Slik går sagaen: Eirik Raude og hans vikinger svingte seg over til sørvestkysten av Grønland i 985. Da levet øya opp til navnet sitt: Gresset var grønt, og livet var godt. Folk og fe trivdes i varmen.

• Les også: Avliver myte om hvorfor norrøne folk forlot Grønland

Men så frøs det til. Varmeperioden i middelalderen tok slutt rundt år 1250. Den lille istid gjorde slutt på Grønlands glade gutter og friller. Rundt 1460 lå bare ruiner tilbake etter innvandrerne.

Ikke pyser

Nei, slik var det ikke. Sagaen må skrives om, antyder en ny amerikansk studie. Forskerne har sett at isbreene i området var nesten like store under kolonistenes glanstid som da de stupte. Dermed var det også like kaldt som under Den lille istid.

Dette kan berolige oss etterkommere av de stolte grønlandsfarere. Vikingene var altså ikke noen pyser. De tålte kulda. Det samme tenker klimahistorikeren Astrid Ogilvie fra Akureyri universitet på Island. Hun har ikke deltatt i studien.

– Jeg liker ikke det forenklede argumentet om at folkene på Grønland dro dit når det var varmt, og så ble det kaldt og de døde, sier hun i en nyhetsmelding fra Columbia University, der to av forskerne er tilknyttet.

Svarene ligger i grus

Som vanlig er verden mer komplisert enn vi trodde. Det var ikke varmere overalt på kloden under middelalderen, skal vi tro isbreenes kalde vitnesbyrd. Men hvordan har forskerne fått isbreene til å fortelle om fortida?

Hemmeligheten ligger i rester av gamle endemorener. Det er grus- og steinhauger som isbreene skyver foran seg. Vis en glasiolog hvor endemorenen ligger, og hun kan si hvor stor den var på sitt største. Jo større, desto kaldere.

Forskerne klarte å finne rester av slike endemorener sørvest på Grønland og på Baffinøya – eller Helluland, som vikingene kalte den – i Canada. Men hvordan visste de hvor gamle de var?

Kosmisk beryllium

Steinprøver fra endemorenene ga svaret: Grushaugene var fra årene mellom 975 og 1275, akkurat den tida da norrønafolkets kuer gresset på Grønland. Hvordan kunne steinprøvene fortelle dette?

• Les også: Hvorfor flyttet folk til Grønland?

Mineralene i steinen inneholder små mengder av grunnstoffet beryllium. Det blir laget når oksygen blir pepret med kosmiske stråler – atomkjerner med nær lysets hastighet. Det skjer når morenesteinen ligger i det fri, nylig dyttet fram av isbreen.

Så går årene, og berylliumet blir sakte omdannet. Berylliumet er nemlig av en bestemt type, beryllium 10, med ett nøytron for mye i kjernen.

Ved å se hvor langt omdanningen har gått, kan forskerne datere når morenesteinen ble dyttet ut i det fri av isbreen.

Varmt her – kaldt der

Middelalderens varmeperiode kan altså avlyses i ettertid, i alle fall på Grønland. Forskerne tror at varmeperioden skyldes lokale forhold. Den var bare en del av større svingninger i høytrykk og lavtrykk over Nordatlanteren mellom Azorene og Island.

Svingningene kalles nordatlantisk oscillasjon – NAO. Når varme vinder fra vest blir sterkere og luner opp klimaet i Europa og Island, suges samtidig arktiske vinder ned over Grønland og Baffinøya. Den enes varmebølge er altså den andres kuldeperiode.

• Les også: Vikingene dyrket korn på Grønland

Hvis ikke kulda knekket kolonistene, hva gjorde da slutt på dem? En forklaring er at de i likhet med kresne unger i vår tid nektet å spise fisk.

Dro hjem dit de kom fra

De var nemlig ikke på godfot med fiskespiserne på stedet – inuittene. Andre forklaringer kan være at kuene beitet i stykker det tynne jordlaget der gresset grodde.

Eller kanskje gikk kolonistene lei og dro hjem. Der var halve befolkningen borte etter Svartedauen, og mang en gård lå øde med frodig jord og lokket på driftige hender.

Referanse:

Nicolás E. Young m.fl: Glacier maxima in Baffin Bay during the Medieval Warm Period coeval with Norse settlement, Science Advances, 4. desember 2015, DOI:10.1126/sciadv.1500806, sammendrag.