant for, stilltiende har antatt at hannen er den seksuelle evolusjonens eneste subjekt. Man tenker at det bare er hannen som er gjenstand for såkalt «selektivt trykk», altså det trykket som ligger i hunnens preferanser for bestemte egenskaper hos hannen. Hunnen blir ikke sett på som et tilsvarende subjekt, ettersom man altså tenker at hun ikke utsettes for et slikt selektivt trykk.

Hun velger altså, men behøver ikke gjøre noe for å bli valgt.

– Det reduserer hunnen til en passiv og anonym bakgrunn for det egentlige dramaet for seksuell seleksjon, nemlig hannenes rivalisering seg imellom om adgangen til hunnen.

Forskningen til Adele Mennerat og hennes biologikollegaer utfordrer imidlertid denne tankegangen.

Utfordrer den mannssentrerte tekningen

Trivers androsentriske – altså mannssentrerte – tenkning, der hannen får all oppmerksomhet, har gjennom årene blitt kritisert av flere. En av kritikerne har vært den amerikanske antropologen og primatforskeren Sarah Blaffer Hrdy.

– Adele Mennerats forskningsprosjekt kan ses i forlengelse av Hrdys forskning og det oppgjøret hun tar med et androsentrisk blikk på seksuell seleksjon.  I Hrdys studier av primater, har hun observert atferder som ikke passer inn i Trivers antakelser. Hunnene i hennes studier er promiskuøse og parer seg med flere, slik vi altså vet at også blåmeishunnene gjør.


I ett blåmeisreir kan det være unger fra 3-4 ulike fedre. (Foto: Arnstein Rønning/Wikimedia commons.)

Hrdy gjør bruk av det hun kaller manipulasjonshypotesen.

– Ettersom eggløsningen hos primathunnene hun studerer er usynlig, kan ikke hannene være sikre på at ungene som etter hvert blir født, faktisk er deres. Det ansporer den enkelte hann til å investere i beskyttelse og ivaretakelse av også avkom han ikke kan være helt sikker på at er hans, sier Halberg.

Og dette er i tråd med hvordan de norske forskerne ser at blåmeishannene bryr seg om mer enn bare sitt eget reir i nabolaget.

Den norske blåmeisforskningen bryter likevel i enda større grad med tradisjonell evolusjonsbiologisk tenkning enn det Hrdys teorier gjør, mener Halberg.

– I sin forskning befinner Hrdy seg fortsatt innenfor en tradisjonell sosiobiologisk forståelse av hva som er i hunnens interesse, der fokus fortsatt ligger på den individuelle organismens reproduktive suksess.

Hos Hrdy manipuleres hannen altså kun til å ha omsorg for den enkelte hunns avkom, mens i det norske blåmeisprosjektet er antakelsen at hannene manipuleres til å handle for fellesskapet. Modellen Jørgensen og Eliassen har utviklet, viser muligheten for at hunnenes promiskuøse atferd fører til sosial organisering og samarbeid utover de enkelte blåmeisparene.

Tenker ikke normativt, bare observerer

For Adele Mennerat er det viktig å understreke at selv om hun kaller seg evolusjonsbiolog, tenker hun ikke normativt. Hun bare observerer.

– Jeg synes det er interessant å høre forskere som Claus Halberg og andre som diskuterer evolusjonsbiologisk og -psykologisk forskning. Men jeg tror ikke det egentlig er slik at det er vi evolusjonsbiologer som legger føringer for hvordan hunner og hanner – kvinner og menn – skal forventes å oppføre seg. Jeg tror heller det er ikke-biologer som «oversetter» forskningen vår til kultur og lager regler. Min erfaring er at biologien er mangfoldig, og du finner eksempler på hva enn du måtte lete etter.

Annonse

I samarbeid med Kilden kjønnsforskning.no

Artikkelen er utgitt av et uavhengig nyhetsmagasin som utgis av Kilden kjønnsforskning.no

Emneord