Toril Johannessen reiste til Ghana for å lage voksbatikk med motiver fra optikk og optiske illusjoner. Hun tar i bruk fysikkens lover på nye og uvante måter i tekster og grafikk.

Når tanker blir lyspartikler

Toril Johannessen trykker fysiske lover ut i ukjent landskap.

14.2 2016 04:00

To photon – å fotonere. Det uvante ordet mørkner mot hvitt papir, øverst på side 16. En figur følger opp på motsatt side av boka.

Figuren viser lyspartikkelen, fotonet. Figuren kunne vært hentet fra en lærebok i fysikk.


Fotonering: Mange enkeltobservasjoner gir en helhet.

Fotoner har egenskapene til både bølger og partikler.

Den engelske teksten, her oversatt, danser etter naturvitenskapens formelle trinn. Men så gjør orddansen en uventet vending.

Tanker ansees som bølger inntil de blir målt, hvoretter de kollapser til partikkeltilstanden.

Tanker som bølger? Danseren tar på seg en metaformaske. Lys har blitt tanker. Hva betyr da å fotonere?

– Når du fotonerer, så griper du ikke helheten på en gang. Først over tid, med flere observasjoner, kan du gripe den, sier Toril Johannessen til forskning.no.

Speilbildet av en tanke


Toril Johannessen bruker optikk og optiske instrumenter i installasjonene sine. Her står hun foran en laterna magica, direkte oversatt en magisk lampe eller et lysbildeapparat, på utstillingen Extraordinary Popular Delusions. Lyskilden til denne laterna magica er en oljelampe, slik det også var i da laterna magica ble utbredt på 1800-tallet.

Johannessen er kunstner. Hun har skrevet boka Unseeing, der hun reflekterer over optikk som metaforer for tanker.

Hennes refleksjoner er presise. Metaforene speiler fysikkens lover: (…) utgående tanke er lik innkommende tanke, som et speilbilde, skriver hun.

Dette er noe annet enn å reflektere over noe, slik vi bruker begrepet til daglig. Hva vil hun egentlig?

– Når jeg bruker disse optiske modellene så strengt, så er det også med humor, sier Johannessen. Men humoren har en hensikt.


Tankerefleksjon.

Fysikk i overført betydning

– Her ville jeg undersøke hva slags tenkning man får ut av å bruke optikk som metafor veldig strengt. Hva vil det si å reflektere diffust for eksempel? spør Johannessen.

Boka gir et litt diffust svar: Dine innfallende tanker består vanligvis av flere tanker som beveger seg i samme retning, og når de treffer en ujevn overflate, fortsetter de utgående refleksjonene i mange retninger.

– Jeg er jo i et felt der man har lov til å komme med en hvilken påstand som helst, men likevel lager jeg meg et system. Det er en av mine måter å tenke på, reflekterer Johannessen.

Og tankene kretser rundt dette: Hvis du lager bilder av tanker ut fra fysikkens beskrivelser av fotoner, hvordan vil da tankevirksomhet arte seg?

– Hva skjer når vi overfører modeller fra fysikken til et annet felt? Det er jeg interessert i, sier Johannessen.

Skrev egen lærebok

At hun velger optikken, er ikke tilfeldig. Johannessen tok fagutdannelse i fotografi på videregående skole.

– Det var på slutten av 1990-tallet. Den gangen lærte vi om det analoge fotografiet. Vi lærte om hva som skjer med sølvhalogenidkrystallene i filmen, om kjemien ved fremkalling, om lysmåleren og eksponering, om fysikk og kjemi, forteller hun.


På fotolinja fantes ingen lærebok. Derfor måtte Toril Johannessen og de andre elevene lage sin egen.

Johannessen viser fram notatboka fra denne tida. Håndtegnede figurer viser hvordan linsa bryter og samler lyset og tegner bildet i fokusplanet.

– Det fantes ingen lærebøker, så vi måtte ta avskrift av tavla og føre det inn i en bok etterpå. Jeg laget min egen font til overskriftene også, sier hun.

Optikk framfor portretter

På skolen lærte Johannessen portrettfotografering og andre ferdigheter som hørte håndverket til.

Men det er optikken som fortsatt reflekteres i arbeidene hennes i dag – som i boka Unseeing.

– Jeg fikk endret forståelsen gjennom beskrivelser som hører til naturvitenskapen. Det tok meg mange år å forstå at dette var det virkelig interessante for meg, ikke portrettene jeg tok, sier hun.

Fra pressefotograf til kunstner

Likevel jobbet Johannessen som fotograf etter yrkesutdanningen, blant annet frilans for Adresseavisen i Trondheim.

– Det var alt fra kommunestyrebilder til Rosenborg og motebilder for fredagsbilaget, minnes hun. Etter hvert ville hun utdanne seg videre.

– Med yrkesfag i foto hadde jeg ikke studiekompetanse, men jeg kunne komme inn på fotolinja til Kunsthøgskolen i Bergen, forteller hun.

– Jeg tenkte vel noe sånt som at jeg skulle bli en bedre fotograf gjennom å ta en utdannelse, en så god fotograf at bildene ville bli til kunst. Det var min kunstforståelse på den tida, sier Johannessen.

Læringskurven inn i kunstverdenen ble bratt. Etter hvert skjønte hun at det var mange andre uttrykk enn foto hun kunne arbeide med. Boka Unseeing er ett eksempel.

Voksbatikk på Vigelandsmuseet

I boka finnes også mønstre som peker mot nye uttrykksformer og verdensdeler – stofftrykk og Afrika.

– Jeg reiste til Ghana for å arbeide med voksbatikk. Man trykker voks i et mønster på et stoff, og så farger man det. Der det er voks, festner ikke fargen, forteller Johannessen.

Slik oppstår mønstre. Ved å gjenta prosessen kan det lages mønstre i mange farger.

Stofftrykkene til Johannessen ble utstilt på Vigelandsmuseet i Oslo fra oktober 2015 til januar 2016.

De store rullene med fargerike mønstre fylte nesten en hel utstillingshall og var en del av Norsk Skulpturbiennale 2015. De skal stilles ut igjen som separatutstilling på Trondheim Kunstmuseum sommeren 2016, sammen med blant annet boka Unseeing.

Dobbeltpil og dobbelt-Y

Mønstrene fra Unseeing – rullet ut i stort format på Vigelandsmuseet – tar optikkens lover ett nivå videre.

De leder fra bildene på netthinnen til tolkningene i synssenteret – inn der hvor optiske illusjoner kan oppstå.


Müller-Lyer-illusjonen i ett av voksbatikktrykkene til Toril Johannessen på Norsk Skulpturbiennale 2015.

På ett av stoffene er det en dobbeltpil ved siden av en dobbelt-Y. Hvilken linje er lengst, den lange linja i dobbelt-Yen eller den lange linja i dobbeltpila?

I virkeligheten er de like lange. Denne illusjonen kalles Müller-Lyer-illusjonen, etter den tyske sosiologen Franz Carl Müller-Lyer som laget den på slutten av 1800-tallet.


Slik oppstår Müller-Lyer-illusjonen. Hjernen tolker linjene i figuren som tredimensjonalt perspektiv. Dermed oppleves den øverste røde linjen å være lenger unna og dermed objektivt sett større. I virkeligheten er de to røde linjene like lange.

Tolker i perspektiv

Hvordan oppstår denne illusjonen? En hypotese er at vi tolker i perspektiv, i dybden. I pilvarianten virker det som om linja danner et hjørne som stikker ut. I Y-varianten virker det som om linja danner et hjørne som går inn.

Hjørnet som går innover – vekk fra oss – må være lenger unna. Lenger unna og samme utstrekning? Da må den være større, sier vår avstandsbedømming.

De bøyde husveggene


Hering-illusjonen framkommer trolig fordi hjernen tolker strålemønsteret som bevegelse i retning mot seeren. Siden hjernen vet at synsinntrykkene blir litt forsinket gjennom nervene, framskriver den posisjonen til de gule linjene tilsvarende i tid. Med andre ord flyttes de utover der strålemønsteret og opplevelsen av bevegelse er sterkest. Øverst er tekstiltrykket til Toril Johannessen med Hering-illusjonen, nederst er illusjonen tydeligere i en rendyrket figur.

En annen stoffrull viser Hering-illusjonen. To hus er forbundet med et strålemønster.

Alle husveggene er loddrette. Likevel ser de innerste ut til å bøye seg vekk fra hverandre på midten. Hvorfor?

Framskriver i tid

Det er flere hypoteser. Én går ut på at strålemønsteret får oss til å tro at vi beveger oss raskt innover i bildet, framover mot linjene.

Her kommer tida inn i bildet. Det går rundt et tidels sekund fra bildet faller på netthinnen til hjernen opplever det.

Denne forsinkelsen prøver hjernen å oppheve. Den framskriver hvordan bildet vil se ut i vår subjektive nåtid et tidels sekund seinere.

Da har linjene kommet nærmere. Dermed buler de mot oss på midten, der strålemønsteret har størst effekt.

Europeere lar seg lure

Begge illusjonene bygger på perspektivtolkninger. Vi tolker tre dimensjoner inn i den flate boksida til Unseeing – eller det flate stofftrykket i Johannessens utstilling på Vigelandsmuseet – Unlearning Optical Illusions III.

Begge disse titlene peker mot ett av Johannessens motiv for arbeidene. Hun vil prøve å se med åpent blikk. Hun prøver å avlære de innlærte tolkningene av det vi ser, de innlærte metaforene vi bruker for å beskrive verden, de innlærte perspektivene som gir oss optiske illusjoner.


Video fra utstillingen på Vigelandsmuseet.

Men kan optiske illusjoner avlæres? Mye tyder i alle fall på at de er tillært. De er en del av kulturen.

Flere funn støtter en slik idé. Forskere har observert at europeere opplevde Müller-Lyer-illusjonen sterkere enn inuitter, australske aboriginer og afrikanere fra Sierra Leone og Kalahariørkenen. Men hvorfor?

Pigment i øyet eller firkantede bygninger

Noen forskere mener at det skyldes fysiske forskjeller. Mørkhudede har mer pigment i øyet.

Hvorfor skulle dette redusere den optiske illusjonen? Det er uklart, men noen forskere påviste på 1970-tallet en omvendt sammenheng mellom pigmentering og evne til å se illusjoner.

Andre forskere har senere tilbakevist denne sammenhengen. En annen mulig forklaring på forskjellen er at europeere oftere er omgitt av rettere linjer og vinkler i moderne bygninger.

Dermed lærer de å tolke perspektiver. De blir lettere offer for optiske illusjoner som utnytter slike perspektivtolkninger.

Fra Indonesia til Nederland til Afrika

Rettvinklet arkitektur medvirket altså til å innlære optiske bedrag. Forskerne kalte det for den bygde verdenthe carpentered world.

På den andre siden – ikke alle afrikanere lever i runde leirhytter. Stereotypier om primitiv kultur tåler dårlig et møte med dagens Afrika.

Det er selvfølgelig rette linjer og moderne bygninger i Afrika også, og afrikansk kultur er ikke bare afrikansk. Den er både lokal og global, slik som vår egen kultur.

Dette var bakgrunnen for at Johannessen fikk trykket stoffene på en fabrikk i Ghana.

– Voksbatikken kommer opprinnelig fra Indonesia. Her ble stoffene laget for hånd. Mønstrene var detaljerte og veldig fine, forteller hun.

– Nederlenderne koloniserte Indonesia og lærte teknikken. De laget maskiner som kunne trykke voksbatikk i store mengder. Så prøvde de å selge det tilbake til Indonesia, fortsetter hun.

Men indonesierne ville ikke ha det. Kvaliteten var annerledes. Fargene traff ikke helt riktig på hverandre, og de krakelerte. Men så fant nederlenderne et marked i Vest-Afrika.


Kvinner fra Vest-Afrika med kjoler av voksbatikk.

– Det var indonesiske mønstre som først ble solgt. Og så, etter hvert, begynte de å ta opp i seg symboler fra Vest-Afrika i en blanding av tradisjonelt og moderne. Du kan se reker, tennplugger og elektriske vifter, forteller Johannessen.

Stoffer på vandring

Og nå har altså voksbatikken fått mønstre av optiske illusjoner, designet av Toril Johannessen. Hva skal nå skje med stoffene som har vært utstilt på Vigelandsmuseet?

– Deler av materialet skal bli til klær. Deler skal vel bare gis bort og – kanskje det blir til en hytteduk? Jeg vil at stoffene skal få en distribusjon. Det handler også om måten de får en betydning, sier Johannessen.

Lenker og referanser:

Om boka Unseeing på Toril Johannessens nettsider

Om utstillingen Unlearning Optical Illusions (III) på Vigelandsmuseet, på Toril Johannessens nettsider.

Norsk Skulpturbiennale 2015

Toril Johannessen: Unseeing. Hordaland Kunstsenter, 2014. Bok.

Richard E. Nisbett, Yuri Miyamoto: The influence of culture: holistic versus analytic perception, Trends in Cognitive Sciences, Vol. 9, Issue 10, p467-473, oktober 2005, DOI 10.1016/j.tics.2005.08.004, sammendrag.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Kunst og vitenskap

Helt siden Leonardo da Vinci gjorde anatomiske og tekniske skisser på 1400-tallet har naturvitenskap, teknologi og kunst næret hverandre.

Kan fortsatt forskere få nye ideer av kunst og kunstnere få nye ideer av forskning? I denne miniserien møter vi kunstnere og forskere i spenningsfeltet mellom realfag og humaniora.