Mount Kinabalu ligger i den malaysiske delen av øya Borneo. Fjellet er på UNESCOs verdensarvliste på grunn av sitt særegne livsmangfold. (Foto: John Kong / Sabah Parks)
En vulkan av liv
Mount Kinabalu på Borneo syder av særegne arter. De har utviklet seg raskt. En ekspedisjon av forskere ville vite hvorfor.
Mount Kinabalu spytter ikke lava. Fjellet på øya Borneo ved Sørkinahavet ligger riktignok nær en vulkansk sone, men likevel er det ikke en vulkan.
Fjellet er snarere en knyttneve av smeltemasser som slo seg opp gjennom steinen omkring for om lag seks millioner år siden.
Der størknet de før de nådde overflaten. Sandsteinen omkring ble slitt vekk. Nå står lavaproppen tilbake. Den rager over fire tusen meter til værs.
Noahs ark i laboratoriet
Mount Kinabalu er likevel en vulkan i en annen forstand – en biologisk vulkan. Få andre steder i verden er så mange særegne livsformer samlet på et så lite område. Hvorfor er det slik?
Euphaea basalis er en sjelden øyenstikkerart som bare finnes ved fire bekker i skogen på Mount Kinabalu. (Foto: Jan van Tol / Naturalis Biodiversity Center, Leiden)
En gruppe forskere fra mange land ville finne svaret. I 2012 la de ut på en ekspedisjon til fjellet. De ville samle inn og undersøke arvestoffet til nærmere to tusen arter, store og små.
Etter hvert fikk de en hel liten Noas Ark i laboratoriet. Alt fra sopper i jordsmonnet til planter og snegler, marker, insekter, edderkopper og virveldyr fikk arvestoffet kartlagt.
Hugo de Boer har arbeidet med genanalysene av nesten to tusen forskjellige særegne livsformer fra Mount Kinabalu på Borneo. (Foto: Universitetet i Oslo)
Denne store bredden er spesiell for studien, ifølge Hugo de Boer fra Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Han har arbeidet med disse genanalysene.
Når forskerne går så bredt ut, sikrer de seg bedre mot at tilfeldige feil fordreier resultatet. Slike feil kan for eksempel skyldes arter som ble utryddet ganske nylig.
Hvis forskerne ikke kjenner til denne utryddede slektningen, kan de tro at den nærmeste slektningen er mye eldre, og at arten utviklet seg tidligere, opplyser de Boer.
Unge livsformer
Slike feil er viktige å unngå. Målet til forskerne var nemlig å finne ut hvor raskt livet hadde utviklet seg på fjelltoppen. Hvor raskt hadde nye grener skutt ut på livets stamtre?
Forskerne fant flere svar. Først og fremst: Livsformene var stort sett like unge som fjellet selv. Seks millioner år er ingen høy alder, verken for liv eller lavapropper.
Fløy langveisfra
For det andre hadde livet kommet til fjellet på to måter: Det hadde fløyet dit eller klatret opp fra lavlandet.
Annonse
Sporer fra sopp og frø fra planter hadde oftest tatt luftveien. De hadde reist langt – fra andre fjelltopper på andre siden av havet.
Så landet de på Mount Kinabalu. De slo seg ned i samme høyde som de kom fra, stort sett over to tusen meter, ifølge studien i tidsskriftet Nature.
Noen av disse slektene har utviklet seg andre steder lenge før Mount Kinabalu skjøt rygg. Andre var like unge som fjellet, ifølge de Boer.
Uansett – disse langveisfarende var høydevant fra før av. Annerledes var det med innvandrerne fra nabotraktene.
Lokale klatrere
De kom krypende opp fra regnskogen i lavlandet. Så skjøt de nye greiner på evolusjonens store tre. De lokale artene utviklet seg mest lokalt, ifølge de Boer.
Slik har fjellet drevet evolusjonen oppover, høydemeter for høydemeter. Men så sa det stopp.
Livsformene på Mount Kinabalu har kommet to steder fra. Noen har kommet luftveien langveisfra. De har gjerne vært tilpasset livet i høyden fra før. Så har de utviklet seg videre på Mount Kinabalu. Andre har klatret oppover fjellet selv fra lavlandet, men har holdt seg innenfor sin egen vegetasjonssone. (Foto: (Figur: Arnfinn Christensen, forskning.no, etter en original fra Nature))
Det kjente er kjært
Disse klatrerne ville ikke helt til topps. De stanset rundt 1700 meter. Hvorfor? Av samme grunn som sporene og frøene helst ville høyere: Det kjente er alltid kjærest.
Livet er nemlig også ganske konservativt. Livet trives best i den nisjen det alt har funnet. Dette blir kalt for nisjekonservatisme.
De som fra før trivdes i høyden, slo seg ned i høyden. De som krabbet opp nedenfra, holdt seg stort sett til den samme vegetasjonen de kjente fra før.
Annonse
Tropiske øyer i lufthavet
Botanikerne Merlijn Jocqué (Rutgers University, USA), Rachel Schwallier (Naturalis Biodiversity Center, Nederland) og Sukaibin Sumail (Sabah Parks, Malaysia) i tåkeskogen ved toppen av Mount Kinabalu i 2012. (Foto: Joris van Alphen)
Likevel – Mount Kinabalu er en evolusjonær vugge, slår forskerne fast i studien i Nature. Slik sett ligner den på andre fjelltopper i Tibet, i Andes og i Afrika.
Som øyer av særegne livsformer rager de opp gjennom lufthavet, opp over lavlandet omkring. Ikke ulikt en helt annen type fjelltopper, de som rager opp fra havbunnen og bryter havflaten.
Miljøendring gir evolusjon
Som Galápagosøyene. De er også unge, målt langs geologenes lange tidslinjer. Også her har livsformer kommet langveisfra og utviklet seg raskt til særegne former.
– Hvis nye livsformer kommer inn i nytt, ubefolket område som er annerledes, kan evolusjonen skje raskt. Evolusjon er alltid et svar på miljøendring, bekrefter universitetslektor Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum. Bøckman har ikke deltatt i denne studien.
